Regjeringens kjærlighet for atomvåpen

“Hvis vi trykker på knappene for å utrydde våre fiender nå… Vil alle bli redusert til aske i et hav av flammer”.

Uttalelsen stammer ikke fra en dommedagsfilm laget i Hollywood. Den kom fra Nord-Koreas øverste ledelse i begynnelsen av mars i år, da de truet med atomvåpenangrep på USA og dets allierte.

Atomvåpenhistorien er full av slike episoder.

Men, atomvåpen sier du, er ikke det så 80-tallet da? Tvert i mot. Atomvåpen har vært en del av vår virkelighet i langt større grad enn det vi har vært klar over. De fleste har hørt om Cuba-krisen som utspilte seg i 1962, da verden var på randen av atomvåpenkrig. En episode mange vil mene tilhører historien. På grunn av alt hemmeligholdet rundt atomvåpen, har vi ikke fått innblikk i hvor vanlig slike episoder egentlig har vært.

Dette har endret seg de siste årene, etter hvert som informasjon om den reelle og daglige faren atomvåpen utgjør er blitt gjort mer tilgjengelig. Det er nå skrevet flere bøker om temaet. Til og med i lille Norge har vi vår egen nær-atomvåpenkrig opplevelse å skilte med. I 1995 ble en forskningsrakett skutt opp fra Andøya tolket som et atomvåpenangrep av Russland. Takket være kalde hoder i Russland, var det ingen som trykket på feil knapp den dagen. Atomvåpenhistorien er full av slike episoder.

Minst like sannsynlig og farlig vil et atomterrorangrep være. I dag finnes det materialer til å lage 190 000 atomvåpen. Å lage en atombombe med samme effekt som den i Hiroshima 6. august 1945 (med det misvisende navnet “Little Boy”), er ikke vanskelig: Bare 700 gram uran skal til for å skape en effekt på cirka 15 kilotonn TNT.

Det får en til å lure på hva som foregår i Utenriksdepartementet i dag. Utenriksminister Børge Brende går rundt seg selv for å undergrave Norges ansvar i det internasjonale nedrustningsarbeidet.

Høyre og Fremskrittspartiet er ikke sitt internasjonale ansvar bevisst.

Det er blitt hevdet at dagens regjering følger forrige regjerings politikk og at Arbeiderpartiet nå undergraver Norges sikkerhet ved å presse på for en forsterket norsk innsats for et atomvåpenforbud. Som om Norges forhold til Russland baserer seg på en terrorbalanse om hvem som har eller ikke har atomvåpen. Noe mer uansvarlig naboskapspolitikk skal man lete lenge etter.

Høyre og Fremskrittspartiet er ikke sitt internasjonale ansvar bevisst. Norge og regjeringen har påtatt seg et forpliktende ansvar som de nå ikke vil gjøre noe med. Saken blir ikke noe bedre av at argumentene som fremføres av regjeringen, som forsvar for manglende handlingsvilje, både er ulogiske og direkte feil.

Vi har den siste tiden blitt fortalt en rekke ganger at Norge ikke kan arbeide for et atomvåpenforbud fordi vårt medlemskap i NATO hindrer det. Dette burde være ettertrykkelig motbevist, men det trenger tydeligvis ikke gjennom kontordøren til utenriksministeren. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har også uttalt at NATO-medlemskap og arbeid for et forbud ikke står i veien for hverandre. Dette underbygges av NATO-traktaten og Ikkespredningsavtalen, som Norge har ratifisert.

De nasjonale strategiene og politiske prioriteringene når det gjelder atomvåpenpolitikk, er så forskjellige mellom NATO-medlemmene at det kan ikke snakkes om en ensartet eller pålagt NATO-politikk på området.

For eksempel tillater ikke Norge, Danmark og Spania at atomvåpen utplasseres på eget territorium i fredstid. Island og Litauen tillater ikke utplassering i verken fredstid eller krigstid. Et tilsvarende forslag om å utvide dette til krigstid, vil om kort tid behandles i Stortinget. Atomvåpenstaten og NATO-landet Frankrike deltar ikke i NATOs atomvåpenplanlegging. Ikke har de stilt våpnene til disposisjon for NATO heller.

NATO er med andre ord helt avhengig av medlemslandenes evne og vilje til stille våpnene til disposisjon. Siden NATO ikke har atomvåpen i kraft av sin egen organisasjon, er det ubegripelig hvordan man kan mene at alliansen har en ensartet atomvåpenpolitikk som legger begrensninger på medlemslandene.

Atomvåpen har aldri vært et forsvarsvåpen.

Vi blir fortalt at NATOs strategiske konsept fra 2010 legger til grunn at atomvåpen er en viktig del av NATOs kollektive forsvarsevne og at Norge derfor ikke kan jobbe for et forbud. Også her farer regjeringen med feilinformasjon. Det strategiske konseptet fra 2010 er et internt politisk dokument og det er ikke bindende overfor medlemslandene. Dokumentet inneholder også en rekke andre punkter som regjeringen Solberg har valgt å ikke følge opp.

NATO-traktaten er derimot bindende, men den sier ingenting om atomvåpen. Artikkel 7 i NATO-traktaten sier derimot at traktaten ikke griper inn i medlemslandene rettigheter og forpliktelser avledet av for eksempel FN. Dermed er det ingenting som hindrer Norge i å arbeide for å oppfylle FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1887, hvor målet er å avskaffe atomvåpen en gang for alle. En resolusjon som ble fremmet av USAs president i 2009.

Det er noe absurd over ideen om at atomvåpen bidrar til vår kollektive sikkerhet og at atomvåpen dermed er et viktig element i vår forsvarsevne i NATO. Atomvåpen har aldri vært et forsvarsvåpen. Atomvåpen er i sin natur et angrepsvåpen. Eller hvis man skal følge atomvåpenstatenes logikk – den perfekte hevn, som har til formål å tilintetgjøre motpartens sivilbefolkning. Det er ikke uten grunn at den internasjonal domstolen i Haag har uttalt at bruk eller trussel om bruk av atomvåpen er i strid med folkeretten.

I dag motarbeider regjeringen det samme initiativet.

Regjeringens argumentasjon i forhold til NATO-medlemskap og atomvåpenforbud er ulogisk og feil. Regjeringens manglende handlingsvilje er uansvarlig og kan få langt større konsekvenser for gjeldende internasjonale avtaler og den globale sikkerhetssituasjonen. Gjennom medlemskap i Ikkespredningsavtalen, er Norge sammen med de øvrige medlemslandene forpliktet gjennom artikkel 6 til “i oppriktighet å forhandle om effektive tiltak forbundet med snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og kjernefysisk nedrustning og om en traktat om en alminnelig og fullstendig nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll”.

Ikkespredningsavtalen er i en sårbar situasjon, for å si det mildt. For det først er fire av atomvåpenstatene ikke medlemmer. For det andre har ingen av de atomvåpenstatene som er medlemmer bidratt til noen nedrustning av substans på mange år. Snarere har atomvåpenstatene aktivt motarbeidet viktige initiativer i flere årtier. Noe som var svært tydelig på tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015, hvor man ikke klarte å enes om et sluttdokument.

At Norge ikke bidrar i det internasjonale nedrustningsarbeidet, er et brudd på våre internasjonale forpliktelser og det setter avtaler, som for eksempel Ikkespredningsavtalen, i spill. Dette har verken vi, eller resten av verdens stater, råd til. Det er også derfor 125 land nå støtter opp om arbeidet med å få på plass et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Norge var med å starte dette arbeidet i 2013. I dag motarbeider regjeringen det samme initiativet.

Ja, det er Donald Trump vi snakker om.

Å arbeide for et atomvåpenforbud truer ikke Norges sikkerhet. Å la være å jobbe for et forbud, derimot… Nord-Korea tester sine atomvåpen og har i disse dager satt de på høyeste beredskap. I USA har de nå en presidentkandidat som mener at “det ikke er noe poeng å ha atomvåpen hvis man er redd for å bruke de”. Ja, det er Donald Trump vi snakker om.

Vi har tilsvarende utviklingstrekk i eget nabolag. I fjor truet Russlands ambassadør i Danmark med å bruke atomvåpen mot landet. For få år siden simulerte russiske styrker et atomvåpenangrep mot Warszawa. For ikke å snakke om øvelsen de gjennomfører i disse dager hvor så mange som 400 atomvåpen er involvert.

Vi er kanskje ikke på vei inn i en ny kald krig med økt polarisering og større spenning, men vi er på god vei mot en situasjon hvor bare tanken på hvem som sitter med fingeren på knappen er nok til å miste nattesøvnen.

Hva dagens regjering holder på med, utover å løpe fra sitt internasjonale ansvar, er ikke lett å forstå seg på.