Den norske kjøttpropagandaen

Det har stormet friskt rundt landets nye statsråd for forskning og høyere utdanning. Velkomsten fra sektoren har vært en kald skulder, for ikke å si skyllebøtte. Som én representant for akademia uttalte: «At Sandra Borch blir forsknings- og utdanningsminister etter Borten Moe er som å bli friskmeldt etter pest og en uke etterpå få kolera.»

Skepsisen skyldes blant annet Borchs tydelige motstand mot de nye nordiske kostholdsrådene, som anbefaler en reduksjon i inntak av rødt kjøtt fra 500 gram til 350 gram ukentlig. Rådene hviler på en rapport bestilt av Nordisk Ministerråd som har tatt fem år å lage, og har gjort bruk av flere hundretalls forskere og eksperter i et systematisk arbeid for å sammenfatte kunnskapen på området. Dette har ikke gjort nevneverdig inntrykk på Borch, som uttalte til Aftenposten at «å komme med råd om hvor mange gram kjøtt du skal spise i løpet av en uke, det mener jeg er med på å polarisere debatten veldig». Hun mente videre at rapporten forsømte de naturlige forutsetningene for matproduksjon, og i forbifarten ville hun også tilbakevise «myten» om at «kjøttforbruket har gått kraftig opp de siste årene».

Knapt to av ti norske kyr beiter på utmark, og mesteparten av beitingen finner sted på innmark som kunne ha vært brukt til å dyrke menneskemat.

Men hvis Borch – slik noen har ment – er en «kunnskapsfornekter», er hun bare en av de mange sentrale aktørene i landbruks-Norge som har for vane å skjønnmale fortellingene om norsk kjøtt: Konsekvent og systematisk overdriver landbrukets representanter nivået på dyrevelferden, forvrenger og feilinformerer om miljøkonsekvensene, mens de helst unnlater å snakke om helse. Når vi snakker om kjøtt, er ikke Sandra Borch alene om å ha et kunnskapsproblem; kunnskapsfornektelsen gjelder for store deler av det norske landbruket.

Som vi viser i boka Hva vi spiser når vi spiser KJØTT, finnes det en lang rekke eksempler på at sentrale aktører i landbruket tyr til selektiv og strategisk omgang med kunnskap om kjøttproduksjon og -forbruk. For å ta noen tema som dukker opp til stadighet: Representanter for landbruket hevder gjerne – slik Borch også gjorde i den nevnte saken – at Norge bør opprettholde eller øke sin kjøttproduksjon fordi vi har naturlige forutsetninger for nettopp dette: Norge er jo et fjellkledd land der mye av arealet egner seg bedre til beitedyr enn til å dyrke plantebasert mat på. Brukt som et argument i kjøttdebatten er dette poenget høyst tendensiøst: Det norske kulturlandskapet gror igjen – nettopp fordi dyrene ikke beiter der lenger. Knapt to av ti norske kyr beiter på utmark, og mesteparten av beitingen finner sted på innmark som kunne ha vært brukt til å dyrke menneskemat.

Brudd på regelverket ble funnet ved hele 73 prosent av gårdene som ble inspisert.

Hvis «de naturlige forutsetningene» er noe mer enn et vikarierende argument for politikere, landbruksforskere og kjøttbransje, må forbrukerne kunne forvente at norsk kjøttproduksjon tar tilbake utmarksbeite og seterdrift, og faktisk utnytter beitet i fjell og li. Selv den ikoniske norske kua – som vi knapt ser avbildet annet enn på beite – fores, ifølge bransjen selv, med nesten en halvdel importert kraftfor. En mindre tendensiøs landbruksretorikk måtte ha snakket mindre om kyr og mer om gris og kylling, all den tid disse dyrene dekker nesten 70 prosent av kjøttkonsumet vårt. Griser og kyllinger spiser imidlertid kun kraftfor og slippes ikke utendørs i det hele tatt, og dermed inngår de ikke like lett i fortellingen om at Norge har naturlige forutsetninger for kjøttproduksjon gjennom våre rike beiteressurser.

Videre hevder representanter fra bransjen gjerne at norske dyr, blant annet takket være en streng dyrevelferdslov og et mer restriktivt regime for bruk av antibiotika, har bedre dyrehelse og -velferd enn i noe annet land. Det de unnlater å nevne er at da denne angivelig progressive loven ble lansert, lovet den sittende statsråden, Lars Peder Brekk, at den ikke skulle få konsekvenser for «vanlig/normalt husdyrhold slik som vi kjenner det i dag». Det ser da heller ikke ut til at loven har ført at dyrene har fått det bedre: I løpet av de siste årene har både offisielle inspeksjoner av og uoffisielle rapporter om norske gårder avdekket at visse norske dyr i mange tilfeller lever under direkte horrible tilstander. Da Mattilsynet gjorde tilsyn med svinebønder i Rogaland i 2017/18, fant de så mange avvik fra regelverket at de fikk gjennomført langt under halvparten av de planlagte inspeksjonene. Brudd på regelverket ble funnet ved hele 73 prosent av gårdene som ble inspisert.

Denne politikken har vært drevet frem av en kombinasjon av produksjonsøkning og propaganda.

Til slutt blir det ofte sådd tvil om veksten i nordmenns kjøttforbruk – slik Borch også forsøkte, da hun ville ta hull på «myten» om de siste årenes økte kjøttforbruk. Her har Borch delvis rett: Nordmenns samlede kjøttforbruk har faktisk gått forsiktig ned siden toppen i 2018. Det mer vesentlige er at kjøttforbruket har gått opp jevnt og trutt i snart seks tiår, og at vi i 2018 spiste nesten tre ganger så mye kjøtt som vi gjorde i 1959.

Denne enorme veksten i kjøttforbruk har skjedd takket være det sosiologene Gunnar Vittersø og Unni Kjærnes omtaler som en «kjøttfremmende politikk». Denne politikken har vært drevet frem av en kombinasjon av produksjonsøkning og propaganda. Borch argumenterer altså igjen tendensiøst når hun sier til Aftenposten at «bøndene må produsere den maten folk faktisk spiser» og at «etterspørselen avgjør produksjonen». Sannheten er at landbruks-Norge, med politisk støtte, store midler og kreative metoder, har jobbet for å aktivt øke nordmenns appetitt på kjøtt.

Det er ikke bare Sandra Borch som fornekter tilgjengelig kunnskap om kjøttproduksjon og -forbruk; det preger også landbrukssektoren hun kommer fra, og som hun frem til nylig styrte. Men det er imidlertid vel så urovekkende at hun nå er en kjøttglad forskningsminister.