Depresjon er et stort helseproblem

Bedrøvet. Det er det ordet som best beskriver min sinnstilstand gjennom dagen. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp uten å føle meg bedrøvet, trist eller på en eller annen måte nedstemt. Hver morgen kjenner jeg på en uro og kanskje til og med redsel. En ulmende følelse som sprer seg fra hodet og magen.

Jeg har alltid trodd at det er sånn det skal være. At det er slik alle andre har det. Jeg har aldri tenkt på det som symptomer på en mental lidelse. Men nå har jeg forstått at beskrivelsen av meg selv har en diagnose – depresjon. Ikke en lammende depresjon, der jeg tenker at jeg ikke orker leve lenger, eller at jeg bare vil legge meg tilbake under dynen, men en konstant følelse av nedstemthet, meningsløshet og håpløshet.

Jeg har tenkt at det å snakke om egen mental helse er tabubelagt, spesielt på jobben, men også blant venner.

Jeg har gjennom 25 år i arbeidslivet oppfattet at det absolutt ikke passer seg å vise følelser eller være åpen om mentale utfordringer. Det tar seg ikke så godt ut på CV-en. Jeg har tenkt at det å snakke om egen mental helse er tabubelagt, spesielt på jobben, men også blant venner. At man så langt det går bør skille private følelser fra det profesjonelle, og at den beste medisinen for slike negative tanker er å ta en stor teskje med «ta-deg-sammen» og begrave følelsene til man er alene med tankene sine igjen.

Jeg har sågar tenkt at det er spesielt viktig i den jobben jeg har: solid utdannelse, tittel som konserndirektør og med plass i toppledelsen i et stort og ganske vellykket konsern. Jeg har tenkt at dette er en stilling og rolle som medarbeidere og kollegaer bør kunne se opp til. En som er klok, solid og stoisk. En som kaldt analyserer situasjoner og gjør kloke veloverveide beslutninger.

Gitt min egen beskrivelse av det jeg tenker bør være egenskapene hos en toppleder, innser jeg at den er diametralt forskjellig fra hva jeg tenker om meg selv og hvem jeg faktisk er.

Jeg er absolutt ikke alltid analytisk, rasjonell eller kalkulatorisk. Jeg føler, helt sikkert mye mer enn jeg burde. Jeg kan være oppfarende og irritabel, jeg kan være humørsyk og fraværende. Den analytiske delen av min hjerne er ofte opptatt med å analysere og evaluere hva (jeg tror) andre mener om meg, hvordan (jeg tror) de ser på meg og tenker om meg.

Nå har jeg forstått at beskrivelsen av meg selv har en diagnose – depresjon.

Jeg er langt fra alltid trygg på hverken meg selv, mine vurderinger eller mine beslutninger. Når noen sier noe hyggelig til meg er jeg rask til å avfeie positive tilbakemeldinger som vennligsinnet vrøvl. Samtidig kan én enkelt negativ tilbakemelding sende meg på en rask nedadgående tankespiral – tilbake ned i mørket, sammen med frykten og bekymringene. Det er som den ene negative tilbakemeldingen er selve beviset på at de positive tilbakemeldingene aldri var ærlig ment.

Dette tankespinnet gir meg stadig dårligere selvtillit. Jeg blir redd for å gjøre feil, jeg tviler på egne egenskaper og tenker at alle kan avsløre hvor lite jeg kan, hvor dårlig leder, ansatt og kollega jeg faktisk er. Jeg tar meg i å utsette arbeidsoppgaver, fordi jeg ikke kan gjøre de med den standarden jeg mener andre bør forvente eller rett og slett fordi jeg ikke er flink nok.

Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker at noen snart vil avsløre at jeg ikke er kompetent i rollen som konserndirektør og leder. At medarbeidere, kollegaer og andre egentlig vurderer meg ut fra tittelen jeg har og ikke ser tydelig hvem jeg er og hvor liten og usikker jeg faktisk føler meg.

Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker at noen snart vil avsløre at jeg ikke er kompetent i rollen som konserndirektør og leder.

Til og med når jeg aksepterer at jeg sliter med depresjon blir jeg usikker. Jeg tenker at jeg ikke «fortjener» diagnosen. Jeg, som på overflaten ser ut til å ha suksess på de fleste arenaer – jeg har en solid karriere, jeg er stort sett frisk, jeg har en fantastisk familie med friske barn og en kone jeg elsker. Jeg har rett og slett ikke opplevd noe som skulle tilsi at jeg «fortjener» diagnosen deprimert. Dette gir meg enda mindre grunn til å synes synd på meg selv eller være deprimert – og gjør at jeg skammer meg, og tenker det lureste er å ta enda en kanskje litt større teskje med «ta-deg-sammen».

Det er klart jeg har gode dager. Dager jeg føler meg på toppen av verden. Dager der alle oppgaver kan løses lett. Men dagene og øyeblikkene har det siste året vært sjeldnere og sjeldnere. I begynnelsen av pandemien tenkte jeg at jeg var perfekt tilpasset et liv med mindre kontakt, hjemmekontor og karantene. Jeg hadde nok med meg selv, og mindre kontakt betød færre anledninger der andre kunne vurdere meg. Men det var feil. Mindre kontakt med andre gir dessverre bare rom for mer spekulasjon, mer tid og rom for å tenke og analysere.

Det jeg frykter aller mest ved å være åpen, er at kollegaer og venner vil begynne å behandle meg annerledes.

Å være åpen om mine mentale utfordringer har vært en beslutning jeg har tenkt på fryktelig lenge. Jeg har valgt å være åpen i samråd med familie, arbeidsplassen og rådgivere. Jeg er allikevel fremdeles redd for hva konsekvensen av dette innlegget vil være. Jeg frykter selvfølgelig at ingen leser eller bryr seg om hva jeg skriver. Men det jeg frykter aller mest ved å være åpen, er at kollegaer og venner vil begynne å behandle meg annerledes. At de vil «gå på sokkelesten» rundt meg. Ja, selv mistanken om at de gjør det gjør meg bekymret. Frykten er nesten lammende.

Allikevel mener jeg at vi trenger større åpenhet om at vi er flere som sliter med slike tanker – og at depresjon og mentale utfordringer kommer i veldig mange former. Det skal hverken være skamfullt eller stigmatiserende å ha slike tanker eller å snakke høyt om dem, og jeg håper mitt innlegg bidrar til det.

Jeg har lært mye av det siste året. Jeg har blitt kjent med mennesker som sliter med lignende utfordringer, og jeg har hatt veldig stor nytte av samtalene vi har hatt. Jeg har tatt opp igjen aktiviteter som bidrar til at negative tanker om meg selv i det minste settes på pause. Tidligere i år fikk vi beskjed om at min arbeidsgiver Veidekke setter mental helse på agendaen under sin årlige HMS-uke. Dette gleder meg – vi trenger å snakke om psykisk helse, også på jobben. Mental helse er like viktig som andre mer kroppslige helseutfordringer, selv om de sjelden er like synlige.

Når de fleste av oss legger ned så mye av vår tid på arbeidsplassen, så må vi legge til rette for at vi kan komme på jobb med vårt autentiske jeg.

Psykiske lidelser og kanskje spesielt depresjon er et stort helseproblem. Det koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år. Men verst er det for de som rammes. Selvmord er nå blitt en av de vanligste dødsårsakene blant menn mellom 15 og 49 år i hele Norden. Manglende aksept og åpenhet om psykiske lidelser hjelper i hvert fall ikke på statistikken.

Min bønn er følgende: Når de fleste av oss legger ned så mye av vår tid på arbeidsplassen, så må vi legge til rette for at vi kan komme på jobb med vårt autentiske jeg – ikke som en macho stereotypi som de færreste av oss tror på lenger, men som oss selv – med alle våre tanker og problemer. Vi må skape arbeidsplasser som aksepterer ulikhet og som bygger på en trygghet om å kunne være annerledes – til å kunne vise sårbarhet og åpenhet også om mentale utfordringer.