Beretningen om et varslet profesjonsmord

I sommer har lærere gått ut i streik og det er sannsynlig at streiken trappes opp ved skolestart. Tre lærerorganisasjoner står sammen i kampen for bedre lønn. Men stopp litt! Er det bare lønn denne konflikten handler om? Nei, mener jeg, selv om lærerne var klare lønnstapere i dette oppgjøret og selv om vi ble tydelig nedprioritert av arbeidsgiveren, KS. Lønnstilbudet KS ga lærerne er en del av en planlagt jakt på en hel profesjon. Ingen makter å ta ansvaret for lærernes situasjon og lærerflukten fra skolen.

Sentrale politikere både på og utenfor Stortinget toer sine hender og sier det er opp til partene. Men det er politikerne som innledet jakten og som nå bør forstå at jakten bør avsluttes før en hel profesjon er felt på vegne av gode intensjoner. Skal det satset på skolen, må det satses på lærerne.

Det er ikke bare frustrerende, men også veldig forvirrende å lese politikernes mål og forventninger til skolen.

Lærernes forhandlingsrett ble overført fra staten til KS i 2004. Derfor har daværende kunnskapsminister fra Høyre, og Arbeiderpartiet, det største ansvaret for den negative utviklingen når det gjelder lærerkompetanse i skolen. Kunnskapsminister Kristin Clemet foreslo å overføre ansvaret, Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg sørget for flertall for forslaget. Da kommunene og fylkeskommunene gjennom KS bad om å få forhandlingsansvaret, var det nok for å kunne skape en enda bedre skole, men det motsatte har skjedd.

En felles rapport som partene la fram etter meklingen i lønnsoppgjøret i 2019, viser at lærere i skolen har hatt betydelig svakere lønnsvekst enn andre ansatte i kommunene og fylkeskommunene helt siden 2004. Etter det har lærerne i stor grad hatt en negativ lønnsutvikling. Årsaken er sammensatt, men det har blant annet handlet om kommuneøkonomi og at KS har vært opptatt av å utligne lønnen til kommuneansatte. Dermed har det heller ikke lønnet seg å ha lang utdanning. Med andre ord har lokale politikere gjennom KS bevisst nedprioritert lærere og utdanning i skolen gjennom snart 20 år. Hvilke konsekvenser tenker de dette kan ha?

Det er ikke bare frustrerende, men også veldig forvirrende å lese politikernes mål og forventninger til skolen, samtidig som de planmessig bygger ned lærernes status og mulighet til å gjøre en god jobb.

Denne harde styringen har gått ut over elevene og barna.

På hele 2000-tallet har lærernes profesjonalitet blitt svekket gjennom politiske vedtak. I rapporten om lærerrollen fra 2015, skrevet av en ekspertgruppe ledet av Thomas Dahl, slås det fast at lærerne har blitt utsatt for en «profesjonalisering ovenfra».

Det har skjedd gjennom skoleutvikling, standardisering, endring av læreplaner og innføringen av et nasjonalt «kvalitetsvurderingssystem» som har som formål å hente inn tall og resultater fra «virksomhetene» skolen har blitt. Gjennom kompetansemålstyring og sentralisering av utdanningen har sektoren, altså lærerne, i stor grad mistet innflytelsen over sin egen yrkesutøvelse.

Denne harde styringen har gått ut over elevene og barna, noe motstanden mot «testskolen» og et stadig større søkelys på elevenes psykososiale skolehverdag viser. Men i denne profesjonaliseringen ovenfra ligger det også en forakt for kunnskap og en mistillit til lærernes grunnutdanning og faglige tyngde.

Det er et paradoks at styringen av innhold og pedagogikk er blitt mer standardisert samtidig som at det er forventninger fra politikere og samfunnet om spesialisering og individualisering. Hvordan kan en lærer møte opplæringslovens paragraf om å gi tilpasset undervisning til hver elev når undervisningen forventes å bli mer standardisert?

Samtidig som handlingsrommet er innskrenket og arbeidstiden mer regulert, er forventningene til lærerne steget til nye høyder.

Som et ledd i dette angrep KS også lærernes arbeidstid gjennom store deler av starten på 2000-tallet. Akkurat den kampen kulminerte med den store lærerstreiken i 2015, men angrepet på læreres autonomi og yrkesutøvelse fortsetter med stadige reformer og standardisering gjennom politisk styring via Utdanningsdirektoratet. Mange lærere føler seg som marionetter og at de like gjerne kunne stått ved sin spinning Jenny, med henvising til veveindustrien på 1800-tallet.

Mye av styringen har skjedd gjennom såkalt myk styring. Et godt eksempel er utdanningsdirektoratets læreplanvisning. Det kan være vanskelig for den enkelte lærer å se hvilken standardisering og styring direktoratet legger opp til når man følger veiledningen og malene som ligger på nettet. Her balanserer direktoratet på en tynn linje mellom styring og støtte. Denne styringen kan lett overkjøre lærerprofesjonens frie fortolkning av læreplanene.

Statusfallet har fått konsekvenser som at 40 000 lærere har sluttet i skolen.

Samtidig som handlingsrommet er innskrenket og arbeidstiden mer regulert, er forventningene til lærerne steget til nye høyder. Evalueringspress, dokumentasjon, sosialpedagogiske oppgaver, press om å involvere seg personlig med elevene, teknologiutfordringer – dette er bare noen av de oppgavene som er blitt mer omfattende de siste tjue årene.

Det som står lærernes hjerte nærmest, nemlig fagene og pedagogikken, er blitt nedprioritert mens styringsinformasjon og systemer har fått hovedfokus i skolen.

Statusfallet har fått konsekvenser som at 40 000 lærere har sluttet i skolen, det er færre som søker seg til lærerutdanning og elevene får sin opplæring av mange ukvalifiserte.

Og nettopp ukvalifiserte lærere har vært en disputt mellom Utdanningsforbundet og KS før og under tarifforhandlingene. Nesten hver femte av de som underviser våre barn og unge, har ikke lærerutdanning. Omtrent 16 000 lærere savnes i skolen. Likevel har direktør for samfunn, velferd og analyse i KS, Helge Eide og forhandlingssjef Tor Arne Gangsø, gått langt i å devaluere lærerutdanning og da samtidig profesjonen.

Jeg mener vi må ha store ambisjoner for skolen og for fremtiden.

I tillegg har de jobbet hardt med å marginalisere utfordringen med at lærere som ikke er kvalifiserte til å undervise, likevel får jobb som lærer. De har rett i at det er en mulighet i opplæringsloven for å tilsette ukvalifiserte. Som hovedregel er det slik at for å kunne tilsettes i undervisningsstilling i grunnskolen og i den videregående skolen, må søkeren ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse.

Dette kommer frem av opplæringslova § 10-1. Det er også adgang til å bli midlertidig tilsatt på vilkår dersom det ikke finnes søkere med den lovbestemte kompetansen, men det er ment som et unntak. KS har gjort den regelen til en hovedsak. Det er det samme som å knekke en hel profesjon. Politikere på sentralt nivå må gå KS i rette og ta et oppgjør med denne holdningen, den står i sterk kontrast til vyene og forventningene politikere ellers har til skolen.

Nå anerkjenner jeg at det er vanskelig å finne kvalifiserte lærere til alle lærerstillinger i landet. Det er fordi søkningen til lærerutdanningen går ned og lærere slutter i jobben. Men det er jo nettopp det som er problemet. KS er likevel ikke villige til å bruke lønn som virkemiddel. Det er et politisk problem at KS har sørget for at lønnsnivået de siste årene har sunket så betraktelig at det har blitt rekrutteringsutfordringer.

Er det på tide med en endring?

Jeg mener vi må ha store ambisjoner for skolen og for fremtiden. Men med vår forhandlingspart i dag, ser jeg at det kan bli vanskelig å sette ambisjonene ut i live. Vi trenger en arbeidsgiver som tar vare på lærerne, som verdsetter kompetansen deres og som virkelig vil satse på dem. Det betyr blant annet at man må ta profesjonen på alvor og ikke overstyre den.

Dette er helt sentralt om vi skal holde oss med en god skole, og ikke minst er det viktig for å bygge et godt samfunn. Om våre sentrale politikere skal nå sine mål med skolen, mener jeg de må se på om KS er de rette til å ha ansvaret for en så viktig sak som lærernes lønn og mulighet til å utøve yrket sitt. Det handler om utdannelsen til våre fremtidige generasjoner. Jeg mener utdanning av befolkningen er et nasjonalt ansvar, ikke et kommunalt.

Enhetsskolen er et stort prosjekt som på mange måter bærer velferdsstaten vår. Vi er i ferd med å skusle det bort på grunn av arbeidsgivers manglende ambisjoner og en fragmentering av ansvaret.

Er det på tide med en endring?