Burde ikke EU være obligatorisk pensum i norsk skole?

Den 25. september 1972, sa det norske folk for første gang nei til medlemskap i det europeiske økonomiske fellesskap, EF. Femti år etter er EU-samarbeidet gått fra et fredsprosjekt, til opprettelse av det indre marked til i dag verdens ledende arena for å bekjempe global oppvarming og å nå FNs bærekraftsmål.

Norge er mer integrerte i EU enn flere medlemsland.

Våre syttitalls avtaler med EU omhandler praktisk talt alle samfunnsområder våre naboland har utviklet. Vi er med uten å være medlem, slik det ikoniske bildet av statsminister Støre i hotellbaren et stenkast unna EU-landenes forhandlingsbord viste under de intense forhandlingen om Russland-sanksjonene.

Mens debattene i 1972 og 1994 ble dominert av skremselsbilder om hva et medlemskap ville bety, har vi i dag fasiten: Det dreier seg ikke kun om markedsharmonisering eller tekniske tilpasning som «skruer og muttere», slik Trond Giske stadig hevder. Pandemihåndteringen og Ukrainakrigen har vist hvor avhengige vi er av et sterkt og handlekraftig EU-samarbeid.

EU-samarbeidet i Norge befinner seg et sted ingen ser.

Nå står det om politikk og regelverk som i høyeste grad påvirker hverdagen vår; elektrisitetsprisene, kvaliteten på maten, konkurransevilkårene til industrien, forskning og utdanning, for å nevne noen. Mens EØS-avtalen knytter oss til EU-landenes felles juridisk rettssystem, er vi fraværende på vårt eget 4. forvaltningsnivå og ikke minst på den politiske arena hvor retningen stakes ut og de knallharde forhandlingene foregår.

Europautredningen fra 2012, «Utenfor/innenfor», anslo at Norge er 75 prosent integrert i samarbeidet vi to ganger har sagt nei til å delta i. For nabolandene virker vår koloni-tilknytning komisk. Her hjemme har vi nærmest gjemt bort håndtering av avtalen til byråkratene i departementenes underliggende etater, godt illustrert av tittelen på Finn Arnesens NAV-kommisjon, «Blindsonen».

EU-samarbeidet i Norge befinner seg et sted ingen ser. Og ikke minst: Det representerer en fare. I Brussel kaller vi det EØS-tilværelsens uutholdelig letthet. EU-samarbeidets innvirkning på samfunnet vårt er skremmende ukjent for altfor mange, på tross av den stabilt store oppslutningen om EØS, som nå ligger godt over 60 prosent av befolkningen.

Lysglimtet er den massive motstanden mot brexit i Norge. Her kom det frem at nordmenn ikke lenger var mot EU i seg selv, men kun mot vårt medlemskap. Det kan virke som problemet i dag er frykten for debatten mer enn motstanden mot medlemskap, slik de opprivende debattene i både Storbritannia og Norge har vist.

Europeisk Ungdom har foreslått EU som valgfag. Det burde vel heller være obligatorisk?

Nei-siden og AUFs kronargumenter om at vi vil bli tvunget til å ta over euro og muligheten til å nedlegge veto, har ingen mening da intet land vil bli påtvunget EUs felles valuta, slik Danmark, Sverige og Polen er eksempler på. Å nedlegge veto er en illusjon, slik forsøket på post-direktivet viste. Utfordringer med stort byråkrati og tidkrevende prosesser er reelt.

Allikevel; det tok 27 EU-land tre dager å komme frem til fordømmelse av Putins krig, mens tre måneder for EFTA-landene Norge, Sveits, Liechtenstein og Island.

Så er det klart vi må snakke om landbruket og virkemidler for å opprettholde vekst og bosetning i hele landet. Norsk landbrukspolitikk har sine svakheter, slik stadig nedleggelse av gårdsbruk landet rundt viser. I Finland gikk nedleggelsesraten betraktelig ned etter 1994. Vi må etablere kunnskap om norsk høykvalitetsmat og nisjeprodukter på det europeiske markedet kan gi nye vekstmuligheter og snu trenden.

Verdivekst for norsk oppdrettsnæring om vi kan foredle egen laks i Norge, kan bøte på behovet for å stadig vekst i norske farvann med de uløste problemstillingene næringen bakser med. Med medlemskap vil de kunne hente hjem ti tusenvis av arbeidsplasser langs kysten.

I dag handler EU-samarbeidet om hvordan vi kan sørge for å opprettholde et demokratisk, åpent og rettferdig samfunn med bærekraftig vekst.

Vi har gått fra å være motstander av EUs eksistens til motstander av norsk medlemskap. Aversjonen mot å skulle falle ned i gamle skyttergraver har bidratt til å forhindre en objektiv og fordomsfri fremstilling av EUs utvikling over de siste 50 årene. Likeledes betydningen av samarbeidet mellom de andre landene i Europa har på oss.

Skoleelever i EU-landene får omfattende kunnskap gjennom pensum i både grunnskole og videregående: Innholdet i EUs traktater, politikkutvikling på viktige samfunnsområder, innføring i EUs beslutningsmekanismer, utvidelsene til nye medlemsland og hovedopplysninger om alle landene. Til og med informasjon om EFTA-landene valg om å stå utenfor er å lese. Om vi er for eller imot norsk medlemskap, så er det på høy tid at norske skolebøker og pensum forholder seg til den de siste sytti års europeiske samarbeidsprosess.

Europeisk Ungdom har foreslått EU som valgfag. Det burde vel heller være obligatorisk?

I dag handler EU-samarbeidet om hvordan vi kan sørge for å opprettholde et demokratisk, åpent og rettferdig samfunn med bærekraftig vekst. EUs Grønne giv er vårt eget lands, og i stor grad verdenssamfunnets, ledestjerne for å Paris-avtalens mål. Det er også i økende grad om hvordan Europa skal kunne bruke sin samlede politiske og økonomiske tyngde for å forsvare våre verdier og interesser i en verden dominert av økende totalitære regimer som Russland og Kina, med et demokratisk vaklende USA.

De siste femti årene har våre regjeringer gjort sitt for å late som EU nærmest ikke har eksistert.

Mens den norske regjering klamrer seg til en verdensordning basert på FNs ineffektive prinsipper om absolutt suverenitet, har de siste tiårs utvikling vist en fremvekst av regionalisering med delt suverenitet. Samråderettens rolle har tatt over for selvråderetten, selv om den er kjær for de som ikke har satt seg inn i hvordan vi skal løse samfunnsutfordringer som klima, miljø, migrasjon, manipulerende big-tech eller skatteunndragelse.

Et eksempel er Norges tiltro til FNs internasjonale havrett. I Arktis klamrer Norge seg til et regelverk de to største partene i området har et vikarierende forhold til: Russland har gang på gang vist sin manglende respekt for havretten, mens USA ikke engang har ratifisert traktaten.

Så når Europaparlamentet vedtar konkret lovgivning for å verne de sårbare områdene i Arktis, vender Regjeringen det døve øret til. Enda verre: den setter seg på bakbena og bestrider EUs rolle i debatten. Med dagens Putin ved roret er det på høy tid å ønske EUs rolle velkommen som en alliert partner i Arktis.

Moderne selvråderett utøves innenfor demokratiske europeiske institusjoner, noe EUs medlemsland har forstått. Skal vi kunne hevde nasjonale interesser på like vilkår som våre naboland, må vi begynne med å ta inn over oss denne nye virkeligheten.

Tiden er inne for å øke kunnskapen og gjøre oss i stand til å bidra til å fremme gode løsninger for Norge og hele Europa.

Helt siden Bratteli-regjeringen har norske regjeringer latt som aktiv europapolitikk kan oppveie fraværet av politisk deltakelse. Aktiv europapolitikk må være i stand til å sette nasjonale utfordringer innenfor et europeisk perspektiv. Det setter store krav til kunnskap, forståelse og innsikt.

De siste femti årene har våre regjeringer gjort sitt for å late som EU nærmest ikke har eksistert, viste europautredningen, og mente det er et brudd på Grunnlovens nedfelte plikt til regjeringen om å sørge for å holde folket informert om utviklingen rundt oss.

Tiden er inne for å øke kunnskapen og gjøre oss i stand til å bidra til å fremme gode løsninger for Norge og hele Europa. Da må suksessive regjeringers paradering av alle initiativ til EU-debatt med at vi har sagt nei to ganger bortfalle. Statsminister Støre deltakelse på det uformelle EU-toppmøtet 6. oktober om EUs fremtid, er et sted å begynne.

Det vil være en anledning for statsministeren til å vise lederskap, bidra til å oppdatere opinionen og legge grunnlaget for at vi snart kan ha en ny folkeavstemming om vi vil bli et fullverdig medlem av det EU vi allerede er en del av.