De samfunnet svikter

Mange har brukt de siste dagene på å se «Petter – der ingen vil bo». TV2-serien der Petter Nyquist flytter inn i en kommunal bolig på Sagene, er en sterk dokumentar som viser oss innsiden av leilighetene til de fattigste i Norge. Den skildrer en hverdag med trange boforhold, lite penger og ensomhet. Men også hvor viktig naboskap og fellesskap er for oss.

Mennesker er naturlig fellesskapssøkende.

Omtrent 10 prosent av befolkningen i Norge lever i lavinntekt, 110. 000 barn vokser opp i en familie med dårlig råd og ulikhetene har økt jevnt og trutt de siste 35 årene. I tillegg lever vi i dyrtid, hvor økte priser slår som en knyttneve inn i økonomien til folk. Det er nå enda viktigere enn tidligere å gjennomføre et krafttak for å løfte folk ut av fattigdom.

Å ha for lite penger er ofte å leve et liv i konstant uro for hvordan få endene til å møtes, uroen for hva som vil skje om en uforutsett utgift kommer eller hvordan ha råd til å sende barna i bursdag. For å sikre dette må vi øke stønadene for de med minst. I tillegg må det bli lettere for folk som kan jobbe noe, å få jobb.

Men fattigdomsbekjempelse handler om mye mer enn dette. Fattigdomsbekjempelse handler om at mennesker ikke skal føle seg fremmedgjort i et skjemavelde. Det handler om at beskjedene fra det offentlige ikke kan være så vanskelige at noen gir opp. Om at mennesker som sliter med rusproblemer skal bli møtt med verdighet. Og at ingen skal føle at fellesskapet har gitt dem opp, men at de også får tilgang på fritidsaktiviteter, psykisk helsehjelp og fellesskapsarenaer.

Vi må se helheten i fattigdomspolitikken.

Mennesker er naturlig fellesskapssøkende. Det å føle at man er en del av noe, eller betyr noe for noen, er viktig for oss. I serien til Nyquist lærer vi om «Treffstedet», et lavterskeltilbud på Sagene, som hjelper folk med søknader, tilbyr mat og er en sosial arena.

Slike fellesskap trenger vi flere av. Vi må anerkjenne at de frivillige aktørene og lavterskeltilbudene fyller et vakuum i vår velferdsstat. Og de løser problemer som vi ikke har klart å løse gjennom politikken. Derfor må vi også prioritere dette når vi snakker om fattigdom.

Vi må se helheten i fattigdomspolitikken. En økning av stønadene til de med minst, er en viktig brikke i puslespillet. Men hvis vi ikke prioriterer de andre tingene, vil aldri brettet bli komplett. Jeg savner kraftigere søkelys på det sosiale, i tillegg til det økonomiske.