Da #Metoo ble #ÆÅ

«Det skal være lett og trygt å varsle i Arbeiderpartiet!» Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt og lest denne selvfølgeligheten de siste tre årene, men det må være hundrevis. Mange titalls ganger den siste uka. Som politikere burde vi vite at vi kommuniserer like mye med hva vi gjør og ikke gjør – som med hva vi sier.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt og lest denne selvfølgeligheten de siste tre årene, men det må være hundrevis

Hva har vi egentlig formidlet i handling? Vi har vist at å sende inn et varsel om utilbørlig atferd fra et sentralt partimedlem, er en helt eksepsjonelt vanskelig og utrygg øvelse. Det er en øvelse med svært mange trinn, hvor det er ekstremt lett å trå feil. Trår du ørlite grann feil, kan hele saken snus på hodet. Dette er «brukerveiledningen» for varsling, slik vi har kommunisert den i handling:

1. Når du kommer til at du vil varsle, bør du først spore opp fire-fem andre personer som har tilsvarende opplevelser med samme person. Dette er de første du må overbevise om at det er riktig å varsle og at flere må varsle noenlunde samtidig. Ellers er du alene og sjanseløs.
2. Dette er likevel ikke på langt nær nok. Dersom varslene tilflyter pressen, kan det være at enda flere potensielle varslere tør stå frem. Det er antakelig nødvendig med løpende påfyll av nye varslere og folk som gir sterke vitnesbyrd. Du må følgelig være veldig sikker på at det du har opplevd av utilbørlig atferd ikke er noen enkeltstående hendelse, eller noe som bare har skjedd med noen få. Det må ha skjedd med mange.
3. Nå må du være forberedt på at noen av dere må tre ut av anonymiteten og stå frem med ansikt og identitet. Du må være forberedt på å fortelle din historie om og om igjen i direktesendte TV-programmer og i tallrike aviser.
4. Vær tålmodig. Den du har varslet mot har kanskje som filosofi at alle stormer går over bare en er villig til å stå i dem lenge nok? Du må være forberedt på at saken vil rulle lenge. Du må være forberedt på å bli ufrivillig kjendis. I denne perioden vil du oppleve at den det er varslet mot vil få massive støtteerklæringer av typen «stå på» – «ikke gi deg» – «vi trenger klokskapen din.»
5. Når det har gått virkelig lang tid kan du begynne å håpe på at noen i personens nærhet tar mot til seg. Hvis noen fra hans lokalmiljø eller tidligere medarbeidere til slutt tar mot til seg, begynner det å bli håp.
6. Likevel er du ikke kommet lenger enn at det hele kan bli forsøkt bortforklart som et bakholdsangrep. Du er nå avhengig av litt flaks – og AUF – for at saken skal komme til sin nødvendige konklusjon.

Vi kan ganske enkelt ikke late som om det er lett og trygt å varsle mot en sentral tillitsvalgt i Arbeiderpartiet

Vi kan ganske enkelt ikke late som om det er lett og trygt å varsle mot en sentral tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Vi overbeviser ikke oss selv, og slett ingen andre.

Seksuell trakassering og aksept for seksuell trakassering er ikke en ukultur. Det er bare en av måtene en gjeldende ukultur uttrykker seg på. En veletablert ukultur kommer selvfølgelig til uttrykk på flere måter. Vi har fått høre troverdige beretninger om en generell fryktkultur som ikke hører hjemme noe sted i arbeiderbevegelsen. Vi har fått høre om en lojalitetsforståelse som ikke har noe med lojalitetsbegrepet å gjøre i det hele tatt, men som snarere handler om blind lydighet.

Avledningsmanøvre inngår også helt tydelig i ukulturens virkemiddelapparat. Vi har fått høre at problemet egentlig er noe annet og befinner seg et helt annet sted. For eksempel i miljøet rundt stortingsgruppa og at det egentlig er her det trengs å ryddes opp. Eller at Oslopressen lytter til Oslo-kilder og forstår Trøndelag gjennom kikkert fra Oslo. Eller at det hele egentlig bare handler om ekstremt skitten maktkamp. Det siste gjerne med direkte eller indirekte adresse til «Oslo-miljøet» eller Oslo Arbeiderparti.

Vi har fått høre troverdige beretninger om en generell fryktkultur som ikke hører hjemme noe sted i arbeiderbevegelsen

Hva som helst kan tilsynelatende brukes, bare fortellingen definerer en ytre fiende og avleder oppmerksomheten fra det faktiske problemet. Alt dette er ukulturens ulike uttrykksformer. Det er naivt å tro at den ikke også uttrykker seg på enda flere måter. Faren nå er at oppryddingen ender med en konkusjon av typen: «Vi må nok slutte med den der seksuelle trakasseringen, men ellers kan alt fortsette som før.»

Vi må også forstå at i fremtiden kan ikke et politisk organ behandle varsler mot et av deres egne medlemmer. Om et medlem av et organ støtes ut vil det kunne få en direkte betydning for maktfordelingen i det aktuelle organet. Alt ligger følgelig til rette for subjektive vurderinger tilpasset de politiske egeninteressene til hver og en av dem som er med på behandlingen. Dette vil reise helt naturlige spørsmål ved konklusjonens legitimitet – uansett utfall av sakene.

Vi har fortsatt en lang vei å gå. Slett ikke bare i Arbeiderpartiet. Alle demokratiske medlemsorganisasjoner i Norge bør lære mye av hva som har utspilt seg i Arbeiderpartiet og i de andre politiske partiene de siste tre årene.