Demokratiske systemer bryter ikke nødvendigvis sammen over natten

USA ble grunnlagt med en tanke om uavhengighet og en dyp skepsis til konsentrert makt. Grunnlovsfedrene hadde sett hvordan eneveldige kongedømmer i Europa samlet makt hos enkeltpersoner og konstruerte et system for å forhindre det samme.

Inspirert av opplysningstenkere som Montesquieu, utviklet de et politisk rammeverk basert på checks and balances – maktfordeling mellom institusjoner som skulle stå i en kontinuerlig spenning, slik at ingen kunne dominere staten alene. James Madison var en av de fremste arkitektene bak denne ideen og argumenterte i Federalist Papers for at staten måtte være sterk nok til å styre, men samtidig begrenset nok til ikke å undertrykke.

Borgerkrigen viste hvor sårbart USA var for konflikter som grunnloven ikke kunne løse.

Grunnloven av 1787 ble dermed både et kompromiss og et fundament – en juridisk konstruksjon som skulle tvinge frem forhandlinger og kompromiss som kunne binde nasjonen sammen. Lovgivende, utøvende og dømmende makt ble satt opp som motkrefter. Ikke for å gjøre styring enkelt, men for å gjøre tyranni vanskelig.

Norges grunnlov fulgte senere samme prinsipper, men tilpasset en monarkisk kontekst. I USA ble systemet en vedvarende stresstest: Det krevde kompromisser, men skapte også konflikter som stadig skulle utfordre dets evne til å tåle politisk og sosial uro.

 

Borgerkrig

En av de første store prøvene på systemets robusthet kom med borgerkrigen (1861–1865). USA hadde forpliktet seg til demokratiske idealer, men ikke fullt ut innfridd dem.

Sørstatene var avhengige av slaveri for å opprettholde sin plantasjeøkonomi, mens nordstatene i økende grad så slaveriet som en uforenlig motsetning til grunnloven. Krigen handlet dermed ikke bare om menneskerettigheter, men om hvorvidt USA virkelig var en union, eller en samling av delstater som kunne gjøre som de ønsket når økonomiske interesser stod på spill.

Dette var også en tid hvor de første kapitalistene begynte å slå seg opp, og fagforeningene vokste frem som en motkraft.

En av dem som deltok i krigen og erfarte hvor blodig og meningsløs den var, var Oliver Wendell Holmes Jr. Ikke bare ble han selv alvorlig såret ved tre ulike anledninger, han så også soldater dø av dehydrering mens de lå hjelpeløse på slagmarken. Han opplevde hvordan nyankomne rekrutter ble sendt rett i døden uten verken strategisk tanke eller militær vinning.

Borgerkrigen viste hvor sårbart USA var for konflikter som grunnloven ikke kunne løse. Etter krigen vokste det fram en intellektuell respons, en søken etter en mer fleksibel forståelse av både lov og samfunn. Blant dem som bidro til å forme denne tenkningen var Holmes Jr., preget av erfaringene fra krigen. Han avviste ideen om loven som en uforanderlig størrelse og hevdet i stedet at loven måtte utvikle seg i takt med samfunnets behov.

Dette var en pragmatisk tilnærming til rettsvesenet. For Holmes betydde dette at domstolene ikke bare skulle tolke loven, men også sikre at den forble relevant i møte med nye utfordringer.

 

Nye slagmarker

Dette var også en tid hvor de første kapitalistene begynte å slå seg opp, og fagforeningene vokste frem som en motkraft. Streiker ble ofte møtt med vold – i 1894, da arbeidere ved Pullman Company gikk til streik, svarte president Grover Cleveland med å sende inn føderale tropper. Sammenstøtene endte i blodbad.

Spørsmålet om hvem loven egentlig tjente, var dermed alt annet enn teoretisk. Arbeiderne kjempet for bedre vilkår, mens industriledere og domstoler ofte sto på motsatt side. Rettssystemet ble en slagmark der økonomiske interesser kolliderte med sosiale rettigheter.

De to landene som ble hardest rammet av krakket var dermed Tyskland og USA.

Høyesterett bidro i lang tid til å opprettholde denne ubalansen. I Lochner v. New York (1905) slo høyesterett ned en lov som regulerte arbeidstiden for bakere, med begrunnelsen at staten ikke kunne gripe inn i arbeidsgivers og arbeidstakers rett til å inngå kontrakter. Holmes Jr. var uenig, og gav en dissens. Han mente at domstolen ikke skulle binde grunnloven til én spesifikk økonomisk teori, men la staten tilpasse seg nye sosiale og økonomiske realiteter.

I lange perioder, særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, sto rettssystemet hovedsakelig på kapitalens side. Domstolene slo ofte ned lover som regulerte arbeidsvilkår og begrenset selskapers makt. Kapitalinteresser vokste med få begrensninger, fagforeningers handlingsrom ble innsnevret, og den økonomiske ulikheten økte.

 

Krakket i 1929 og The New Deal: Et grunnlovseksperiment

Da krakket kom i 1929, var det ikke bare børsene som kollapset. Tysk økonomi på 1920-tallet ble holdt oppe av lån fra USA (Dawes-planen, 1924). Da den amerikanske økonomien kollapset, ble disse lånene trukket tilbake, noe som førte til at tyske banker og bedrifter gikk konkurs.

De to landene som ble hardest rammet av krakket var dermed Tyskland og USA. Jeg skal ikke gå inn på utviklingen i Tyskland, men nøyer meg med å slå fast at USA valgte motsatt vei.

The New Deal var et radikalt eksperiment for å redde økonomien, men også en ny stresstest for grunnloven. Roosevelt presset gjennom reformer som utvidet statens rolle, men møtte motstand fra en Høyesterett som i starten slo ned flere av lovene som grunnlovsstridige.

Da Høyesterett i 1937 støttet National Labor Relations Act og Social Security Act, signaliserte det derfor at checks and balances ikke bare handler om å ivareta maktbalanse, men også om å sikre at systemet kan håndtere nye kriser på måter som kommer folket til gode.

Dagens USA er en supermakt med verdens høyeste forsvarsbudsjett, global kulturell dominans og med verdensledende teknologiselskaper.

Dette øyeblikket var avgjørende fordi det etablerte en mer dynamisk forståelse av maktfordeling. USA kunne gjennomføre store reformer uten å bryte med det konstitusjonelle rammeverket. Dette la også grunnlaget for det føderale byråkratiets vekst – det som Trump gikk til valg på å fjerne.

Under Watergate-skandalen på 1970-tallet ble presidentens felt av checks and balances. Da Richard Nixon forsøkte å dekke over sine ulovlige aktiviteter, var det kongressen – gjennom etterforskning og riksrettsprosess – og Høyesterett, som slo fast at han måtte overgi sine hemmelige opptak, som til slutt presset ham til å gå av. Watergate førte til nye lover for å begrense presidentmakt, styrke åpenhet og gjenopprette tilliten til systemet.

Flere ganger har systemet vaklet, men overlevd. Spørsmålet er om det fortsatt har denne motstandsdyktigheten i dag. I de senere årene har USA utviklet seg til en rettsliggjort kultur der de politiske kampene ofte ender i domstolene fremfor i politiske forlik.

 

Dagens USA

Dagens USA er en supermakt med verdens høyeste forsvarsbudsjett, global kulturell dominans og med verdensledende teknologiselskaper. Men landet lider også av enorm sosial ulikhet og den høyeste fengslingsraten i verden – og en statsgjeld som er større enn deres eget BNP. Medielandskapet er ideologisk oppsplittet og i stor grad eid og kontrollert av ulike politiske eliter, noe som forsterker polarisering og svekker muligheten for en felles virkelighetsforståelse. Jussen er preget av et rettsvesen der den rikeste parten oftest vinner.

Hvis historien har lært oss noe, er det at demokratiske systemer ikke nødvendigvis bryter sammen over natten.

Hva betyr egentlig checks and balances i en tid der vinnerne mener at systemet er rigget, og en enda større andel er overbevist om at demokratiet allerede har falt? Det største partiet i det amerikanske valget 2024 var hjemmesitterne, med ca. 36,3 % av de stemmeberettigede. (Republikanerne fikk ca. 31,8 %, mens Harris fikk 30,7 %.)

Det som er nytt i forhold til tidligere kriser for checks and balances, er for det første at den politiske polariseringen nå er forsterket av en medieøkonomi som belønner konflikt og desinformasjon. Mens tidligere generasjoner i større grad delte en felles informasjonsvirkelighet, har dagens medielandskap fragmentert offentligheten i isolerte, ideologiske ekkokamre. Dette gjør kompromiss vanskeligere og undergraver legitimiteten til institusjonene som skulle balansere makten.

For det andre er maktkonsentrasjonen ikke lenger begrenset til tradisjonelle politiske institusjoner, men er i økende grad drevet av private aktører med global innflytelse. Teknologigiganter, milliardærer og finansielle interesser har fått en politisk rolle som aldri var en del av det opprinnelige konstitusjonelle rammeverket. Når økonomisk og mediemessig makt kan brukes til å forme både valgprosesser og juridiske utfall, skaper det en ny type strukturell ubalanse som grunnlovens mekanismer ikke var designet for å håndtere.

Dette er en lærdom vi ikke har råd til å overse i Europa.

Grunnlovsfedrene bygget et system for å hindre tyranni, men de kunne ikke forutse Trump, Musk og den medieøkonomiske makten som gjør løgnene deres så virkningsfulle. Den opprinnelige ideen var imidlertid solid – den handlet om å balansere frihet mot fellesskap, rettigheter mot ansvar, og makt mot avmakt. Ideen overlevde borgerkrig, økonomiske nedgangstider, sosiale omveltninger og politiske kriser.

Hva om rettsliggjøringen av politikk i nyere tid har bidratt til å svekke borgernes politiske tillit? Når stadig flere politiske spørsmål avgjøres i domstolene snarere enn gjennom demokratiske prosesser, bidrar det til avmakt. Når rettssystemet fremstår som arenaen der den reelle makten utøves, forsterkes politikerforakten.

Hvis historien har lært oss noe, er det at demokratiske systemer ikke nødvendigvis bryter sammen over natten. Fundamentet kan også uthules gradvis – ofte gjennom juridiske og institusjonelle mekanismer som utgir seg for å være videreføringer av det bestående.

Dette er en lærdom vi ikke har råd til å overse i Europa.