Champagnesosialisme

I George Orwells roman På bunnen og blakk møter vi den russiske flyktningen Boris som er kelner i 1920-tallets Paris. Selv om Boris stort sett er fattig, «tok han det for gitt at han kom til å klare å starte en egen restaurant og bli rik».[i]

I likhet med flere andre håndverksyrker, er det ikke utenkelig for en kokk eller servitør å starte for seg selv. Selv om det finnes mange eksempler på arbeidsfolk som har gjort en slik liberalistisk klassereise, ender de fleste opp med å få drømmen knust av voksende regningsbunker og konkurs.

Bransjen har blitt et spekulasjonsobjekt, med overetablering og hyppige konkurser som resultat.

Det går med dem som med smelteverksarbeideren og kokken Marthon Danielsen i Kjartan Fløgstads roman Fyr og flamme. På Roxy Kafé på Folkets Hus sparer ikke restauratør Marthon på noe, serveringspersonalet får generøse lønninger og gjestene billig øl og smørbrød. Men da regningene kommer i posten, går Marthon konkurs nøyaktig tre måneder etter første åpningsdag.[ii]

Avisa Oslo skriver at 74 utesteder i hovedstaden har gått konkurs eller blitt lagt ned de siste to årene.[iii] Ikke siden 2008 har flere måtte stenge kranene, og det kommende året kan det bli verre. Bransjen har blitt et spekulasjonsobjekt, med overetablering og hyppige konkurser som resultat.

Fagforeningen vedtok å drive restaurant, som blant annet skulle gjøre det mulig for de eldre fagforeningsmedlemmer å stå i jobb.

Men det finnes alternativer. I hvert fall mente Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet det.

På Hotell- og Restaurantforbundets første landsmøte etter krigen vedtok medlemmene enstemmig at det skulle etableres et statlig hotell- og restaurantselskap. Forbundet ville sosialisere serveringsnæringen – et statlig selskap skulle kjøpe opp landets hoteller og restauranter. Disse restaurantene «drevet på sosialistisk basis» som kelneren Johan Nordenson formulerte det, skulle både sikre restaurantarbeiderne sin andel av overskuddet og restauranter med menyer utviklet for arbeidende hybelbeboere og skiftarbeidere.[iv]

Det ble aldri noen Statens Hotell og Restaurant AS, men de fagorganiserte servitørene hadde ikke gitt opp drømmen om sosialistisk restaurantdrift.

Dette er et paradoks for oss som er sosialister i service.

I 1972 tok Oslo Servitørforening saken i egne hender. Fagforeningen vedtok å drive restaurant, som blant annet skulle gjøre det mulig for de eldre fagforeningsmedlemmer å stå i jobb. Stortorvets Gjestgiveri var stedet fagforeningen hadde sett for seg som egnet for restaurantdrift på sosialistisk basis. Men da en viss Olav Thon la inn et bud på lokalene på 6 millioner kroner, falt planen i grus. Og med det gikk luften ut av drømmen om champagnesosialisme på Stortorvets Gjestgiveri.[v]

Tradisjonelt har servitørene hatt de sterkeste fagforeningsklubbene og de beste lønnsvilkårene på borgerlige hvitduk-restauranter og luksushoteller. Dette er et paradoks for oss som er sosialister i service. Kunne det vært annerledes om Olav Thon ikke kom fagforeningen i forkjøpet på Stortorvets Gjestgiveri?

 

[i] Orwell, George: På bunnen og blakk, første gang utgitt 1933, side 22-23, oversatt av Torstein Bugge Høverstad, Oslo 1970.

[ii] Fløgstad, Kjartan. Fyr og flamme, side 93-95, Oslo 1980.

[iii] Avisa Oslo: https://www.ao.no/over-70-serveringssteder-har-forsvunnet-oda-matte-gi-opp-livsverket-jeg-tapte-til-slutt/f/5-128-686112

[iv] Berntsen, Harald. Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeidere i service og strid gjennom 75 år, side 154-155, Oslo 2010.

[v] Frotjold, Alf. Til tjeneste, side 304-305, Oslo 1991.

 

Teksten ble først publisert i Klassekampen 23. januar 2024.