Hva kunne ha berget Lan?

I går fikk «vannforsyningsskandalen», eller «Lan-skandalen» om du vil, sin endelige konklusjon: Frp fremmet mistillitsforslag og hele opposisjonen, pluss Rødt, stilte seg bak. Da valgte det Ap-ledede byrådet å stille kabinettsspørsmål og måtte til slutt gå av. Det skjedde etter at det ble kjent at budsjettet for det nye vannforsyningsanlegget mellom Tyrifjorden og Hovseter sprekker med over fem milliarder – eller snaut fem stortingsgarasjer.

I god bibelsk stil er det ventet at det rødgrønne byrådet skal stå opp igjen tredje dag – sånn pluss/minus.

Med de skandaletekniske brillene på kan jeg ikke si noe annet enn at håndteringen ikke var spesielt klok.

Lite klok skandalehåndtering

Som ansvarlig byråd for vannforsyningsanlegget var det Berg som håndterte skandalen fra den ble kjent i forbindelse med fremleggelsen av det reviderte bybudsjettet for en snau måned siden. Hvis jeg tar på meg de skandaletekniske brillene kan jeg ikke si noe annet enn at håndteringen ikke var spesielt klok.

Ansvaret for den voksne budsjettsprekken la Berg på et marked hvor prisene har galoppert av gårde de siste årene. Akkurat der har nok Berg et poeng – regjeringens oljepengesmurte byggekåtskap har skapt et marked hvor det er vanskelig å skaffe nok arbeidskraft og entreprenørene kan ta seg godt betalt – men det er en annen skål.

Noe burde vi ha lært av den klønete håndteringen av kostnadssprekken i stortingsgarasjen.

At en budsjettsprekk av denne størrelsen blir gjemt vekk i et revidert budsjett burde uansett fremkalle en viss form for selvransakelse i byrådskontorene. Byråd Berg har derimot stått på sitt, og hele tiden sagt at bystyret har fått den informasjonen de trenger. Det kan faktisk godt hende, men det hjelper ikke. En budsjettsprekk på fem milliarder er så oppsiktsvekkende at det burde vært håndtert på en mer ydmyk måte.

Noe burde vi ha lært av den klønete håndteringen tidligere stortingspresident Olemic Thommessen hadde av kostnadssprekken av stortingsgarasjen i 2018 som «bare» var på 1,2 milliarder kroner.

Etterlatt inntrykk: Maktarroganse

Utenfra fremstår det som at Lan Marie Berg har noe å skjule – uavhengig av om byrådet har sitt på det rene når det kommer til den juridiske tolkningen av informasjonsplikten byrådet har overfor bystyret. Etterlatt inntrykk er en maktarrogant miljøbyråd som helst vil holde på med sitt, med minst mulig innblanding fra en brysom opposisjon. Senest på tirsdag bedyret Berg i et Facebook-innlegg at hun mente at hun ikke hadde gjort noe galt i saken.

Håndteringen til Berg kan kategoriseres som «rettferdiggjøring».

Denne innfallsvinkelen som Berg valgte seg, er ikke akkurat nybrottsarbeid når det kommer til håndtering av skandaler i norsk politikk. Håndteringen til Berg kan kategoriseres som «rettferdiggjøring», som innebærer at man ikke beklager overtrampet (i denne saken budsjettsprekken), men peker på andre faktorer som gjorde at overtrampet var uunngåelig. I motsetning til å beklage det hele, er dette en mer offensiv strategi, hvor man kjemper imot kritikken i stedet for å rekke hendene i været og erkjenne full straffskyld. Den vanligste konsekvensen av å bruke disse offensive strategiene, i motsetning til de passive, er at den skandaliserte politikeren må gå av – ofte mot sin vilje.

Kvinnelige politikere velger offensive strategier

Fascinerende nok er kvinnelige politikere overrepresentert på statistikken over å velge de samme offensive strategiene som Berg gjorde i vannforsyningssaken. Forklaringer på dette kan ligge i forskjell på psykologi mellom menn og kvinner – at kvinner har et større behov for å forklare hva som ledet fram til overtrampet enn å beklage det, og at dermed det som utenfra fremstår som en angrepsstrategi faktisk er ment som en forsvarsstrategi.

Norske medier produserer i snitt 70 flere medieoppslag i skandaler hvor en kvinne har hovedrollen.

En annen og mer strukturell forklaring kan ligge i at kvinnelige politikere holdes til en høyere standard enn sine mannlige kolleger, og at de offensive strategiene er et utslag av en underbevisst overkompensering. Det første har Berg selv hintet til under skandalen, og det er ikke umulig at hun har et poeng. At norske medier produserer i snitt 70 flere medieoppslag under skandaler hvor en kvinne innehar hovedrollen, tyder på at vi kunne hatt godt av en debatt av hvordan mediene dekker skandaler med kvinnelige politikere.

Eller var bare alt politikk?

Men kan det ligge noe annet bak? Det er som kjent under tre måneder til stortingsvalget, og en kan tenke seg at MDG har sett på denne saken som en mulighet for å markere seg som et parti som ikke driver med politisk pragmatisme, og dermed har troverdighet i saker hvor de står i fare for å måtte kaste prinsipper over bord for å beholde makt. At nærmest alt som kan krype og gå av profilerte MDG-topper har uttalt seg i saken er verdt å legge merke til.

En kan naturligvis spørre seg om Berg hadde bitt seg fast dersom det var en reell fare for at byrådet måtte gi fra seg makten til opposisjonen. Det får vi aldri svaret på.

Spørsmålet er om Berg bare har styrket seg blant sin egen «menighet» med denne saken, eller om hun i tillegg har fått en unødvendig skramme ved å fremstå som lite pragmatisk og samarbeidsvillig rett før hun etter alle solemerker skal inn på Stortinget. Det kunne hun ha unngått ved å ha en åpnere dialog med bystyret tidlig i saken.