Arbeidstidsreduksjon er svaret på arbeidslivets utfordringer

Jeg hører vekkerklokka, åpner øynene og ser på klokka. 07.14. Vanligvis ville jeg fått panikk, tenkt at nå har jeg forsovet meg og ungene må sporenstreks stå opp. Når de voksne stresser, reflekteres det i ungene. De blir grinete og like oppjaga som meg. Enda en dag med dårlig morgenstemning i familieheimen.

Men ikke i dag. Jeg står opp etter å ha brukt de obligatoriske åtte minuttene med å sjekke nyheter på mobilen for å forsikre meg om at verden ikke har gått under i natt heller. Går ned for å få bekreftet at skolejenta er on track til å dra på skolen halv åtte, før jeg vekker de små og gjør dem klar til barnehagen. Etter levering går jeg hjem og kan begynne å jobbe, rundt halv ni.

Pandemien har fundamentalt endret hvordan vi ser på arbeidslivet.

Hva er det som gjør at disse to dagene utspiller seg helt forskjellig for en vanlig arbeidende familie? Det er selvfølgelig hjemmekontor. Pandemien vi har lagt bak oss har vært tøff for veldig mange. Men for noen grupper i samfunnet har hjemmekontordager, og fleksibiliteten det har ført med seg, vært positivt – og noe å ta med seg videre i jakten på en balanse mellom jobb og familietid.

Pandemien har fundamentalt endret hvordan vi ser på arbeidslivet. Før 2020 jobbet du på kontor og hadde fritid når du var hjemme. Nå vet vi at det går fint å være hjemme og jobbe samtidig. Det har også skjedd andre store endringer i synet på arbeid, som både arbeidsgivere, politikere og fagbevegelse må ta inn over seg.

I USA og Storbritannia er det mange som rett og slett har slutta i jobbene sine og ikke kommet tilbake etter pandemien, selv om jobbene er der. Noen har gått av med tidligpensjon. Noen yngre har valgt å slutte i arbeidslivet. De vil ikke lenger løpe i hamsterhjulet i yrker som er kjedelige, uselvstendig og underbetalte med dårlige arbeidsvilkår. Mange unge vektlegger nå friheten over sitt eget arbeid. De får inntekt via strøjobber, snarere enn å slave for en arbeidsgiver med verdier som ikke er i tråd med eget verdigrunnlag. Flere velger nå å svare som Hermann Melvilles Bartleby når han får spørsmål om å gjøre en jobb: «I would prefer not to».

Dette fenomenet har i USA fått navnet The Great Resignation – Den store oppsigelsen.

Det er nå et voksende krav om mindre arbeidsbelastning og større fleksibilitet fra flere.

I Norge ser vi denne trenden tydeligst ved at sykepleierne og lærerne snakker høylytt om at de må ha mer lønn og mindre belastning for at ikke mange flere skal slutte. Tar vi dem ikke på alvor, er det en stor trussel for velferdsstaten. Vi er avhengige av disse yrkene for å ha et godt helsevesen og verdens beste skole. Økt lønn for disse gruppene er imidlertid ikke hele svaret. Det må også gjøres noe med arbeidsbelastningen.

For oss kontorister med små barn har vi opplevd en hjemmekontorhverdag som har gitt oss litt mindre stress i hverdagen. Men dette gjelder jo bare vi som skal taste hele arbeidsdagen foran en skjerm. For de med en stedbundet arbeidsplass, er hjemmekontor hverken mulig eller ønskelig. Det er heller ikke ønskelig at hjemmekontor skal være den ene løsningen for oss stressa kontorister. Vi er avhengige av det sosiale og faglige felleskapet – og møtene vi har der ute, enten det er med kunder eller samarbeidspartnere.

Det er nå et voksende krav om mindre arbeidsbelastning og større fleksibilitet fra flere. Vi er mer opptatt av balansen mellom jobb og fritid, og at vi ikke skal leve for å jobbe, men å jobbe for å leve. Makten til å endre arbeidslivets strukturer i landet vårt ligger ikke bare i hendene på arbeidsgiver. Vi har en sterk fagbevegelse som kan få gjennomslag for arbeidstidsreduksjon. Det vil kunne gjøre belastningen mindre.

Solberg-regjeringa mislyktes totalt med sin såkalte dugnad for arbeidsinkludering.

I utgangspunktet ville man tenkt dette ikke er riktig tidspunkt: Vi mangler arbeidskraft og vi er i en situasjon der vi trenger alle folk til pumpene. Selv om den registrerte arbeidsledigheten nå er lav, har sysselsettingen vært lav over lang tid. Vi har en reserve av mulige arbeidstakere i de som i dag står helt utenfor arbeidslivet. Det er så mange som 114 000 unge under 30 år som står helt utenfor skole, arbeid eller arbeidsretta tiltak. Vi trenger disse i arbeidslivet. Samtidig er det hundretusenvis som går på arbeidsavklaringspenger eller har en avklart uføregrad, men som fortsatt kan jobbe med noe tilrettelegging.

Solberg-regjeringa mislyktes totalt med sin såkalte dugnad for arbeidsinkludering. Det ble satt norgesrekorder med å sende unge med utfordringer til varig uføretrygd. Dette merka jeg tydelig i jobben min som ungdomsveileder NAV. Mange av de unge jeg jobber med å få ut i jobb eller arbeidsretta tiltak, sa ofte til meg at terskelen for å stå i det ordinære arbeidslivet med åtte timers dag var for høy. De ble rett og slett skremt av tanken på å være i hundre prosent jobb med dagens vilkår.

Vi må få ned denne terskelen for å få flere inn i arbeidslivet. Samtidig vil balansen mellom jobb og fritid bli bedre for alle arbeidstakere. Dette vil sikre mindre arbeidsbelastning for blant annet sykepleiere og lærere. Det vil gjøre at flere unge vil velge å gå inn i disse yrkene og flere vil bli værende der.

Vi har en sterk fagbevegelse som kan få gjennomslag for arbeidstidsreduksjon.

Fagbevegelsen og LO må være fremoverlent og møte de nye trendene og utfordringene i arbeidslivet med løsninger som passer dagens situasjon. De må ikke dra beina etter seg og lar andre definere endringer som skal skje.

Det er på tide at fagbevegelsen og LO-kongressen hever fanen høyt for en ny arbeidstidsreduksjon, som seks timers arbeidsdag eller 30 timer arbeidsuke. Det vil gagne de som står utenfor arbeidslivet, det vil bedre rekrutteringa til viktige yrker velferdsstaten er avhengig av, og det vil i hvert fall glede alle småbarnsforeldrene som ikke har mulighet til hjemmekontordager.