Blendet av tallmagi

Nylig kom SSBs skolebidragsindikatorer. Kunnskapsdepartementet og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil finne kvaliteten i norsk skole. Det er en del av Høyres strategi for skole i valgkampen til høsten. Isaksen selv sier at “hvor du bor og hvilken skole du går på har mye å si for hvor mye du lærer på skolen. Slik bør det ikke være.”

Først på side 143 i rapporten står listen over alle skolene og deres skolebidrag. Det er den som havner i avisene. Derfor skriver Avisa Sør-Trøndelag: “Du må gå ett år lenger på skole på Bergkåk for å lære like mye som elevene på Orkanger og i Rindal”. I Fredrikstad Blad er overskriften: “Råde, Begby og Gudeberg ungdomsskoler er blant skolene i distriktet som bidrar mest til elevenes læring”. Stjørdals Blad melder at “Stjørdalsskolene er på snittet”, men og at “Halvparten er under snittet”.

Tallene sier ikke noe om skolens evne til å ivareta andre, viktige deler av skolens oppdrag.

Moss Avis skriver at “Råde ungdomsskole er den skolen som bidrar mest til elevens læring”. Og på Intranettet til Osloskolen melder Utdanningsdirektør Astrid Søgnen at “Oslos skoler bidrar mest til elevens læring”. Det er dette Høyre ønsker. For “Våren 2017 skal regjeringen legge fram en ny stortingsmelding om norsk skole. Her blir forskjeller i skolekvalitet et viktig tema”, varsler Isaksen i Moss Avis.

Dette er valgkamp. For, som Isaksen sier: #Vi kan ikke akseptere at noen skoler gir elevene over ett år mindre læring enn andre.# Derfor sier han også til Kommunal Rapport at han er “ekstremt opptatt av skolebidragsindikatorer.” For de formulerer et problem om ulik kvalitet på skolene i Norge. Et problem som Høyre skal gå til valg på å løse.

På de 142 sidene før rangeringslisten, forklarer SSB hvordan de har kommet frem til tallene. SSB sier selv at det en kan lese ut av tallene er begrenset. Tallene sier ikke noe om skolens evne til å ivareta andre, viktige deler av skolens oppdrag eller hvilke faktorer som er årsaken til høy eller lav score. For å finne ut hvorfor noen skoler gjør det bedre enn andre, kreves helt andre data og analysemetoder.

Konklusjonen ble at en kan forbedre skolen gjennom å forbedre effektiviteten til lærerne.

Ofte kan en ikke skille skoler fra landsgjennomsnittet. Men det er ikke SSB som skal løse det påståtte kvalitetsproblemet, det er kommunepolitikere og kommunebyråkater. Og de blar fort forbi de 142 første sidene til rangeringslisten. Det gjør at skolesjef Simen Seeberg si til Sandefjord Blad “at flere av skolene i byen gjør det dårligere enn han hadde forventet.” Mulighetene for feiltolkinger er enorme.

Skolebidragsindikatorer er i all hovedsak utviklet av amerikaneren William Sanders. Sanders var en statistiker som hadde jobbet som konsulent innen jordbruk og industri. Metoden han utviklet var å følge elevens utvikling fra et år til det neste, og/eller gjennom hele skoletiden og studere testresultat holdt opp mot den lærer de har. Med utgangspunkt i sine egne statistikkstudier, konkluderte Sanders med at “læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring”. Og han fant stor variasjon i effektivitet blant lærere.

Konklusjonen ble at en kan forbedre skolen gjennom å forbedre effektiviteten til lærerne. Det motsatte av dette var “bruke mer penger og la lærerne bruke sin egen profesjonalitet”. Dette var, ifølge Sanders, “å la det skure og gå”. Slik er en skolebidragsindikator et meget spesielt mål på kvalitet i skolen der skolens arbeid kan oversettes til “tilleggs- eller merverdi. Det er en betegnelse som varehandelen bruker for å angi den ekstra verdien (eller nytten) en selger kan tilføre et produkt før produktet er hos kunden. I utdanningssammenheng er Value Added den tilleggsverdi skolen – eller læreren – bidrar med til elevens læringsutbytte i løpet av ett år.” (s. 48).

 

George W. Bush bygget sin skolereform No Child Left Behind på slike skolebidragsindikatorer og testbasert ansvarliggjøring. Reformen tar utgangspunkt i at alle barn kan lære like mye, uansett. Den mener det ikke er forhold utenfor skolen, i familien, hjemme og lignende, som lager ulike forutsetninger for læring hos elevene. Derfor er der ingen unnskyldning om barna ikke lærer og gjør det bra på tester.

Alle mener de forstår hva en skolebidragsindikator er.

Skolebidragsindikatorene inngår i en forestilling om at alle variabler i et barns utdanning kan identifiseres, kvantifiseres, operasjonaliseres, måles og veies med stor presisjon. Det som kreves er en blind tro på måleegenskapene til den standardiserte testen. For nå er det mulig å samle og analysere store mengder testresultater og dermed finne ut hvem som “bidrar mest til elevens læring”. Slik kan økonomer og statistikere legge premisser for hva som er god skole og god undervisning med avanserte ligninger som beslutningstagerne ikke forstår.

Lily Eskelsen Garcia, leder for National Education Assosiation, USAs største lærerfagforening påpeker at “ingen stiller spørsmål ved dette fordi ingen skjønner modellen. Vi er blendet av tallmagien.” I Norge er kommunepolitikere og utdanningsbyråkrater like blendet av tallmagien. I Stjørdal vil oppvekstsjefen “bruke resultatene til å se etter muligheter til å gjøre våre skoler enda bedre”.

I Oslo sier Astrid Søgnen at “rapporten viser at vi bør styrke tilpasset opplæring på ungdomstrinnet, og følge elevenes progresjon særlig nøye.” Om skolene i Bergen sier Isaksen at “jeg ser ingen grunn til at skolene i Bergen ikke skal ha høyere ambisjoner, ikke minst for å løfte elevene i småtrinnet”. Og i Sandefjord “registrerer skolesjef Seeberg at det åpenbart er et potensial som ikke er utnyttet.”

Problemene med dette står i kø.

Alle mener de forstår hva en skolebidragsindikator er og at den sier noe om kvaliteten på skolen de styrer. Men kvalitet betyr “evnen til å tilfredsstille kundens eller brukerens krav og forventninger.” Leser “brukeren” aviser, ja, da ser de at produktet, skolen, ikke er godt nok. Noe må gjøres.

Løsningen står formulert i Høyres nye utkast til partiprogram Der står det at: «alle skoleeiere må ha gode systemer for kvalitetssikring, kvalitetsutvikling og kvalitetskontroll. Hensikten med all kartlegging i skolen må være å øke skolens bidrag til den enkelte elevs læringsutbytte».

Problemene med dette står i kø: En ser kvalitet som identisk med elevenes målbare læringsutbytte og en forstår likeverdig utdanning som resultatlikhet. En måler penger brukt på skole mot testresultat for å undersøke effektivitet og en isolerer skolen fra samfunnet og ser bort fra alle de myriader av faktorer som gjør at skoler er forskjellige.

Tyr en til Høyres løsning blir samtidig den kommunale styringen av skolen en politisert fasade. Pernille J. Berg skriver i sin phd om kommunal styring av skolen at: «Målstyring og testing innføres nettopp fordi det forenkler skolenes mål og legitimerer at skolene jobber for å styrke elevenes læringsutbytte og synliggjør at politikerne håndterer sine oppgaver.» Det gjør og skolebidragsindikatorene til et mål på om kundene og brukerne er fornøyde med den kommunale skolepolitikken.

Slike bieffekter av “high-stakes testing” er allment kjent.

Er de ikke det, har Høyre løsningen klar. Innfør Høyres skolepolitikk. Men Høyres «aktive skoleeierskap» krever styring etter, og konkurranse om testresultat. Både i Osloskolen og i USA har det hatt en rekke bieffekter. I sine undersøkelser av testbasert ansvarliggjøring finner professor Daniel Koretz at det fører til innsnevring av pensum, skolevegring, korrumpering av tester, at læreplanen ikke styrer undervisningen, til ressursstyring mot elever en enkelt forbedrer testresultatene til. At de mest ressurskrevende elevene, de aller svakeste som trenger mest hjelp og oppfølging, i større grad ikke får den hjelp og oppfølging de burde fått. Og til slutt at en sender den korrumperte styringsinformasjon oppover i systemet, noe som kan gi høyrisikostyring av skolen.

Men Koretz har også et annet funn. Han finner inflasjon i testresultat på standardiserte prøver på hele 0,75 standardavvik. SSBs rapport bruker de nasjonale prøvene på 5. trinn og 8 trinn som mål. Og de sier at Osloskolen har gode resultater på nasjonale prøver, men svake resultater på eksamen på 10. trinn.

Den er bygget på en tallmagi som ingen forstår.

Om Koretz har rett, har det da gått inflasjon i testresultatene også i Oslo? Og hva med resten av landet? Slike bieffekter av “high-stakes testing” er allment kjent. Bortsett fra i Høyre. Der tror en ennå at livet i skolen er tallmagi, at en kan regne ut hva som er bra i klasserommet med en skolebidragsindikatorkalkulator og at det «aktive skoleeierskapets» testbaserte ansvarliggjøring er det motsatte av «å la det skure og gå».

Derfor vil de ansvarliggjøre skolen for forskjeller skolen ikke kan gjøre noe med. Det er Høyres valgkampstrategi. Den er bygget på en tallmagi som ingen forstår. Men som alle blir blendet av.