Hva har Corbyns parti imot Storbritannia?

George Orwell stilte seg som kjent sterkt kritisk til store deler av venstresidens intelligentsia. «England er kanskje det eneste riket i verden hvor intellektuelle skjemmes over nasjonaliteten sin», skrev han i essayet “England, Your England” fra 1941.

«I venstreorienterte kretser har man til stadighet en følelse av at det er noe skambelagt ved å være engelsk, og at man er forpliktet til å gjøre narr av enhver engelsk institusjon.»

Plus ça change, plus c’est la même chose.

Labour oversvømmes nå av konspirasjonsteoretikere, antisemitter og ymse andre underutviklede tullinger.

Venstresiden har bestandig hatt en sunn skepsis mot blind patriotisme og flaggheising. Men det var ikke dette Orwell refererte til. Få kan sies å ha skrevet like knusende tordentaler om Det britiske imperiet som Orwell. Han hadde jobbet i kolonimaktens politistyrke og var alltid beredt til å gyve løs på de evneveike, reaksjonære offiserene som styrte Storbritannia. Orwell refererte til den generelle forakten blant mange på den britiske venstresiden for landet sitt og – i forlengelse – for sine britiske landsmenn.

Sosialisme for Orwell handlet om grunnleggende saker som økte lønninger og mer frihet – ettersom frihet til en stor grad avhenger av hvor mye penger man har. Men den sosialistiske bevegelsen tiltrakk seg en betydelig andel særinger, og det var denne penumbraen av særhet som forhindret bevegelsen fra å bli en massebevegelse – og det skyldtes i høy grad de antibritiske holdningene den sto for.

Det er ikke å demonisere noen når man gir en korrekt gjengivelse av ting de har sagt og gjort.

I løpet av de siste fem årene har Jeremy Corbyn flere ganger blitt sammenliknet med de alternative, fruktjuicedrikkende, pasifistiske skruene som Orwell skrev om i The Road to Wigan Pier (Veien til Wigan). I Orwells tid trakk tilsynelatende disse typene til den sosialistiske bevegelsen «som spyfluer til en død katt», for å bruke hans ord. Siden Corbyn ble utnevnt til partileder i 2015, har vi sett noe liknende: Labour oversvømmes nå av konspirasjonsteoretikere, antisemitter og ymse andre underutviklede tullinger.

Felles for nesten alle av dem er en dyp forakt for Storbritannia og særlig for britisk utenrikspolitikk. Dette er etter mitt syn en av de viktigste grunnene til at Labour tapte det siste valget. «Demoniseringen av Jeremy Corbyn», skrev Labour MP Liam Byrne, «var såpass betydelig at hundrevis av velgere jeg møtte så på Labours leder som en kommunistisk terroristsympatisør som nektet å trykke på atomvåpenknappen og å synge nasjonalsangen».

Dette er ikke så mye en «demonisering av Jeremy Corbyn» som en nøyaktig oppsummering av partilederens ståsted. Seumas Milne og Andrew Murray, som var to av de første Corbyn ansatte som politiske rådgivere, er kommunister. Corbyn har omtalt medlemmer av Hamas og Hizbollah som «ærede venner». Han fraterniserte med IRA og argumenterte for NATOs oppløsning.

Han har på skamløst vis snudd opp ned på fremmede makters aggressive handlinger mot Storbritannia, som for eksempel i Skripal-forgiftningen i Salisbury. Det er ikke å demonisere noen når man gir en korrekt gjengivelse av ting de har sagt og gjort.

Bare glem at disse bevegelsene hadde som mål å drepe jøder bare fordi de er jøder.

Mange av de som var imot Corbyns partilederskap fra starten av, var det basert på den forenklende antiimperialistiske holdningen han sto for. Som professor Alan Johnson skrev i 2015: «Jeremy Corbyns ‘pussige tilknytninger’ – som omtaltes vidt og bredt, men er lite forstått – er ikke en personlig brist. De er et symptom på den ideologiske korrupsjonen i den delen av venstresiden han har oppstått fra».

Denne «ideologiske korrupsjonen», for å bruke Johnsons ord, er en arv etter stalinismen – eller mer spesifikt, den stalinistiske «andre leir»-politikken. Dette referer til Sovjetunionens støtte til reaksjonære bevegelser i det som da ble kalt «Den tredje verden», fordi de inneholdt «progressive» elementer.

Annonse

Den kulturelle teoretikeren Judith Butler oppsummerte og støttet dette verdenssynet i 2006: «Det er svært viktig å se på Hamas/Hizbollah som sosiale bevegelser som er progressive og som er en del av den globale venstresiden». Bare glem at disse bevegelsene hadde som mål å drepe jøder bare fordi de er jøder.

Dette var miljøet – eller kanskje myra, rettere sagt – som Jeremy Corbyn oppsto fra i 2015. En grovt forenklet antikapitalistisk holdning pekte på USA og landets allierte, særlig Storbritannia og Israel, som ansvarlige for alt som var galt i verden. Dette verdensbildet innkapsles godt av «Stop the War»-koalisjonen (en organisasjon som Corbyn ledet i mange år) med et mantra som kan kokes ned til «Det er vår feil».

Baksiden av denne «antiimperialismen» er at de lovpriser enhver bevegelse som sikter en AK-47 i retning Vesten – og det skilles sjelden mellom de som hersker og de som herskes over i ikke-vestlige land.

Det kommer til å ta såpass lang tid å renvaske Labours varemerke i velgernes øyne.

De iranske mullaene, Hamas, Hizbollah, Nicolas Maduro, Daniel Ortega, Muammar al-Gaddafi blir ansett som historisk progressive krefter. De som må lide under det tyranniske styret deres, blir oversett. Dette gir også nytt liv til Bertrand Russells poeng om «den feilslåtte ideen om de undertryktes overlegne moral».

De handlingslammede borgerlige intellektuelle og aktivistene, som har sunket inn i den relative komforten de nyter i vestlige demokratiske land, klamrer seg til sine revolusjonære fantasier gjennom slitte heltefigurer som Fidel Castro og Hugo Chavez.

At Storbritannias rolle i verden er overveldende negativ og at landets fiender «har et poeng», er en holdning som underminerer de gjentatte forsøkene fra Labour til å skape en «progressiv patriotisme» som vi har sett i det siste. Antydningen er at Labour anses som upatriotisk av velgerne. Toryene trenger ikke å gjenopplive partiets patriotiske verdier støtt og stadig. Det må Labour, derimot, delvis takket være kaderne på partiets harde venstrefløy som ikke tåler tanken på at Storbritannia kan ha hatt en progressiv rolle i verden.

Dette er ikke utelukkende et spørsmål om utenrikspolitikk, selv om det spiller en viktig rolle. Nå om dagen gjenoppliver Labour verdiene sine ved å framheve partiets motstand mot krigen i Irak i 2003. Det er som om en isolasjonistisk og inaktiv holdning til utenlandske konflikter før 2003 ikke har hatt noen som helst konsekvenser (hva med Srebrenica?), og at alt som har skjedd siden da blir sett gjennom et filter av «tilbakefyring» fra Irak-krigen.

Dette betyr ikke at de skal overse ukloke og slepphendte utenrikspolitiske avgjørelser som Irak.

En betydelig uvitenhet rår når det kommer til intervensjoner i Sierra Leone, Jugoslavia, og flyforbudssonen over Irak fra 1991 til 2003.

Hvis den neste lederen av Labour skal vinne et valg, er partiet nødt til å gjøre betydelige endringer. Da partimedlemmene utnevnte Jeremy Corbyn til partileder i 2015, foreskrev de ikke bare partiets uunngåelige nederlag med ham ved roret; de degraderte antakeligvis også Labour til å være et opposisjonsparti i flere parlamenter i Corbyns kjølvann.

Dette var deres største feilberegning. Det kommer til å ta såpass lang tid å renvaske Labours varemerke i velgernes øyne.

Som New Labour-strategen Philip Gould skrev etter valgnederlaget i 1992: «Labour tapte fordi de fortsatt var et parti preget av motgang; fagforeninger; streiker og inflasjon; nedrustning; Benn og Scargill.» Det skulle gå ett og et halvt tiår mellom partiets infiltrering av militante krefter på tidlig åttitallet og Tony Blairs valgseier i 1997. Denne gangen kan partiets gjenoppreisning ta enda lenger tid.

Hvis Labour skal ha noe håp om å vinne tilbake makten i den overskuelige framtiden, er det et sett med hovedprinsipper de må følge. Sentralt er troen på at Storbritannia er et land som er mer bra enn det er dårlig, både som et sted å leve og med tanke på landets rolle i verden.

Dette betyr ikke at de skal overse ukloke og slepphendte utenrikspolitiske avgjørelser som Irak – og heller ikke hvitvaske innenrikssaker som ulikhet og fremmedfrykt. Men Storbritannia er ikke et dårlig land å bo i, og basert på landets sjenerøse utviklingsbudsjett til vellykkede humanitære intervensjoner i steder som Kosovo og Vest-Afrika, fins det eksempler fra nyere tid på at britiske regjeringer kan gjøre det riktige i verden.

Patriotisme trenger hverken å være selvgod eller påtrengende.

Det er så klart mye som gjenstår. Slik er det alltid. Storbritannias tilgivende forhold til Saudi-Arabia er – med rette – en enkel målskive for Labour-aktivistenes vrede. Det samme kan sies om Kinas menneskerettighetsbrudd, som den britiske regjeringen i økende grad synes å være villig til å overse til fordel for egen økonomisk vinning.

Men som alltid når slike saker diskuteres, er vi nødt til å ta med noen perspektiver. Og dette er ikke mulig så lenge Labour – om enn bare perifert – tar med seg de infiserte ideene som gir næring til Corbyns verdenssyn. Et brudd med disse forsteinede doktrinene er helt essensielt. Og et slikt brudd vil gjøre mer for Labours sjanser til å vinne tilbake det britiske folket enn ethvert forkledd forsøk på å skape en liksom-progressiv form for patriotisme.

Patriotisme trenger hverken å være selvgod eller påtrengende. Den bunner rett og slett i en overbevisning om at landet ditt er mer bra enn det er dårlig, tar mer rett enn det tar feil.

Teksten ble først publisert på UnHerd, gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.