Blir «barnets beste» ofret på kommuneøkonomiens alter?

Barnevernsloven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade helsa og utviklingen deres, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Kan vi stole på at dette skjer når de faglige vurderingene til barnevernspedagogene settes til side på grunn av de økonomiske rammene i kommunene?

Konsekvensen blir et barnevern som stadig bruker mer tid på å oppfylle krav, og stadig mindre tid på å møte barn og familier.

Politikerne lover forbedringer, samfunnet forventer at vi tar feilfri avgjørelser og mediene krever at barnevernet tar ansvaret når noe går galt. Barnevernet virker å være både løsningen og syndebukken. Men barnevernet kan ikke rette opp alle utfordringene vi har i samfunnet, selv om vi skal være der når ungdomskriminalitet, seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner og andre ekstreme kriser rammer en familie. Vi skal redde barn, bygge tillit – og samtidig sørge for at budsjettene er i balanse.

 

Et barnevern under press

I takt med at barnevernet er pålagt stadig flere oppgaver de siste årene, har også forventningene om hva vi skal prestere og få til økt. De siste årene har det kommet nye lover, forskrifter og rapporteringskrav. Barnevernstjenesten skal dokumentere mer, koordinere mer, forebygge mer, samtidig som budsjettene strammes inn. Politikere, statlige tilsyn og samfunnet ellers har høye forventninger. Men det kan se ut som forventningene og kravene vokser raskere enn ressursene.

Konsekvensen blir et barnevern som stadig bruker mer tid på å oppfylle krav, og stadig mindre tid på å møte barn og familier.

I praksis blir vurderingen av hva som er «godt nok» oftere styrt av kommunens økonomi, snarere enn av faglige og etiske vurderinger.

Ansatte i barnevernet beskriver hvordan arbeidsdagen styres av systemer heller enn av fag. Man skal vise til målbare produksjonstall i et yrke som jobber med umålbare menneskelige skjebner, og liv. Hver time brukt på skjerm er en time mindre i møte med mennesker.

Når barnevernet i tillegg må kutte kostnader, kan det kjennes ut som at faget blir sekundert til økonomien. I praksis blir vurderingen av hva som er «godt nok» oftere styrt av kommunens økonomi, snarere enn av faglige og etiske vurderinger.

 

Tallenes tale

Ifølge en undersøkelse utført av STAMI i 2023, har 66% av ansatte ved barnevernskontor og 81% av ansatte i barnevernsinstitusjoner blitt utsatt for vold og/eller trusler. Ifølge Bufdir ligger turnover i kommunalt barnevern på nær 20 prosent årlig. Det betyr at hver femte ansatt bytter jobb i løpet av året. I flere kommuner er tallet enda høyere. Samtidig som tall fra KS viser at sykefraværet i barnevernet er nær 10 prosent, langt høyere enn i kommunal sektor generelt. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Inntrykkene, historiene og skjebnene vi opplever og tar imot i dette yrket er med på å gjøre barnevernstjenesten til en av de arbeidsplassene som ligger på topp i arbeidsrelaterte langtidssykemeldinger.

For mange ansatte i barnevernet oppleves dagens system som umulig.

Høy turnover og høyt sykefravær betyr tap av kompetanse, kontinuitet og relasjoner; selve grunnmuren i godt barnevernsarbeid. Det skapes en konstant følelse av at barnevernet er i knestående. Når mange slutter, og flere blir syke, da øker presset og belastningen for de som står igjen. Det øker risikoen for at flere blir tidlig utbrente, det blir mindre kapasitet og høyere risiko for å gjøre feil. Det er ikke bærekraftig verken for de ansatte eller for barna og familiene vi etter beste evne prøver å hjelpe.

 

Samfunnets dobbeltmoral

Både barnevernsloven og samfunnet krever at barnevernstjenesten griper inn når barn lider under omsorgssvikt. Samtidig får vi kritikk når vi gjør akkurat dette. Vi ønsker et barnevern som er både effektivt og varmt samtidig som det er rettssikkert og nært. Disse idealene lar seg sjeldent fullt ut forene når handlingsrommet blir styrt av økonomien.

Barnevernet står til ansvar for beslutninger som i realiteten ofte er økonomisk og politisk styrt. I virkeligheten tvinges mange saksbehandlere til å balansere mellom faglige vurderinger og økonomiske rammer. Dette gjør at man av og til går på kompromiss med det som føles faglig og etisk riktig.

De ansatte administrerer tiltak fremfor å være fagpersoner som utøver skjønn.

En person jeg har stor respekt for, sa en gang dette til meg: «Velferdsstatens grenseløshet og statlige ambisjoner merkes og må balanseres i førstelinja i de fleste tjenester, og vi må jobbe sammen og få hjelp for at dette ikke blir en umulig spagat.» Dette tror jeg er et viktig perspektiv, for dette gjelder jo ikke bare barnevernet. Det gjelder hele den helse- og sosialfaglige sektoren.

 

Forsvarlighet

For mange ansatte i barnevernet oppleves dagens system som umulig. Det handler ikke om at de mangler motivasjon, men om rammene som gjør at det kjennes umulig å utøve faget på en forsvarlig måte. De fleste av oss ønsker å jobbe på den måten både slik lovverket og den yrkesetiske grunnmuren krever.

Når «tid til refleksjon» blir et luksusgode, og veiledning erstattes av rapportering, mister barnevernet sin faglige handlingskraft. De ansatte administrerer tiltak fremfor å være fagpersoner som utøver skjønn. Dette er med på å tære på stolthet, helse og yrkesidentitet.

Så lenge politikerne fortsetter å stille krav uten å stille opp, vil barnevernet forbli fanget i en umulig situasjon der vi må velge mellom ideal og økonomi og mellom ansvar og mistillit.

Det snakkes ofte om praksis-sjokket de nyutdannede får når de begynner barnevernet. Når idealisten møter faget i en presset situasjon. Jeg har møtt mange studenter i praksis, og kjenner oftere på at jeg sier: «Her kan du ikke redde verden, men du kan kanskje gjøre en forskjell for en ungdom, et barn, en familie.» Oftere og oftere sier jeg det med en klump i magen.

Jeg tror de fleste av oss som har jobbet innenfor faget til tider kan kjenne på at vi er i ferd med eller har mistet idealet som en gang i tiden startet sosialarbeiderbevegelsen.

 

Et oppgjør med symbolpolitikken

Har jeg fortsatt trua på at barnevernet skal lykkes i å hjelpe, klarer å gjøre en forskjell?

Det enkle svaret er ja.

Vi som utdanner oss og søker oss inn i barnevernet, gjør dette vel vitende om at vi møter en tøff og hard realitet. Der yrkestitlene våre nå blir brukt som skjellsord av politikere på Stortinget.

Barnevernspedagoger og sosionomer har alltid hatt mot til å stå i endringer. De tør å være nysgjerrige på finne nye måter å jobbe på innenfor rammer som til tider kan virke umulige.

«Til barnets beste» er mer enn en formulering i lovverket. Det er et moralsk løfte.

Dette forutsetter selvfølgelig at barnevernet har nok økonomiske ressurser, og kompetente folk.

Det er lett å være politiker å love et «sterkere barnevern» under valgkampen eller fra Stortingets talerstol. Det er vanskeligere å stå i realiteten der barnevernet er en lovpålagt tjeneste som skal beskytte barn, men må drives innenfor kommunale budsjetter som ofte ikke strekker til.

Så lenge politikerne fortsetter å stille krav uten å stille opp, vil barnevernet forbli fanget i en umulig situasjon der vi må velge mellom ideal og økonomi og mellom ansvar og mistillit.

«Til barnets beste» er mer enn en formulering i lovverket. Det er et moralsk løfte. Og akkurat nå er det løftet i ferd med å brytes. Ikke av barnevernet selv, men av et samfunn og politikere som forventer det umulige uten ønske om å betale prisen.