Brutto nasjonal solidaritet

Alle tenker på seg,

det er bare jeg

som tenker på meg.

(Sigrid Boo, 1934)

Det hender jeg grubler på hvordan mine fire barn skal klare seg i denne verden når jeg selv er blitt kompost. Jeg bekymrer meg for hvordan avkommet skal få seg en ålreit jobb og kjøpe seg et sted å bo. Dette er de små bekymringene. De virkelig store bekymringene dreier seg om at klimaet er ute av kontroll, befolkningsvekst, global vannmangel, sult, konflikter og en bølge av nasjonalisme og hat. Så mye tristesse at den gamle revylåten «Nå går det rett på dunken, verre og verre dag for dag» passer fint som soundtrack.

Men jeg har en tro på og et håp om at den sosialdemokratiske modellen er godt egnet til å styre verden i en bedre retning. Bare hør.

Vi kan ikke lenger ha kontinuerlig vekst som mål for framgang og lykke. Det går faktisk ikke. Og det er det flere som får øynene opp for. Amsterdam by er et glimrende forbilde når de bytter ut krav om økonomisk vekst med krav om bærekraft, hvor innbyggernes behov skal dekkes etter klodens tåleevne. Lengst har de gått i det lille fjellandet Bhutan. Allerede i 1971 byttet de ut brutto nasjonalprodukt (BNP) med brutto nasjonalt lykkeprodukt. Et lands velstand skal måles i innbyggernes trivsel, mente kongen av Bhutan.

I 2050 må verden produsere 60 prosent mer mat enn i dag – uten å bruke mer ressurser.

Du trenger ikke være buddhist for å heie på nasjonal lykkemåling. Det er nok å være økonom: Amerikaneren Jeffrey Sachs, en av de tre forskerne bak World Happiness Report, fastslår at siden 1960 har USA tredoblet sitt bruttonasjonalprodukt, mens opplevelsen av lykke blant amerikanerne ikke har økt i det hele tatt. Forfatteren Paul Hawken, også amerikaner, beskriver vår vestlige definisjon av BNP på denne måten: «Vi stjeler framtiden, selger den i nåtiden og kaller det BNP.»[1]

Hver av oss forbruker for mye. Vi kjøper for mye, kaster for mye, og vi forurenser for mye. Og vi blir heiet fram av systemet, som altså måler suksess i årlig økonomisk vekst.

 

Verden og vi

Arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet har alltid vært internasjonale. Løsningene kan vi finne når vi tenker «oss» og ikke «vi og de andre». For eksempel er verdens fattige bønder de første som rammes av klimaendringene. I de nærmeste 20–30 årene vil millioner av mennesker flykte fra flom, tørke og matmangel, og vi vil se kriger som utkjempes om tilgang på vann.

I 2050 må verden produsere 60 prosent mer mat enn i dag – uten å bruke mer ressurser. For å klare det må vi tenke at mesteparten av denne ekstra maten allerede finnes. Det er nok mat, men fordelingen er av den er blodig urettferdig. Det er nok mat om de importerte proteinene ikke må gå gjennom en ku eller en laks før de blir spist. Det er nok mat om vi sammen kan dyrke nye sorter smartere, spise innsekter, tang og krill, og om vi spiser opp i stedet for å kaste én av tre porsjoner.

Bøndene i de fattige delene av verden må få hjelp til å finne tilbake til lokale kornslag som ikke trenger kunstgjødsel og innsektsmidler, de kan lærer smarte metoder for å hindre ras i det bratte terrenget, og de må få hjelp til å verne skogene. Dette er arbeid som drives blant småskalabønder over hele verden, for vi kan ikke ha det sånn at disse bøndene, som står for 70 prosent av all matproduksjon i utviklingsland, også er dem som lider av sult.

 

Velferdsstaten in spe

For bare noen generasjoner siden var også Norge et landsbrukssamfunn med fattige bønder og store klasseskiller, og den sosialdemokratiske velferdsmodellen begynte å spire for snart 100 år siden.

Vi vanlige 70-tallsunger måtte spare lenge til vår første sykkel.

I årene før andre verdenskrig brukte mange land store summer på militær opprusting, mens regjeringen Johan Nygaardsvold (Ap) prioriterte å bruke penger på skolereformer og de første lovfestede sosiale godene. Historien har nok vist at Johan & co. kanskje burde brukt litt mer på kuler og krutt, men støtteordningene han la grunnlaget for, reddet utvilsomt mange av de fattigste i Norge fra direkte nød.

 

70-tallsbarna

Da jeg ble født i 1966, hadde man så vidt satt i gang med prøveboring etter olje i Nordsjøen, til tross for at Norges geologiske undersøkelse hadde konkludert med at det ikke var en dråpe å finne. Folketrygden var etablert som kronen på toppen av alle velferdsordningene landet hadde fått siden 1945. 5000 demonstrerte mot Vietnamkrigen på Youngstorget, og Åse Kleveland vant den norske finalen i Melodi Grand Prix. Misjonsselskapet avskaffet begrepet «hedninger», og Trondheim gikk forbi Bergen i folketall.

Vi kjente ingen utlendinger, ja, vi kjente knapt folk som ikke kom fra Bergen

Vi vanlige 70-tallsunger måtte spare lenge til vår første sykkel, jeg husker at hvalkjøtt var billig og smakte tran, og at vi som hadde utearbeidende mammaer, fikk husnøkkel i en snor rundt halsen og ble kalt for (stakkars) «nøkkelbarn».

Vi kjente ingen utlendinger, ja, vi kjente knapt folk som ikke kom fra Bergen. Vi kjente ingen millionærer, mens vi visste hvor de bodde. Målet var å ikke skille seg ut ved å kjøpe for dyr bil eller kjøpe hus utenfor sin stand.

Iblant plager jeg barna med moralprekener om hvordan vi var mer fornøyde med mindre den gangen. Akkurat som gamlingene i min barndom pleide å stoppe all ødsling og sløsing med trumfkortet: «Sånn kunne vi ikke gjøre under krigen, gutt, og du skulle sett hvordan de harde tredveåra var!»

 

Jappetiden

Tidlig i 80-årene var mange av oss sjanseløse når det gjaldt å skaffe seg et sted å bo, for prisene steg og steg etter frislippet av bolig- og lånemarkedet, og rentene lå på 20-tallet. Forbrukslån ble kastet etter folk, og vi fikk jappetiden, som på mange måter var en enste lang fest der finansfolk var de nye popstjernene.

Båten bar til 1988. Da raste oljeprisen, jobbene røyk, og boligprisene stupte. Det eneste som var igjen til oss med hockeysveis, var historisk høy arbeidsledighet, høye renter, A-ha og Band Aid.

Kanskje på tide å høre på kongen av Bhutan?

Vi var sinte på Thatcher, Reagan og Willy Haugli, og vi var redde for arbeidsledighet og atomnedfall. Men så gikk det jo bra for de fleste av oss, med god hjelp fra gunstig studiefinansiering (vi måtte likevel ta til gatene og rope «Hernes må fjernes»), gratis studier og andre goder.

På noen og femti år har Norge gått fra å være et land der selvtilliten var lav – «pottitland» kalte vi oss – og der tilliten til politikerne var stor. Nå er vi stolte innehavere av tittelen Verdens rikeste land, og på bare 20 år har forbruket til hver av oss økt med 50 prosent. Men Norsk Monitor, som har målt nordmenns lykke siden 1985, forteller at selv om velstanden øker, står lykken på stedet hvil.

Kanskje på tide å høre på kongen av Bhutan?

 

Generasjon angst

De som er ungdom og unge voksne i dag, har visket ut generasjonsmotsetningene, de er flittige, edruelige, veltrente, hardt arbeidende – og litt kjedelige. Og de bekymrer seg noe voldsomt. Ifølge Ung Data er frykten for å velge feil i utdanning, karriere, partner og andre livsvalg nærmest hemmende for mange. FOMO er blitt et etablert begrep – «fear of missing out». Det ikke å få alt det andre får, oppleves som skremmende – «Ja, rett og slett frykten for ikke å bli lykkelig», som en ung mann forteller til forskerne i Nordlandsforskning.

Urbefolkninger kommer alltid sist når goder skal fordeles, og de har blitt lurt og utnyttet i hundrevis av år.

Jeg skjønner at de som vokser opp nå, bekymrer seg, men bekymringer som begrenser seg til egen navlelo, er bortkastet energi. Løfter vi blikket, ser vi at forskjellene mellom rike og fattige i Norge og resten av verden øker med et mer brutalt arbeidsliv, boligpriser gjør det umulig for unge å kjøpe uten hjelp fra foreldrene, og skattesystemet har de siste årene konsekvent gitt mer til dem som har nok fra før.

 

Mayafolket og sosialdemokratiet

For noen år siden var jeg på reportasjeoppdrag i Guatemala for Utviklingsfondet. Der, i en landsby 3000 meter over havet, møtte vi bønder fra urfolket maya. En ung mann fra landsbyen ville gjerne vite hvorfor vi i Norge er så rike og lever så fredelige liv.

Det kom litt brått på, og jeg måtte snakke og tenke samtidig. «Olje», sa jeg, «vi har mye olje, men det viktigste er at vi har politikere som ikke er korrupte, at folk stoler på hverandre, at bedriftene betaler skatt og behandler arbeiderne bra, og at verdiene blir brukt til felles beste.»

Tolken Ana María oversatte, og folkene fra landsbyen fikk det uttrykket i fjeset som du ville fått om jeg fortalte deg at Hadia Tajik skal forlate politikken for å bli vokalist i Dimmu Borgir. «Yeah right, liksom.» Landsbyfolket så på meg med dette «yeah right»-blikket og hadde ikke flere spørsmål.

Ingen av rettighetene vi nyter godt av i dag, er gitt oss frivillig.

Etterpå slo det meg at det jeg fortalte om, er fellesnevnerne i det norske sosialdemokratiet: åpenhet, tillit, skatt, arbeiderrettigheter og hensynet til felles beste.

Urbefolkninger kommer alltid sist når goder skal fordeles, og de har blitt lurt og utnyttet i hundrevis av år. Å stole på politikere eller tro at noen utenfra skulle gi deg helsetjenester og utdanning, er en mildt sagt absurd tanke.

For litt over 100 år siden sto også mange nordmenn uten rettigheter i arbeidslivet, uten rettigheter for kvinner, uten velferdsgoder, uten stemmerett og uten muligheter, helse og utdanning.

Ingen av rettighetene vi nyter godt av i dag, er gitt oss frivillig. Ikke et eneste velferdsgode er gjennomført uten politisk kamp. Ingenting er vunnet for alltid, og den dagen vi tar alt vi har for gitt, er den dagen vi mister muligheten til å være et samfunn der alle er inkludert, verdsatt og ivaretatt.

Jeg tror det kommer til å gå bra, men det vil ikke komme av seg selv. Ikke denne gangen heller.

(Dette er et bidrag fra den nye antologien «Derfor er jeg sosialdemokrat», utgitt på forlaget Res Publica. Magasinet og forlaget er begge del av selskapet Agenda Res Publica Media). 

[1] Sitert etter Lars Gilberg i Vårt Land 5. mai 2005.