Clemets kamp

“Dette er skuffende, nesten som å komme hjem igjen fra et vinter-OL uten en eneste norsk medalje. Og denne gangen kan vi ikke skylde på at finnene er dopet”.

Slik kommenterte Kristin Clemet resultatene fra den første Pisa-undersøkelsen 04.12.2001. Dagbladet trykket saken under overskriften “Norge er en skoletaper”.  04. november 2015 gjorde Clemet meg oppmerksom på at hun var sitert på Dagbladets overskrift i min artikkel “Då PISA-sjokket lamma nasjonen”. Jeg takket henne for det og rettet opp min referanse fra å være et sitat fra Clemet til å referere Dagbladets overskrift. Dagen etter twitret Kristin Clemet et blogginnlegg om “historien om sitatfusket til Simon Malkenes og Svein Sjøberg”. Er dette en historie om sitatfusk? Nei.

Der er ingen tvil om at Clemet brukte resultatene fra den første PISA-undersøkelsen til å tegne et bilde av Norge som en skoletaper. Det er ingen tvil om at Clemet brukte resultatene fra PISA-undersøkelsen som dokumentasjon på dette.

Hun angriper personen som kritiserer.

Clemet satte deretter i gang et systemskifte i norsk skole. I min artikkel kritiserer jeg det for å være styrt mot OECD, for å være ensidig opptatt av det målbare, for å spille på frykt for fremtiden, for å være markedsorientert, for å være lederstyrt og som forankret i nyliberal ideologi. Og jeg kritiserer bruken av en stridsretorikk som mistenkeliggjør innvendinger og kritikk av systemskiftet. Dette liker ikke Clemet. Og hva gjør hun da?

Hun angriper personen som kritiserer. Det gjør hun ved å finne en uklarhet rundt en referanse. Deretter fokuserer hun kun på denne detaljen. Min faglige kritikk forsøker hun å gjemme og glemme. Detaljen blir derfor utvidet og blåst opp til å omfatte hele artikkelen.

Clemet prøver slik å få en til å trekke slutningen at om en ting kan være feil, ja da kan alt være feil. Og detaljen er ikke bare et bevis på juks, på at alt er feil. Detaljen er og et bevis på at alt annet jeg har sagt og skrevet de siste årene er bygd på juks. Dette gjør Clemet ved å tillegge meg en rekke negative egenskaper som skal undergrave min troverdighet.

Clemet ber derfor leseren trekke følgende feilslutning: Fordi Malkenes ikke er til stole på (jeg skal bevisst ha jukset med et falskt sitat i flere år) så bør en ikke stole på noe av det Malkenes har sagt eller skriver. Slik ber hun leseren trekke en falsk slutning fra sak til person.

Dette kalles ad-hominum eller å forgifte brønnen fordi en forgifter kilden, fundamentet eller troverdigheten til motparten. Grepet er ikke nytt for Clemet. Som min artikkel viser er dette grepet også brukt mot politiske motstandere, fagforening og de som jobber i skolen. Slik inngår troverdighetsangrep i et syn på skolepolitikk som en kamp der en må nedkjempe motstandere. Og at en del av kampen er å unngå kritikk eller at kritikerne skal få makt.

Det er dette som legitimerer personangrepet. For i Clemets kamp om skolen er alle virkemiddel tillat, språket er et verktøy for å vinne, innholdet i argumentasjonen er ikke viktig, bare seieren. Og da mener Clemet hun har lov til å ta mannen, ikke ballen.

Eller er det slik at Clemet nå forsøker å distansere seg fra sin egen skolereform?

Til slutt: Mener Clemet at PISA-resultatene ikke ble brukt som dokumentasjon på at Norge var en skoletaper? I så fall er det oppsiktsvekkende. Hvorfor var det da nødvendig med et systemskifte i norsk skole? Eller er det slik at Clemet nå forsøker å distansere seg fra sin egen skolereform og fraskrive seg ansvaret for den? Clemet må gjerne fortelle mer om det i en saklig debatt om norsk skole.

Det krever at hun anerkjenner sine kritikere og deres argumenter. Da vil Clemet kunne delta i en opplyst og fruktbar debatt om norsk skole. Som ansvarlig minister for den siste skolereformen i Norge hviler dette ansvaret tungt på Kristin Clemet sine skuldre.