Den sterkestes rett preger igjen internasjonal politikk

Lørdag 28. februar våknet vi opp til nyheten om at USA og Israel hadde gjennomført omfattende militære angrep mot Iran. Angrepene var rettet mot politiske, militære og sivile mål, og hadde flere begrunnelser: 1) stanse Irans atomvåpenprogram, 2) svekke Irans evne til å føre krig via stedfortredere, 3) gjennomføre regimeskifte, 4) degradere iranernes missilprogram og militære kapasiteter og 5) utnytte Irans naturressurser.

Militær maktbruk er i ferd med å bli normalisert igjen.

Irans øverste leder Ali Khamenei og andre iranske toppledere ble drept en av de første dagene, et tilbakeslag for Iran. Iranerne svarte med å angripe Israel og de arabiske golfstatene, inkludert amerikanske mål. Tusener av mennesker har mistet livet så langt i krigen, som har vart lenger enn tolvdagerskrigen i fjor sommer. Ingenting tyder på at regimet vil falle med det første eller at krigen vil stanse.

Det er vanskelig å ha sympati med det iranske regimet som har undertrykt egen befolkning i flere tiår og som støttet Assad-regimet under den syriske borgerkrigen. Imidlertid er angrepene mot Iran åpenbare brudd på folkeretten på samme måte som invasjonen av Irak i 2003. Også da var det få som felte en tåre over at Saddam Husseins regime falt.

Iran-krigen viser at makt står over rett og at vi er i ferd med å gå inn i en uforutsigbar og farlig tidsalder hvor den sterkestes rett igjen preger internasjonal politikk. Verdensordenen som vi har hatt med vekt på diplomati, FN og kollektiv sikkerhet, er i ferd med å endres på en helt grunnleggende måte. Militær maktbruk er i ferd med å bli normalisert igjen. Samtidig settes folkeretten og internasjonalt samarbeid under press.

President Donald Trumps politikk, siden han tiltrådte i sin andre periode i januar 2025, markerer et skifte i amerikanske utenrikspolitiske prioriteringer. Fra å være en pålitelig partner har USA vist sin uforutsigbarhet ved å true med å ta Grønland med makt, kritisere sine europeiske allierte og innføre toll på så å si hele verden. Fra å late som om man bryr seg om folkeretten, viser USA nå åpent sin totale forakt for folkerettslige prinsipper.

Disse utviklingstrekkene signaliserer en ny tidsalder i internasjonal politikk.

Ikke bare gjelder dette angrepet mot Iran, men også kidnappingen av Venezuelas president Nicolas Maduro. Dette setter en farlig presedens for at andre land kan gjøre det samme. Amerikanerne har satt spørsmålstegn ved verdien av NATO-medlemskapet, en holdning som var utenkelig for bare ti år siden. Mens USA går bort fra sin demokratiske lederrolle i verden, hevder Kina sin innflytelse og rolle i verden og prøver å fylle tomrommet etter det amerikanske lederskapet.

Russland er opptatt med å føre en krig i Ukraina som har pågått i fire år uten ende i sikte med både store tap og svekket økonomi. EU forsøker å definere sin rolle i verden med sterkere vekt på egne ressurser og potensiale. Det er et ønske om å gjøre seg mer strategisk uavhengig av Kina og USA.

Vi ser en endring i verdensordenen preget av stormaktsrivalisering, geopolitisk fragmentering og nasjonalistiske prioriteringer. Disse utviklingstrekkene signaliserer en ny tidsalder i internasjonal politikk.

Det internasjonale politiske systemet er i utgangspunktet anarkisk. Vi har ingen verdensregjering som tar beslutninger på vegne av menneskeheten. Det er ingen verdenspoliti som kan gripe inn når stater bryter lover og regler. Fullt ut anarkisk er det dog ikke. Folkeretten finnes. Den regulerer forholdet mellom stater på mange områder, fra krig til havrett og fra arbeidsliv til miljø. Internasjonale organisasjoner som FN, WTO og WHO finnes for å gjøre verden mer forutsigbar og spillereglene like for alle stater.

USA gjør som det vil og når det vil.

Systemet har gjennomgått grunnleggende endringer gjennom historien. Fra en verden av imperier hvor territoriale erobringer, skiftende allianser, stormaktsrivalisering og absolutt styre var normen, har vi fått en verden av institusjoner og begrensninger på absolutt makt. Fra en multipolar verden med flere stormakter som konkurrerte om politisk og økonomisk innflytelse før andre verdenskrig, fikk vi en bipolar verden under den kalde krigen med to supermakter (USA og Sovjetunionen) og til en unipolar verden med USA som eneste supermakt etter den kalde krigens slutt og med sterkere tro på liberale verdier.

Nå ser vi konturene av en retur til en multipolar verden hvor makt fordeles på flere globale og regionale aktører og hvor rå makt er mer sentral enn i tiårene etter den kalde krigen.

Endringene i den internasjonale politiske orden er åpenbare. USA har gitt opp sin lederrolle i diplomatiske og multilaterale fora. Makt er viktigere enn regler. Russland angrep Ukraina for å erobre territorium, en tankegang vi trodde vi hadde lagt bak oss. Israel, støttet av USA, gjør som det vil i Midtøsten med angrep i det ene og det andre nabolandet, i åpenbar strid med en rekke internasjonale konvensjoner og traktater.

USA gjør som det vil og når det vil. Krigen mot Iran viser med all tydelighet det. Kina truer Taiwan. Spenningene mellom Pakistan og Afghanistan og Thailand og Kambodsja illustrerer at det når som helst kan oppstå krig mellom stater.

Vinneren vil forme fremtiden.

Etter annen verdenskrig, og særlig etter den kalde krigen, var kriger noe som vanligvis foregikk innad i stater. Kriger mellom stater var en sjeldenhet. Fullskala-kriger som Russland mot Ukraina og nå Iran mot USA/Israel har knust denne forestillingen. Statlig aggresjon for å endre grenser og regimer er tilbake.

Et nytt fenomen derimot er at skillet mellom krig og fred er uklart. Tidligere var det vanlig med formelle krigserklæringer. Partene kriget mot hverandre i en slagmark. Ofte endte krigene med en fredsavtale, med mindre en av partene vant overlegent militært.

I dag operer gjerne stater og ikke-statlige aktører i en gråsone. Hybrid krigføring, i form av for eksempel cyberangrep, økonomisk press og sabotasje, brukes hyppigere. Dette er virkemidler som ligger under nivået for åpen militær konflikt. Trusselbildet er mer sammensatt i dag enn noensinne, hvor fiendtlige makter kan utnytte sårbarheter i digital infrastruktur for å få tilgang til viktig informasjon.

Bruk av droner, oppkjøp av selskaper, kunstig intelligens og desinformasjonskampanjer er andre virkemidler som kan benyttes.

Europeiske land søker å styrke sine egne interesser, i erkjennelsen av at USA er mer uforutsigbart og ikke nødvendigvis vil komme dem til unnsetning i tilfelle krig. Europeiske ledere har forstått at Europa må stå på egne ben i en verden med økende geopolitisk og geoøkonomisk rivalisering.

Dette gjør internasjonalt samarbeid mindre forutsigbart enn tidligere.

På bakgrunn av denne erkjennelsen er det en utbredt oppfatning at Europa må forbedre sin konkurranseevne og innovasjon for å redusere gapet til USA og Kina. Like viktig er det å stå opp for internasjonale regler og normer, selv om europeerne i praksis tolker folkeretten selektivt. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina på en rekke områder, for eksempel kunstig intelligens, intensiveres. Vinneren vil forme fremtiden.

Handelspolitikk, eksportkontroll og teknologi er nå geopolitiske instrumenter. Putins kraftige reduksjon av gassleveransene til Europa i 2021–2022 er et godt eksempel på dette. Et annet eksempel er Irans stenging av Hormuz-stredet, en av verdens viktigste oljetransportårer, for å ramme USA og dens allierte økonomisk.

Hva betyr en endret verdensorden?

Enkelt sagt betyr det at verden ikke er den samme som for ti eller tjue år siden. Rivalisering mellom stormakter og maktpolitikk er sentrale trekk ved det nye systemet. Verden blir stadig mer fragmentert, splittet, regionalisert og usikker. Mange land satser på «friend-shoring» og regionale partnerskap for å diversifisere strategiske forsyningskjeder, flytte kjedene og produksjonen til vennligsinnede land og redusere avhengigheten fra autoritære land.

Multilateralisme er ikke død, men samarbeidet mellom landene blir i økende grad interessebasert, ad hoc og regionalt. Internasjonale fora som FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og NATO er fortsatt nyttige, men har kanskje ikke samme status og effektivitet som tidligere. Dette gjør internasjonalt samarbeid mindre forutsigbart enn tidligere.

Likevel betyr ikke dette at en stor krig er uunngåelig.

USA kutter i støtten til FN og trekker seg fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og Parisavtalen. Tvisteløsningssystemet i WTO fungerer ikke helt etter hensikten. Verden blir mer multipolar med flere stormakter i stedet for én dominerende hegemoni. Kina vil sannsynligvis fylle maktvakuumet som USA har etterlatt seg, og fortsette sin politiske, økonomiske og militære vekst.

I Europa er frykten for russisk aggresjon reell. Usikkerhet er et nøkkelord. Verden er mer geopolitisk usikker, men er ikke nødvendigvis på randen av et systemisk sammenbrudd. I stedet er vi vitne til en overgang fra en relativt forutsigbar USA-ledet orden til et multipolart, konkurransepreget og fragmentert system. Overganger er iboende ustabile.

Likevel betyr ikke dette at en stor krig er uunngåelig. Det betyr snarere at verden blir mer usikker og uforutsigbar. Vårt håp og ambisjon er, og bør være, at internasjonale institusjoner og multilateralisme fortsetter å fungere. Vi bør også håpe at de nåværende stormaktslederne blir erstattet av personer som har en sterkere ansvarsfølelse for folkeretten, og som oppriktig ønsker å gjøre verden til et bedre sted.