Et budsjett til å klø seg i hodet av

Det er selvsagt flere positive signaler, men vurdert som helhet er det et budsjett som driver oss videre i gal retning. Mye blir for lite for sent. Noe er direkte smålig.

I 2023 er det lokalvalg; hvordan kan regjeringen finne på å legge ned en slik viktig ordning da?

Flommer i Pakistan, tørke i Afrika og voldsomme orkaner i Karibia og i USA, viser oss et klima i endring. Å ta Paris-målet fra klimatoppmøtet i 2015 om å begrense gjennomsnittlig global oppvarming til 1,5 grader på alvor, forblir derfor et av vår tids viktigste politiske mål. Et norsk statsbudsjett er et viktig virkemiddel for å få til det. Det spiller en rolle både nasjonalt og internasjonalt.

Men budsjettframlegget fra regjeringen er langt unna et nødvendig kutt på cirka 3,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter hvert eneste år – fra og med i år og frem til 2030. Men mer om det etter hvert.

 

Budsjettfremlegget kommer med noen vonde bismaker:

Krymper norsk bistand: Budsjettframlegget bryter med det politiske forliket fra 2016 om at bistandsbudsjettet skal ligger på 1 prosent av BNI. For 2023 er det nede på 0,75 prosent. Dette i en tid hvor Norge tjener seg søkkrike på energi- og oljekrisen i Europa. 150 millioner mer til klimatiltak i fattige land er i praksis ingenting, og svært langt fra det Norge har lovet.

Det er positivt at en del veiprosjekter settes på vent.

Klimasats-ordningen legges ned: Dette er en støtteordning for kommuner og fylker som ønsker å kutte utslipp av klimagasser og bidra til omstilling. Ble opprettet i 2016, og har vært en suksess. I 2023 er det lokalvalg; hvordan kan regjeringen finne på å legge ned en slik viktig ordning da?

Kutt til natur- og skogvern: Skogvernposten fjernes og midler til formålet halveres. Det er ikke til å forstå, når vi vet at skogen er vårt viktigste karbonlager og rommer store deler av Norges naturmangfold. Samtidig kuttes støtten til naturkartlegging, og det er ingen økning i bevilgning til restaurering av myr og våtmark – ved begynnelsen av FNs tiår for naturrestaurering!

Feil prioriteringer innen samferdsel: Det er positivt at en del veiprosjekter settes på vent. Men støtten til Nye Veier økes, denne burde vært redusert. I stedet kuttes planleggingsmidler til opprustning av vei og bane Bergen–Voss, mens midler til monsterprosjekter som Hordfast opprettholdes. Ny motorvei til Hønefoss videreføres trolig.

Vi trenger å øke omstillingstempoet, ikke senke det.

Trapper ned innsatsen mot plast i havet: Regjeringen kutter 40 millioner kroner i bistandsbudsjettet for arbeid mot marin forsøpling. Det svekker innsatsen globalt, og sender et svært negativt signal fra en havnasjon til resten av verden – rett før det første forhandlingsmøtet for den nye plastavtalen. Også dette virker nærmest uforståelig. Hvor blir det av den norske rausheten?

Elbilens konkurranseevne svekkes: Det er ikke urimelig at elbiler skal belastes mer enn i dag, med bl.a. vektavgift, høyere bomsatser og innføring av moms. Men skal elbilen fortsatt være konkurransedyktig, kan man ikke samtidig gjøre det mer fordelaktig å kjøre fossilt og senke avgiftene på bensin og diesel slik det gjøres i dette framlegget til statsbudsjett. Vi trenger å øke omstillingstempoet, ikke senke det.

 

Men budsjettet inneholder også med noen gode forslag:

Økte ressurser til ENØK-tiltak: Regjeringen vil styrke satsingen på energieffektivisering i boliger, næringsbygg og offentlige bygg. Det skal gjøres gjennom Husbanken og en ny energitilskuddsordning til bedrifter. Enova er et viktig virkemiddel for teknologiutvikling og markedsintroduksjon av klima- og energiløsninger. Bevilgningen til Enova øker med 500 millioner kroner i 2023. De fleste mener likevel det trengs mye mer.

Tilstramming i oljeskattepakken: Gavepakken som oljeindustrien fikk sommeren 2020 blir noe mindre gunstig. I tillegg økes CO₂-avgiften noe. Paradokset er likevel at det samtidig legges til rette for at vi skal pumpe opp olje i mange tiår fremover. Slaget om konsesjon til utbygging av Wisting-feltet i Barentshavet blir av miljøbevegelsen sett på som en test på om regjeringen tar Paris-avtalen på alvor.

Norge er per i dag ikke i nærheten av å nå målet for 2030 om 55 prosent utslippskutt.

Økt satsing på havvind: Det grønne skiftet trenger mer – og samtidig mindre konfliktskapende – fornybar energi. Det er positivt at regjeringen vil satse på styrket saksbehandlingskapasitet for havvind. Men for å få opp farten for havvind som bygges på naturens premisser, og ikke ødelegger for fiskeriene, og sjøfuglene, må det i tillegg settes av midler for undersøkelser av biologi og økosystemer. Når får vi det?

Klimabudsjett og «grønn bok»: Utarbeiding av et eget klimabudsjett er en nyvinning i statsbudsjettet. Dette er noe sivilsamfunnet har etterlyst i lang tid. Regjeringens grønne bok skal vise utslippsbudsjettet og forventede utslippsreduksjoner av iverksatte og planlagte tiltak og virkemidler. Alle departement må beregne klimaeffekten av alle tiltak. Foreløpig er dette imidlertid mer metode og styringsverktøy – enn faktiske klimatiltak som monner. Norge er per i dag ikke i nærheten av å nå målet for 2030 om 55 prosent utslippskutt.

Men klimabudsjett og «grønn bok» kommer til å bli et viktig verktøy også for klimabevegelsen. Det gir muligheter for å stille enda mer tydelige krav.

 

Men det haster:

I Hurdalsplattformen har regjeringen lovet: “Innen 2030 skal 55 prosent av de norske klimagassutslippene kuttes, målt mot 1990”. Dette ligner på Norges andel av 1,5-gradersmålet. FNs klimapanel publiserte i 2018 det de kalte 1,5–graders–rapporten. Her sa de at verdens utslipp må kuttes med 40–60 prosent innen 2030. Her har Norge, og Hurdalsplattformen, lagt seg pent inn under det kravet.

Regjeringens løfte om 55 prosent lavere utslipp betyr at Norge i 2030 ikke kan slippe ut mer enn 23 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Mot denne bakgrunnen blir årets budsjett noe vi i forundring kan klø oss i hodet over.

Thomas Cottis, høyskolelektor i landbruk og klimakunnskap, Høyskolen i Innlandet, skrev i en svært interessant artikkel om dette hos Energi og klima tidligere i år:

«For at verden skal ha mulighet til å nå togradersmålet, må rike land som Norge kutte i tråd med IPCCs bane for 1,5 grader. Den banen gir at Norge kutter 3,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter hvert eneste år fra og med 2022. Det vil si at vi samlet kutter 3,5 mill tonn CO₂-ekvivalenter i 2022, 7 millioner i 2023, 10,5 millioner i 2024 og så videre. Dette må være politikkens mål, og det må være folk flest og miljøbevegelsens krav.»

Mot denne bakgrunnen blir årets budsjett noe vi i forundring kan klø oss i hodet over. Vi kommer ikke langt med dette budsjettet. Natur og klima er ikke som andre budsjettposter. De er grunnlaget for all budsjettering.