Debatten vi tar fordi vi trenger den

Vi har nå en pågående og stadig fremvoksende EU-debatt i Norge. Med så mange bekymringsverdige utviklingstrekk i verden er ikke dét unaturlig.

Som alle andre debatter er også denne for dem som ønsker å delta. De som ikke ønsker å delta, kan ganske enkelt benytte sin demokratiske rett til å la være.

Mange aktører på nei-siden har nå så liten selvtillit på vegne av sine statiske argumenter, at de nå heller argumenterer mot debatten enn for sin sak.

Jeg konstaterer at Astrid Sverresdotter Dypvik fra Tankesmien Agenda, er blant dem som ikke synes denne debatten er nødvendig. Hun skriver at: «Det er urolege tider. Men vi treng ingen ny EU-debatt.»

Dette – uten at hun tar seg bryet med å begrunne utsagnet i den påfølgende teksten. Men hun er åpenbart interessert i debatten om debatten.

Er ikke dette litt besynderlig – fra en tenketank?

Bør vi også droppe andre debatter dersom de er egnet til å skape splid? Abort, formueskatt, surrogati, aktiv dødshjelp og mye annet?

Dypviks argumenter mot EU-debatten kan oppsummeres med at den vil kunne rive opp gamle sår og at den kan komme til å bli vond og vanskelig. Særlig i sosiale medier. Her har hun naturligvis helt rett. Europapolitiske diskusjoner i Norge er definitivt splittende. Disse innvendingene er likevel helt irrelevante for de av oss som mener at denne saken er av vesentlig betydning for Norges suverenitet og for landets generelle ve og vel.

Man trenger jo ikke debatt, dersom man uansett har låst seg.

For oss som ser det slik er Dypviks innvendinger noe vi rett og slett ikke kan bry oss om. Her er hun imidlertid ikke alene. Mange aktører på nei-siden har nå så liten selvtillit på vegne av sine statiske argumenter, at de nå heller argumenterer mot debatten enn for sin sak.

Dypvik tar utgangspunkt i debatten mellom Trygve S. Vedum og meg i Dagsnytt18 i forrige uke. Der argumenterte også Vedum mot debatt – og faktisk også mot mer faktakunnskap. (Sic!)

Senterpartiet føler seg nok skadeskutt etter at deres eget regjeringsoppnevnte EØS-utvalg, punkt for punkt, tilbakeviste Senterpartiets politikk og påstander. Han garanterte at uansett hvilke relevante argumenter som måtte finnes, så ville han stemme nei.

Man trenger jo ikke debatt, dersom man uansett har låst seg.

Små land som Norge er tjent med det stikk motsatte.

Jeg tror de færreste har det slik. Det viser også meningsmålingene om dette, hvor mange er i tvil. Det er garantert folk både på ja- og nei-siden som er mindre bastante enn Vedum. Kanskje de som er så bastante som Vedum burde tenke seg om, da det er denne bastantheten som ødelegger og polariserer debatten.

I sin litt underlige verdensanskuelse fremholder Senterpartiet Støres og Stoltenbergs besøk i USA som et uttrykk for at det tjener Norge godt å stå utenfor EU. Norge fikk jo skryt av Donald Trump!

I motsetning til Senterpartiet forstår stadig flere dybden og betydningen av denne form for skryt. Trump kan ikke fordra EU, men Norge får altså skryt. Hvorfor?

Nettopp fordi Norge er representant for en slik verden politikere som Trump ønsker seg. En verden der små og mellomstore land ikke organiserer seg for å ivareta sine nasjonale interesser bedre i møte med – nettopp – politikere som Trump.

Politikere som Vladimir Putin, Xi Jinping og Donald Trump ønsker seg en verden som styres gjennom bilaterale avtaler (dealer) dem imellom – og gjennom de bilaterale avtalene de hver på sin kant kan bruke sin styrke til å prakke på mindre land. Land de foretrekker å møte ett og ett land av gangen, i tur og orden.

Når Europadebatten nå vokser frem nedenfra og opp, så er det fordi våre ledere ikke leder, og fordi stadig flere nordmenn både ser og forstår akkurat dette.

Små land som Norge er tjent med det stikk motsatte. Små og mellomstore demokratier i Europa er tjent med å organisere seg og møte de største maktene i verden sammen. Like åpenbart og enkelt som at lønnsmottakere er tjent med å organisere seg i møte med en stor arbeidsgiver. Spesielt hvis arbeidsgiveren er en bølle, men liten respekt for lov og rett.

I tiden etter Berlinmurens fall har dette vært mindre åpenbart, fordi verden har tatt stadige skritt i retning mer frihandel, samtidig som den regelstyrte verdensorden har stått forholdsvis stødig. Nå derimot – synes det svært tydelig at den regelstyrte verdensorden er under press. Mildest talt.

Demokratiene er i skvis. De store vil heller bruke sin makt og mener i stadig økende grad at deres makt også gir dem deres rett. Landene rundt Sør-Kinahavet blir presset av sin bølle, og her i Europa blir vi presset av en bølle i øst og vår helt egen bølle i vest.

Dypvik har rett i at europadebatten har en del helt særnorske forestillinger og argumenter, og er i det hele tatt veldig spesiell i Norge.

Når Europadebatten nå vokser frem nedenfra og opp, så er det fordi våre ledere ikke leder, og fordi stadig flere nordmenn både ser og forstår akkurat dette. Det er rart med det – de viktige debattene har en tendens til å tvinge seg fram når alvorlige kjensgjerninger gir dem en naturlig aktualitet.

Etter hvert som Dypvik måtte få øye på den samme problemstillingen, er hun selvfølgelig hjertelig velkommen til å delta i europadebatten, i stedet for i debatten om debatten.

Dypvik har rett i at europadebatten har en del helt særnorske forestillinger og argumenter, og er i det hele tatt veldig spesiell i Norge.

Kanskje Tankesmien Agenda skulle sette seg som mål å gjøre noe med det?

For det faktiske Europa er sånn som det er, og den virkelige verden er også akkurat sånn som den er. Enten du er dansk, portugisisk eller norsk.