Boka som forandret Norge

Ayn Rands bok “De som beveger verden” er en av de bøkene som har endret Norge – fordi den har blitt lest av svært mange på høyresiden, og dermed påvirket folk bevisst eller ubevisst. Dette fastslo daværende leder i Fremskrittspartiets Ungdom – Ove Vanebo – i et intervju med nettstedet Liberaleren.

Det blir dermed ganske spesielt når selvsamme Vanebo nå står som forfatter av en artikkel på Minervanett som like godt heter «Fiksjonen om Ayn Rands politiske gjennomslag i Norge».  Der forsøker han å late som om Ayn Rand ikke har hatt politisk gjennomslag i Norge – det er noe som er diktet opp, en fiksjon fra venstresiden. Det er – om ikke annet – modig gjort å prøve seg på noe slikt.

Etter at artikkelen “Da godhet ble tyranni” ble publisert i Agenda Magasin forrige uke, har debatten gått friskt. Både i Aftenposten, NRK, Dagsavisen med mere, og ikke minst i sosiale medier. Reaksjonene har vært overveldende positive. Mange har meldt om aha-opplevelser, og svært mange har satt pris på at fakta og kunnskap om en så viktig ideolog og premissleverandør som Ayn Rand har kommet ut i offentligheten.

I virkeligheten er det jo disse politikerne selv som har trukket fram Ayn Rand som politisk ledestjerne.

Men ikke alle har satt pris på oppmerksomheten rundt hva Ayn Rands tenkning faktisk representerer. Mange har ønsket å tone ned både innhold og hennes rolle som inspirator. Men som Vanebos tidligere utsagn demonstrerer – Ayn Rands betydning for norske politikere på høyresiden er ikke noe som på uærlig og ondsinnet vis pådyttes høyresidens ledende talspersoner. Vanebo skriver nå at ledende Høyre og Fremskrittspartipolitikere er “visstnok sterkt påvirket” av Rand, som om det var en ubegrunnet og udokumentert påstand.

I virkeligheten er det jo disse politikerne selv som har trukket fram Ayn Rand som politisk ledestjerne. I den opprinnelige artikkelen, “Da godhet ble tyranni”, er det en rad henvisninger som ikke er nødvendig å gjenta. Men som landets visestatsminister og partileder i Fremskrittspartiet Siv Jensen sa, da hun foran forrige stortingsvalg skulle redegjøre for partiets ideologiske grunnlag: “Mange har gått opp stien Frp følger. Den norske utgaven av min favorittbok «Atlas Shrugged» av Ayn Rand har tittelen «De som beveger verden».”

Jensens forgjenger – Carl I. Hagen – uttrykte sitt forhold til Ayn Rand slik: “Atlas Shrugged og Fountainhead har jeg kost meg med mange ganger selv om John Galts tale er litt lang. Jeg har stor sans for hennes synspunkter, som ikke kan gjennomføres fullt ut fordi vi begynner ikke med blanke ark for å lage ideologien i et nytt samfunn”. Eller Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen om samme bok: “Denne boka er blitt en bibel for flere i Frp. Den er et krast angrep på sosialisme og kommunisme, pakket inn i en kjærlighetshistorie. Jeg har hørt at den er favorittromanen til både Vladimir Putin og Margaret Thatcher. Da jeg leste den, tenkte jeg: «Dette er jo det jeg mener, jeg har bare ikke klart å formulere det slik».[1] Det er nesten umulig å finne en Fremskrittspartipolitiker som ikke har uttalt seg i sterkt rosende ordelag om Ayn Rand.

Så noen kommentarer til Vanebos innlegg. Mange i Norge har sikkert fått med seg historien om hvordan Oslo-politiet rykket ut for å avkrefte påstander om at innvandring og muslimer hadde gjort Grønland til et “tapt bydel”, der hverken politi eller andre torde å ferdes. Påstandene kom opprinnelig fra Pamela Geller – som Aftenposten velger å kalle “ekstremblogger”. De skriver imidlertid ikke at bloggen hennes heter “Atlas shrugged”, og er oppkalt etter nettopp Rands bok. Geller er ikke alene om å forene objektivisme med muslimhat. Presidenten for Ayn Rand-Instituttet, Yaron Brook, har vært involvert i kampanjen mot bygging av en moské i nærheten av Ground Zero, og er kjent for sine uforsonlige utfall mot islam. [2] Det blir derfor altfor lettvint når Vanebo påstår at Rand ville “liberalisert innvandringspolitikken”. Hennes følgere i dagens politiske virkelighet i USA er faktisk noen av de mest rabiate innvandringsmotstandere som finnes, selv i amerikansk kontekst.

I tillegg er vitterlig hele Fremskrittspartiets eksistens bygd på kampen mot velferdsstaten.

Vanebo mener videre det er “intellektuelt uredelig” at utdraget fra Torbjørn Røe Isaksens blogginnlegg, som utdanningsministeren selv valgte å kalle “Det starter med Ayn Rand”, ikke også tok med seg at Isaksen anbefalte andre tenkere fra høyresiden i tillegg til henne. Et billig poeng, som i tilfelle også rammer høyreavisen Aftenposten, som gjengir akkurat samme sitater som representative for Røe Isaksens kronikk. Det blir forståelig nok lite leservennlig om alle kilder som sitater hentes fra gjengis i sin helhet.  Det er hensikten med lenker og kilder i artikler – lesere kan finne sitater og kilder i sammenheng, og se hvor ting er hentet fra. Slik det i “Da godhet ble tyranni” også tre steder er lenket til de artiklene av Adam Lee som Vanebo “avslører” at momenter er hentet fra. Hans tekst er såpass konsistent at han burde unngått å falle for fristelsen til personangrep. Det svekker heller enn styrker argumentasjonen.

Høyresidens fascinasjon for Ayn Rands tankegods er altså behørig og grundig dokumentert. I debatten er det likevel flere som har pyttpyttet denne innflytelsen fordi – som Vanebo skriver “Den praktiske politikken har Rand imidlertid hatt mindre innflytelse på, bl.a. fordi velferdsstaten er blitt en felles politisk arv blant norske partier.” Det er et besynderlig utsagn, av flere grunner – også fordi Vanebo altså selv tidligere har fastslått at Ayn Rand forfatterskap har forandret Norge. I tillegg er vitterlig hele Fremskrittspartiets eksistens bygd på kampen mot velferdsstaten, og for “sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”.

Og Vanebo selv var i sin tid som leder i FpU en sterk kritiker av Fremskrittspartiet manglende iver i arbeidet for å bygge velferden ned: “For Vanebo er skatte- og avgiftsletter viktigere enn full sykelønn, barnehagepriser og trygdeutbetalinger. – Vi må huske hva som var hovedformålet – Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Når valget står mellom velferd og skattekutt, må vi prioritere skattekutt. Da må vi si rett ut: Noen må betale mer, få færre offentlige ytelser, men samtidig beholde mer av egen inntekt.

Etter regjeringsskiftet i 2013 har da også regjeringen levert, med kutt i skatene til de rikeste mens uføre og arbeidsløse har fått føle innstrammingen. Nedsalg, utsalg og privatisering av ressurser og tjenester er også områder der retningsskiftet er tydelig.

Den anbefales til alle som er i tvil om at Rands tankesett har hatt innflytelse langt inn i Høyre.

Men retorikken rundt velferdsstaten er riktig nok justert de siste årene – det handler nok om at den norske modellen har levert så gode resultater at det er lite oppslutning å hente på å kjempe for en nedbygging i åpent lende. Høyresidens forsøk i de senere år på å tuske til seg æren for resultatene av den norske velferdsstaten, er vel verdt en egen artikkel.

Det var mer renhårig før, når politikere som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup skrev bok om “Velferd etter velferdsstaten“. Der var de senere så sentrale høyreideologene i hvert fall ærlige på at “Selv om velferdsstaten har røtter tilbake til den første fattigkassen, er den sosialdemokratiske velferdsstaten et ektefødt barn av etterkrigstiden og Arbeiderpartiets fremvekst som det store, statsbærende partiet i Norge.” I boka holder de to høyreideologene videre dommedag over både det ideologiske grunnlaget for og konsekvensene av den norske velferdsstaten.

Den anbefales til alle som er i tvil om at Rands tankesett har hatt innflytelse langt inn i Høyre. Boka konstaterer at ”Staten har gått fra å være en tjener for folket, til å bli en herre over folket.” Den er et ”et oppgjør med den store luftspeilingen i norsk politikk: Ideen om den vellykkede velferdsstaten. Den er et oppgjør med formynderi og sosialdemokrati. Men først og fremst er den et debattinnlegg for den konservative visjonen om det frie, ansvarlige og selvhjulpne mennesket – motsatsen til klientsamfunnet og svakhetens moral.” 

Bildet av velferdsstatens grunnlag som “svakhetens moral” er nettopp i tråd med Ayn Rands tenkning. Forakten for svakhet og dyrking av genier og enere gikk i hennes tilfelle så langt at hun idealiserte de verste forbrytere. Hun bygde en av sine romanfigurer rundt sin fascinasjon for en virkelig drapsmann ved navn William Hickman, som blant annet kidnappet, drepte og parterte en 12 år gammel jente. Om Hickman skrev hun at han var: “et fantastisk bilde av en mann, som ikke tar hensyn til noe av det samfunnet holder hellig. Og med en bevissthet som er helt og fullt hans egen. Han har den sanne psyken til en Supermann. En mann som virkelig står alene, i handlinger og i ånden. Andre mennesker eksisterer ikke for ham, og han ser ikke hvorfor de skulle gjøre det”.

Her er han på vandring i den smadrede logikks ruiner.

Det blir alt for enkelt, slik Vanebo forsøker seg på, å si at hennes uenighet med Nietzsche om ånd og mystikk gjør at man ikke kan se klare sammenhenger mellom hennes Supermenn og hans Übermensch. Tvert i mot – i den faglige diskusjonen rundt Ayn Rands filosofi, er det bred enighet om paralleller og likheter. Frank Aarebrot, statsviter og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, sier det slik: “Ayn Rand var en ekstrem representant for liberalismen, nærmest en sosialdarwinist som kjempet for den sterkestes rett, uten å ha et rasistisk anliggende. Hun hellet mer mot et individualistisk overmenneske, kan minne om Nietzsches filosofi.[3]

For den som vil lese mer om Rand og Nietzsche, er Håvard Friis Nilsens drøfting av forholdet mellom Rand, Brandes og Nietzsche i boka “Troen på markedet” [4], en god start.

Vanebo kritiserer den korte forklaringen av begrepet “altruisme” i artikkelen. Den er hentet fra wikipedia. Vanebo har en for så vidt interessant utdyping rundt dette, uten at det rokker ved hovedpoenget om at egosimen står i høysetet i Rands tenkning og bøker.

Et besynderlig resonnement i Vanebos tekst er hans angrep på det han kaller “filosofisk nasjonalisme”. Han spør retorisk “Er for eksempel ytringsfrihet en typisk norsk idé? Eller er tanker om likestilling noe som har tilstrekkelig forankring i norsk tradisjon?”

Her er han på vandring i den smadrede logikks ruiner. Dette kommer altså samme uke som Fremskrittspartiets statsråd for inkludering og integrering uttrykker frykt for sine barns framtid, fordi norske verdier er under press på grunn av stor innvandring. Hun nevner spesifikt nettopp ytringsfrihet og likestilling som norske verdier. Om Vanebo virkelig mener det når han trekker i tvil om det overhodet finnes noe som kan kalles “norske verdier”, har han en betydelig motbakke i eget parti. Men det kan også tenkes at dette er et eksempel på den dobbel-, trippel- eller kvadruppelkommunikasjon som karakteriserer norsk høyreside. Man bruker de argumenter og tar de standpunkter som passer i øyeblikket, som (Groucho) Marx uttrykte det; “dette er mine prinsipper, om du ikke liker dem – vel, jeg har andre.”

Partiet har et tett og vedvarende samarbeid med miljøer i USA.

Det er selvsagt ingen som mener at høyresiden må stå inne for absolutt alle detaljer i Ayn Rands tenkning. Hennes tanker rundt funksjonshemmede var ganske så uhyrlige, slik det for eksempel blir dokumentert i bladet Handikapnytt. Ingen mener at politikere fra høyresiden mener dette. Men man må tåle kritisk gransking av både hennes filosofi og meninger om tema som fortsatt er politisk brennaktuelle, når man i så stor utstrekning har løftet henne fram som ledestjerne, som høyresiden i Norge har gjort.

Man finner få eksempler på forbehold i de utallige intervjuene der særlig politikere fra Fremskrittspartiet forteller om sin begeistring. Og partiet har et tett og vedvarende samarbeid med miljøer i USA som også står inne for hennes ganske så ekstreme holdninger til fellesskap og offentlig sikkerhetsnett. Vanebo sammenlikner det med å eventuelt konfrontere Arbeiderpartipolitikere med utspill fra Piketty, slik da også Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Steffensen gjorde i Klassekampen nylig[5].

Det er selvsagt relevant å stille slike spørsmål, når man har henvist til en økonom eller tenker som en viktig inspirator. Om den debatten som har fulgt etter “Da godhet ble tyranni” har ført til at flere med kritisk blikk faktisk leser og diskuterer de verkene og bøkene som påvirker våre viktigste beslutningstakere, er hensikten oppnådd.

 

Øvrige kilder:

[1] Dagbladet Magasinet 10.05.2008

[2] Jonas Bals “De som beveger verden” Klassekampen 30.06.12

[3] Vårt Land, 25.05.2013, kl 4:0 25.05.2013

[4] Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica

[5] Klassekampen 23.12.15