Rasisme er ikke et ord som hører hjemme i historiebøkene. Det er en realitet i vår tid.
Jeg så nylig et innslag i den Sverigedemokraterna-tilknyttede Youtube-kanalen Riks. Panelet diskuterte returstøtte. Selv der kunne man innrømme at det er merkelig å betale fullt integrerte, arbeidende mennesker store summer for å forlate landet.
Men så kom det fram.
Hvis rasisme bare er noe fra 1930-tallet, kan ingenting i dag være rasisme.
Det handlet ikke bare om kriminelle eller mennesker som har mislyktes i Sverige. Det handlet om alle med innvandrerbakgrunn. Man sa at vi ikke lenger kjenner oss igjen i Sverige. Underteksten var tydelig: færre mennesker med utenlandsk bakgrunn, færre med «feil» utseende, er en verdi i seg selv.
Dette er logikken bak Sverigedemokraternas returpolitikk. En bekjent som ikke er politisk aktiv, sa det rett ut da jeg gjenga resonnementet.
– Men det er jo rasisme, utbrøt han.
Han tok ikke feil.
Den irske medieforskeren Gavan Titley har beskrevet en retorisk mekanisme som har blitt stadig vanligere: Rasisme defineres som noe historisk og avsluttet. Apartheid. Rasebiologi. Slaveri. Noe som krever uniform, fakkel og hakekors.
Hvis rasisme bare er noe fra 1930-tallet, kan ingenting i dag være rasisme. Da blir enhver innvending brunskvetting. Da blir den som sier «dette er rasisme» selv problemet.
I stedet for rasisten.
Flere unge er enige i påstander som bygger på stereotypiske og dehumaniserende forestillinger.
Men rasisme i vår tid ser ikke ut som den gjorde i 1938. Den har andre former. Den snakker om kultur i stedet for rase, om gjenkjennelse i stedet for overlegenhet, om system og insentiver heller enn biologi. Den pakkes inn som realisme.
Visst har det skjedd at ordet noen ganger er blitt brukt på en slurvete måte. Det har vært en engstelse for å snakke om æresrelatert undertrykkelse, klanstrukturer eller integreringsfiasko av redsel for å bli stemplet som nettopp rasist.
Men at ordet noen ganger er brukt feil, er ikke et argument for å slutte å bruke det i det hele tatt.
For problemet er at dette ikke stopper i tv-studioer.
Forum for levende historie har i sine gjentakende undersøkelser vist en bekymringsfull utvikling. I den siste målingen ser man at intoleransen mot minoriteter øker blant unge. Andelen som uttrykker negative holdninger til for eksempel muslimer og jøder, er høyere i dag enn for ti år siden. Flere unge er enige i påstander som bygger på stereotypiske og dehumaniserende forestillinger.
Det er alvorlig.
Det er der r-ordet blir relevant.
Når politiske budskap gang på gang antyder at visse mennesker ikke helt hører hjemme her, at deres tilstedeværelse i seg selv er et problem, setter det spor. På skolegårder. I garderoben. Rasisme er ikke bare en ideologi. Det er en praksis. En hverdagslig handling.
Mange svensker opplever at migrasjonspolitikken før 2015 var ute av kontroll. Denne opplevelsen kan man anerkjenne uten å gå på akkord med prinsipper om menneskeverd. Migrasjon må være bærekraftig. Integrering må fungere.
Men det er én ting å diskutere volum, arbeidsmarked og boligpolitikk. Det er noe helt annet å hevde, eksplisitt eller implisitt, at mennesker med en bestemt bakgrunn er mindre ønskelige uansett hvordan de lever livene sine.
Det er tilfellet med de såkalte tenåringsutvisningene. Når fullt integrerte ungdommer som snakker svensk, arbeider og studerer, foreslås utvist, eller når permanente oppholdstillatelser skal kunne trekkes tilbake lenge etter at mennesker har slått rot, da er det ikke lenger et spørsmål om system. Da handler det om hvem som anses å tilhøre nasjonen på ekte.
Det er der r-ordet blir relevant.
Det er på tide å ta frem ordet igjen og bruke det med presisjon, mot og ansvar.
I flere år har mye av debatten handlet om å vinne tilbake velgere, tette hull og vise handlekraft. I denne prosessen har noe farlig skjedd: ordet rasisme er blitt skjøvet til side. Det har blitt for ladet, for ubehagelig, for risikabelt. Når unge mennesker er aktive i ekstreme, voldelige rasistiske og jødehatende aktivistgrupper, kalles det i stedet for «dårlig selskap». Så vanskelig har det blitt å ta ordet i sin munn.
Men hvis vi ikke tør å kalle en spade for en spade, kan vi abdisere fra debatten.
Å si at noe er rasisme betyr ikke at enhver person som er bekymret for segregasjon, er rasist. Det betyr at vi trekker en tydelig grense mot et menneskesyn som skiller mellom mennesker ut fra opprinnelse og utseende.
Det er et prinsipielt standpunkt.
Rasisme er ikke et ord som hører hjemme i historiebøkene. Det er en realitet i vår tid.
Det er på tide å ta frem ordet igjen og bruke det med presisjon, mot og ansvar
Kommentarer