Gratis barnehage er neste skritt

På tre år skal Oslo alene bosette 3000 flyktninger. Dette i tillegg til øvrig befolkningsvekst og innvandring. Norge har også en økonomisk utvikling som bidrar til større forskjeller mellom de som har mest og de som har minst. For det tredje har vi den høyeste arbeidsledigheten på 25 år. Dette koster.

«Å gå på sosialen» går ofte i arv.

SSB publiserte nylig ny statistikk som viser at flere barn av innvandrere vokser opp med svært lav inntekt. I løpet av 10 år har antallet barn med innvandrerbakgrunn som bor i lavinntektsfamilier økt fra 26 000 til 47 000. Mens 13 prosent av alle nordmenn har innvandrerbakgrunn, har over halvparten av barn som vokser opp i lavinntektsfamilier innvandrerbakgrunn. For å bevare velferdsstatens bærekraft, sikre fortsatt høy tillit og like muligheter for alle, bør partienes programkomiteer foreslå gratis barnehager som en nødvendig ny kraftfull velferdsreform.

Konsekvensen av mangelen på målrettede tiltak mot reproduksjon av forskjeller, står i sterk kontrast til målet sentrum-venstre av norsk politikk setter fremst og først: du ikke skal straffes for omstendigheter i livet du selv ikke kan noe for. Svært mange barn får fortsatt begrenset sine valg og muligheter på grunn av ting de selv ikke har skyld i. «Å gå på sosialen» går ofte i arv. Trygd smitter. Det er dårlig nytt når vi trenger at stadig flere arbeider for å sikre velferdsstaten bærekraft.

Den raskeste veien til forbedret økonomi for familier er arbeidende foreldre, men der lykkes vi foreløpig dårlig og de som trenger det aller mest går ikke i barnehage. Om foreldrene dine fikk sosialstønad, er sannsynligheten 25 prosent for at du selv mottar slik stønad som 20-åring. Likevel har ikke samfunnet vært villige til å igangsette tilstrekkelige og effektive nok sysselsettingstiltak, særlig for innvandrere og foreldre. Vi bør derfor starte med barna, og særlig med tiltak som også vil ha positiv effekt for sysselsetting av hjemmeværende kvinner.

Senere i livet hadde de som gikk på førskole klart seg bedre i skolen.

I 2014 gikk 75 prosent av minoritetsspråklige barn fra 1-5 år i barnehage. Tilsvarende tall for befolkningen under ett var 90,2 prosent. Tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune viser også at det i stor grad er de minoritetsspråklige barna som ikke gikk i barnehage som i skolen har behov for særskilt språkopplæring og ekstra oppfølgning på grunn av svake faglige, ofte språklige, prestasjoner. Gratis barnehage vil bidra til at de som i dag ikke går i barnehage, deltar. Det vil være en viktig faktor som kan motvirke at fattigdom går i arv. La oss se nærmere på de konkrete effektene:

Professor i samfunnsøkonomi Mari Reges forskning er svært overbevisende om hvordan barnehage og tidlig sosial og faglig læring gir sterkere faglige prestasjoner i skolen og en sterkere tilknytning til arbeidslivet etter utdanning. Hun viser ofte til det kjente amerikanske forskningsprosjektet kalt «Perry Preeschool Project» fra 1960-tallet. Her delte man en gruppe på 120 barn i tre- og fireårsalderen inn i to grupper hvor den ene halvparten fikk tre timers førskole hver dag. Senere i livet hadde de som gikk på førskole klart seg bedre i skolen, flere hadde tatt utdanning, flere var i jobb og hadde bedre lønn. Færre var kriminelle eller gikk på trygd enn kontrollgruppa som fortsatte som før.

En studie av Havnes og Mongstad (2011) studerer også langtidseffektene på barna av norsk barnehagereform gjennomført i 1975. Havnes og Mogstad sammenligner barn i barnehagealder før og etter utbyggingen. Sammenlikningen kan vise effekten av barnehage, men viser selvsagt også eventuelle endringer som uansett skjer mellom barnekull. Funnene er gjengitt i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets oppvekstrapport 2013:

Selvsagt skal forskningen på effekten av barnehage tas med en klype salt.

«Studien finner at utbyggingen av 17 500 nye barnehageplasser førte til om lag 6000 år ekstra utdanning. Dessuten ble sannsynligheten for ikke å gjøre ferdig videregående skole redusert med 6 prosentpoeng per barn i barnehage, mens sjansen for å fullføre universitetsutdanning økte med over 7 prosentpoeng. Effektene på utdanning er størst for barn av mødre med lav utdanning. I tillegg er det klart at sannsynligheten for yrkesdeltakelse økte betraktelig, særlig blant jenter, mens sannsynligheten for å motta stønader ble vesentlig redusert».

Lignende forsøk og studier viser kort sagt at om «barnehager» var et fond hvor man kunne putte sparepengene sine i, ville forventet gevinst per krone investert vært så høy at det overgikk enhver sparerente, avkastning fra indeksfond og i det hele tatt. Ytterst få ville vært i tvil om verdien av en slik fondsplassering. Vi hadde tømt sparegrisen og kastet pengene våre inn i fondet.

Selvsagt skal forskningen på effekten av barnehage tas med en klype salt. Innholdet og kvaliteter som pedagogisk opplegg, voksentetthet mv. er åpenbart avgjørende for barns utvikling. Det er likevel interessant å operere med variablene «ikke barnehage» og «barnehage» som gir oss overordnede råd om avkastningen fra å investere i barnehageplasser og tiltak for å øke dekningsgraden. Dette bør ikke komme som en motsetning til arbeidet med å heve kvaliteten og kompetansen i barnehagen fremover.

Om man så langt er enig i betydningen barnehager har for skoleprestasjoner og tilknytning til arbeidslivet, er neste spørsmål hvordan man kan få barn som i dag ikke går i barnehage til å gå i barnehage? Forsøk med gratis kjernetid i barnehagen i Oslo kommune har vist svært positive resultater. I 2007/2008 fikk fire og femåringer i fire bydeler i Oslo tilbud om gratis kjernetid i barnehagen, vel 20 timer i uka.

Gratis barnehage vil koste samfunnet om lag 7 milliarder kroner.

SSBs evaluering av tiltaket viser at andelen innvandrerbarn på 4 år som deltar i barnehage i bydel uten gratis kjernetid, er 82,5 prosent. Tilsvarende andel i bydel med gratis kjernetid er 90,5 prosent. SSB konkluderer med at «Tilbudet har altså den ønskede effekten på rekruttering til barnehagen: Når kjernetid er gratis og bydelene jobber aktivt for å få barn til å starte, rekrutteres flere med innvandrerbakgrunn til barnehagen».

Hvorfor skal vi betale for gratis barnehage for alle, og ikke bare for de vi vet ikke har råd? Behovsprøving av ordninger er en gammel politisk stridssak. Arbeiderpartiet og venstresiden har de siste tiårene stått for en universell linje. Høyre har på sin side tatt til orde for behovsprøving begrunnet i blant annet pengebruk og at det ikke er ønskelig å gi statlige subsidier til folk som har råd til å betale selv. Sympatisk nok.

Likevel viser flere forsøk og eksperimenter at en universell ordning kanskje er verdt de ekstra pengene den koster. Mengden byråkrati som må på plass for å vurdere hvem som er verdig en tjeneste, mistilliten til systemet ved uriktige beslutninger om hvem som skal få støtte, og den svekkede tilliten slike ordninger får dersom et mindretall er «brukere» og flertallet er «betalere», er blant innvendingene til behovsprøvde ordninger.

Samtidig er det en reell bekymring for at behovsprøvde ordninger på sikt vil lede til lavere generell tillit i samfunnet. Norge nyter godt av høy tillit, som sannsynligvis er blant komponentene som gjør et høyt skattenivå, stor omfordeling og felles velferdsordninger eller «forsikringer» som gratis helsevesen mulig. Dette er viktige og nødvendige ordninger og «investeringer» i befolkningen som bidrar til høy sysselsetting, en bedre folkehelse og et høyere lykkenivå.

7 milliarder er 0,6 prosent av et statsbudsjett.

Gratis barnehage vil koste samfunnet om lag 7 milliarder kroner. Flere politikere har foreslått å gjøre barnetrygden behovsprøvd og på den måten finansiere gratis barnehage. Barnetrygd er en av de viktigste støtteordningene som forhindrer ytterligere fattigdom for særlig barnefamilier. Å kutte ordningen eller å gjøre den behovsprøvd vil på sikt øke risikoen for at hele ordningen avskaffes. Argumentene mot behovsprøvd barnehage gjelder også mot behovsprøvd barnetrygd.

7 milliarder er 0,6 prosent av et statsbudsjett, like mye som vi brukte på en ny E39 gjennom Lyngdal eller ca. halvparten av skattekuttene regjeringen Solberg til nå har gjennomført. Dersom samfunnet virkelig ønsker å bruke mindre på trygd, sykdom og kriminalitet i fremtiden, bør dette være en no-brainer. Stortingets flertall utenfor regjeringspartiene bør ta ansvar slik det tidligere har tatt, og trykke på barnehageknappen en gang til for å få med de som sist ikke slapp inn.

Det vil gagne barna, gi flere reelt like muligheter, forebygge at fattigdom arves, bedre særlig minoriteters arbeidslivstilknytning og forhindre frafall i skolen. For dette er 7 milliarder en svært liten pris å betale. Gratis barnehage burde allerede nå løftes inn i partienes programarbeid som den neste store offentlige velferdsreformen.