Dagliglivet er blitt handelsvare – hvorfor folk demonstrerer i Chile

I flere dager har enorme folkemengder tatt til gatene i Chile, og det handler om langt mer enn prisen på kollektivtransport. Militæret patruljerer i gatene og det er innført portforbud. President Sebastián Piñera erklærte mandag krig mot demonstrantene, og talen hans minte om de verste øyeblikkene fra det sivil-militære diktaturet ledet av Pinochet fram til 1990. Krigserklæringen, og flere andre uttalelser fra regjeringen, har lukket alle dører for samtaler. Den massive mobiliseringen av det chilenske folket er møtt med undertrykkelse fra både politi og militæret. Hundrevis av demonstranter er skadet og fengslet, hittil er 15 døde. Bildene i media er skremmende like de som sirkulerte verden rundt under statskuppet i 1973.

I går ba imidlertid presidenten om unnskyldning. Er krisen dermed løst?

 

Det er ikke 30 pesos, det er 30 år

I norske medier har vi fått et inntrykk av at det var de fire prosentene i økningen av billettprisene på t-banen som startet protestene. Men dette var kun den siste dråpen som ikke bare fikk begeret til å renne over, men til å revne. Det er ikke 30 pesos, det er 30 år, roper demonstrantene. De referer til de siste 30 årene etter at demokratiet ble gjeninnført og Pinochet gikk av i 1990.

Utbruddet er et resultat av langvarige strukturelle årsaker og anvendelse av en dogmatisk nyliberalistisk modell. Arven etter Pinochet er godt synlig i dag. Det nyliberalistiske prosjektet han startet, lever videre sammen med den økonomiske eliten som beriket seg i diktaturperioden. Til tross for at Chile er Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjon, er det også et av landene i verden med størst forskjeller mellom fattig og rik.

Mange bruker omtrent en fjerdedel av lønnen på å komme seg til og fra arbeidet.

Dersom man i Chile mottar minstelønn (301 000 chilenske pesos, som utgjør i underkant av 4 000 norske kroner), vil rundt 20 prosent av lønna gå til offentlig transport. Mange bruker med andre ord omtrent en fjerdedel av lønnen på å komme seg til og fra arbeidet. Landet har 45 timers arbeidsuke og strenge arbeidslivsreformer har økt andelen mennesker i deltid, kontraktløst arbeid og arbeidere med liten eller ingen beskyttelse av loven.

Chiles svært privatiserte pensjonssystem ble introdusert på 1980-tallet og er fortsatt gjeldende. Pensjoner i Chile forvaltes av store private fondsadministratorer, kjent som AFP-er, som har omkring 200 milliarder dollar i eiendeler. Pensjonen til en gjennomsnittlig arbeider i Chile er ikke nok til å dekke grunnleggende behov.

Helse- og utdanningssystemet favoriserer i like høy grad eliten og bærer preg av privatisering og sentralisering. Det private helsesystemet i Chile er tre ganger så dyrt som i Tyskland. Utdanningen i Chile er blant verdens dyreste. Alle vannressursene i landet er privatisert og strøm er dobbelt så dyrt som i resten av Latin-Amerika.

Piñeras nyliberale regjering erklærte i 2018 at den ville kutte offentlige utgifter med et beløp som tilsvarer 500 millioner dollar i løpet av fire år. Den chilenske hverdagen blir stadig vekk mer privatisert og hvert aspekt av den er en vare: alderdom, helse, vann, sanitet, utdanning og så videre.

Dette er bare noen av faktorene som får folk til å protestere.

 

Latterliggjøring av folket

Den politiske feilstyringen av krisen og latterliggjøringen av folket vi har vært vitne til den siste uka, har vært som tennvæske på bålet.

Da det braket løs med demonstrasjoner i Santiago forrige fredag befant presidenten, som for øvrig er blant de 1000 rikeste menneskene i verden, seg på en restaurant i det rikeste området i Santiago og feiret bursdagen til barnebarnet sitt. Han valgte å ikke avbryte middagen, men tok en telefon til forsvarssjef og general Javier Iturriaga for å gi militæret ansvar for orden i gatene.

Fienden er folket, fienden er demokratiet og retten til å protestere mot ulikhet.

Senere uttalte økonomiminister Juan Andrés Fontaine at innbyggerne i Santiago måtte slutte å være så late og stå opp tidligere, siden billettprisene er noen pesos rimeligere fra kl. 06.00 til 06.59 . Finansminister Felipe Larraín uttalte at økningen i billettpriser ikke var noe å hisse seg opp over, siden blomster har hatt en prisnedgang. “Så til alle romantikere – blomsterprisene har falt med 3,6 prosent” lød hans nøyaktige ord.

“Vi er i krig mot en mektig og ubøyelig fiende som ikke respekterer noe eller noen”, sa Piñera i sin tale mandag. Fienden er folket, fienden er demokratiet og retten til å protestere mot ulikhet. Til tross for at undertrykkelse av folkelige bevegelser har vært en konstant og smertefull del av den chilenske historien, vil ikke folket gi seg før det kommer kunngjøringer om høyere minstelønn, anstendige pensjoner, et anstendig helsetilbud, offentlig utdanning og en ende på de store sosiale ulikhetene som preger landet.

 

Løsning på krisen?

Onsdag kom unnskyldningen folk har ventet på. Piñera beklaget at han ikke klarte å forutse den sosiale krisen som ble utløst av at han økte prisen på t-banebilletter. Han kunngjorde videre blant annet at pensjonene skal økes, prisene på helsetilbudene skal senkes, minstelønnen økes, stigningen i strømpriser stoppes og de sosiale ulikhetene som preger landet skal utjevnes.

Kunngjøringen kom etter bred mobilisering og tydelige krav fra demonstrantene. Det er en start, men hvor presidenten skal skaffe penger til å oppfylle disse lovnadene er usikkert. Han har ikke pekt på noen tydelige strukturelle endringer, ei heller skattereformer. Lite tyder på at demonstrasjonene vil opphøre, ikke før presidenten er tydeligere på hvordan endringene skal gjennomføres, ikke kun hva som skal endres.