Det politiske Norge ble aldri «tvunget» til å være selvransakende etter 22. juli. Dermed er spørsmålene fortsatt brennende: Hva er det vi har oversett? Hvordan kom Norge dit at terrorister kan vokse opp midt iblant oss – for så å utføre grusomme handlinger her?
Det hadde gått fire år siden terrorangrepet. I Oslo domkirke var overlevende, pårørende, politikere og kronprinsessen på plass for å minnes ofrene fra 22. juli 2011. Utenfor skinte sola. Inne satt folk med bøyde hoder i verdig ro. Men da Knut Arild Hareide talte, merket jeg at menneskene rundt meg, mange av dem sentrale AUF-ere, ble urolige: «Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen», sa han.
Det var ikke bibelverset – om at du skal bevare «ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» – som fikk AUF-erne til å røre på seg, men det faktum at Hareide her sa rett ut at dette var et angrep på oss – ikke på «oss alle», men på AUF og Arbeiderpartiet.
Hareide sa rett ut at dette var et angrep på oss – ikke på «oss alle», men på AUF og Arbeiderpartiet.
Dette burde ikke vært særlig oppsiktsvekkende, men det var faktisk det.
At terrorangrepene 22. juli 2011 ble opplevd som et angrep mot oss alle, forteller noe viktig om samhold og sammenhenger i det norske samfunnet, men det har også skygget for et vesentlig, brutalt faktum som det fortsatt, 10 år senere, er nødvendig å minne om: 22. juli var først og fremst et politisk angrep rettet mot AUF og Arbeiderpartiet.
Hvordan endte vi der at det ble så vanskelig å si?
Et angrep på oss alle
Angrepet 22. juli var så dramatisk, så opprørende, så grusomt, og reaksjonene på det så menneskelige: Rosetog og fellesskap, Jens Stoltenbergs forsonende ord. En hel verden rettet blikket mot oss, og vi møtte terroren med kjærlighet – ikke hat. Det ble samtidig etablert en slags konsensus om at dette var et angrep på hele nasjonen. I ukene og månedene etter terrorangrepet var dette en styrke for landet, men det kollektive ansvaret vi i AUF og Arbeiderpartiet dermed tok, bidro også til at samfunnsdebatten styrte utenom kjernespørsmålet: Hvorfor ble nettopp vi rammet av politisk terror?
På et plan er det forståelig at det gikk slik. Når katastrofen inntreffer og noe rakner i vårt kompliserte samfunn, gjør vi det vi kan for å gjenopprette normaliteten. Vi har sett liknende reaksjoner i andre land. Selv husker jeg studietiden i Paris på 1980-tallet da det gikk av bomber på metroen. Det ble kaos i gatene og i bytrafikken. Det avgjørende var å få trafikken i gang igjen, få normaliteten tilbake. Man hastet videre.
Det kollektive ansvaret vi i AUF og Arbeiderpartiet dermed tok, bidro også til at samfunnsdebatten styrte utenom kjernespørsmålet: Hvorfor ble nettopp vi rammet av politisk terror?
For Norge var 22. juli et jordskjelv. Det var så mye å ta tak i – emosjonelt og praktisk – så mange å trøste, så mye å gjøre, så mye å ta inn over seg. Det oppsto dermed et slags ønske om å definere 22. juli som et mørkt unntak, et løsrevet historiekapittel uten opptakt og uten oppfølging. Angrepet ble forstått som en enkeltstående hendelse. Debatten om hva som sviktet, ble redusert til å handle om de praktiske manglene rundt beredskapen.
Det som skjedde 22. juli 2011, passet heller ikke inn i vår forståelse av oss selv. I dette harmoniske lille landet langt mot nord, var terror og hat noe som nesten måtte komme utenfra. Også denne innstillingen har preget samtalen i årene etterpå. I den kollektive bevisstheten defineres ekstrem islamisme som terror, mens ekstreme høyreekstremister fortsatt oppfattes som ensomme ulver. Også dette har gjort det vanskeligere å ta det politiske oppgjøret med tankegodset bak 22. juli.
Utover den praktiske samfunnsberedskapen fikk vi – som en konsekvens av alt dette – en debatt som handlet mest om psykiatri. Vi fikk en granskning som unnlot å gå inn i gjerningsmannens motiver. Det var lite rom for raseri, frykt og frustrasjon, og debatten tok oss ikke nærmere en forståelse av hvordan noe så fryktelig kunne skje. Snarere tvert imot.
Da Norge skulle snu hver stein etter 22. juli, nedsatte vi Gjørv-kommisjonen. I rapporten den leverte, sto det: «Vi har unnlatt å se nærmere på spørsmålet knyttet til gjerningsmannens motiv, oppvekst eller helsetilstand, og vi har heller ikke sett på samfunnets tiltak mot tidlig forebygging og radikalisering.»
I det hele tatt fikk vi aldri et nasjonalt dypdykk i hvordan dette kunne skje i Norge
Det er forståelig at denne avgrensingen fant sted. Men også den preget det offentlige ordskiftet, som snart handlet mest om politihelikoptre, beredskapsentre og ressurser som ikke fant hverandre. Igjen ble resultatet at vi i liten grad oppholdt oss ved de bakenforliggende årsakene: hvordan omsorgssvikt ble oversett, hvordan tiltakene mot radikalisering manglet, og de lange linjene i historien som kunne forklare utviklingen blant høyreradikale.
I det hele tatt fikk vi aldri et nasjonalt dypdykk i hvordan dette kunne skje i Norge. Vi fikk ingen debatt om de tiltakene eller holdningene – den beredskapen – som faktisk kan forebygge høyreekstremisme. Vi snakket mye om at beredskap er viktig når voldsomme hendelser inntreffer, men lite om at forebygging tross alt er det viktigste vi kan gjøre for å forhindre framtidige terrorangrep.
Hatet mot Arbeiderpartiet
I sin tale i retten 17. april 2012 gjenga terroristen konspirasjonsteorien som lå til grunn for ugjerningene han begikk. Han tegnet opp et skremmebilde av en strøm med muslimske voldtekts- og drapsmenn på vei inn i Europa og Norge. Han sa: «Alle disse grusomhetene er forbrytelser mot det norske folk, og det er det norske Arbeiderpartiet, inkludert AUF, som er direkte ansvarlige for dette, fordi det er disse som har invitert disse muslimene hit og som fortsetter å invitere dem hit mot folkets vilje. Og det er primært Arbeiderpartiet som vil bli holdt ansvarlig for disse handlingene begått mot mine norske brødre og søstre».
Det faktuelle var altså tydelig: Breivik gjennomførte det største politiske attentatet i moderne norsk historie, og det var rettet mot AUF og Arbeiderpartiet. 77 mennesker ble drept fordi gjerningsmannen ville ramme Arbeiderpartiet og «strupe ny rekruttering». Likevel ble dette altså ikke gjenspeilet i samfunnsdebatten i tilstrekkelig grad.
77 mennesker ble drept fordi gjerningsmannen ville ramme Arbeiderpartiet og «strupe ny rekruttering»
Det som burde vært klart fra starten, og i alle fall må sies nå, er derfor at gjerningsmannen var alene om handlingene – men han var ikke alene om holdningene. Han opererte ikke i et vakuum. Han gjennomførte et terrorangrep som ble bejublet av hans meningsfeller.
I de ti årene som har gått siden 22. juli, har vi også sett den samme aggresjonen og det samme hatet mot AUF og Arbeiderpartiet komme til syne, igjen og igjen. Det dukker opp i kommentarfelt, i e-poster og i direkte meldinger. Det er som om vi gradvis har vennet oss til det. Vi har dermed blitt enda mer tilbakeholdne med å snakke om det som skjedde. Færre «orker» å uttale seg om 22. juli. Det blir en for stor belastning. Hvor alvorlig dette kan være, så vi da flere AUF-ere sto fram i Aftenposten i juli 2018 og fortalte om den hetsen og det hatet de møter.
En umiddelbar lærdom kan vi trekke: For å bekjempe hatet, må ledende politikere gå foran som gode eksempler. Ord er handlinger. Det du sier, betyr noe. Når sentrale politikere uttaler seg på problematiske måter, må de møtes med tydelig argumentasjon og ikke med et skuldertrekk.
Høyreekstremismen i Norge
I boka mi «I bevegelse» fra 2014 skrev jeg et essay om 22. juli som jeg kalte «Tidsskillet». Teksten handler nettopp om sammenhengen mellom holdninger og handlinger. Her spurte jeg: Er det noe ved vårt norske samfunn som gjorde terroren mulig? Er det spor i historien, i kulturen, i samfunnsdebatten? Jeg mener dette med de lange linjene fortjener økt oppmerksomhet nå. For å forstå trusselen fra dagens ekstremistiske tankegods, må vi forstå disse holdningens røtter.
I dag vet vi også at det kan skje på nytt, at ekstreme holdninger igjen kan lede til voldshandlinger. Det var tilfeldigheter, snarrådighet og mot som avverget at flere enn Johanne Zhangjja Ihle-Hansen ble drept da Philip Manshaus angrep al-Noor moskeen i Bærum i 2019. Terrorplanen hans gikk ut på å drepe muslimer i bønn. Politiet hadde mottatt bekymringsmeldinger og tips i saken, men klarte ikke å avverge at han gikk til aksjon. En vanlig norsk ung mann, radikalisert på internett, hadde igjen gått under radaren. Først i 2020 likestilte PST trusselen fra ekstreme høyreekstreme og ekstreme islamister. Det var på tide.
Det kunne altså skje igjen. Det kan ennå skje igjen. Og om det gjør det, kan vi da si: Vi gjorde det vi maktet for å forhindre det?
Det politiske Norge ble aldri «tvunget» til å være selvransakende etter 22. juli. Dermed er spørsmålene fortsatt brennende: Hva er det vi har oversett? Hvordan kom Norge dit at terrorister kan vokse opp midt iblant oss – for så å utføre grusomme handlinger her? Hvordan kan unge menn, som er født i Norge, som har gått på norsk skole og lekt i nabolagene våre, ende med å føle seg så truet at det legitimerer drap og vold mot uskyldige mennesker?
Det kunne altså skje igjen. Det kan ennå skje igjen. Og om det gjør det, kan vi da si: Vi gjorde det vi maktet for å forhindre det?
Et talende eksempel på at 22. juli ikke har gått inn i vår bevissthet som et politisk angrep, fikk vi da København ble rammet av islamistisk terror mot blant annet en jødisk synagoge i 2015. Dagen etter var jeg på bakrommet hos Dagsrevyen, mens statsminister Erna Solberg ble intervjuet i studio. I et spørsmål sa programlederen: «Så skjedde det i Danmark, og det er liksom ingen tvil lenger: Terroren rykker nærmere. Hvordan skal vi forholde oss til det?»
Senere i sendingen, i en samtale mellom Solberg og meg, korrigerte programlederen riktignok seg selv. Hun sa: «Når vi sier terroren rykker nærmere, har vi selvfølgelig ikke glemt at vi har hatt et av de alvorligste terrorangrepene på norsk jord». Jeg svarte: «Det er viktig det du minner om. Det er ikke slik at terroren rykker nærmere Norge. Norge har hatt et av de største terrorangrepene, kanskje av noen.»
Det finnes utallige slike eksempler. Vi ser ut til å glemme at 22. juli var terror, at massedrapsmannen var en av oss, at tankegodset ikke forsvant selv om gjerningsmannen ble fengslet og dømt. En nesten hvilken som helst snarvisitt i ulike kommentarfelt vil ennå synliggjøre holdninger tilnærmet like de som inspirerte angrepene i 2011 og 2019.
Et annet og ferskere eksempel på noe av det samme, fikk vi i vinter da Nettavisen slo opp at fire av ti drap de siste ti årene er begått av utenlandskfødte. «Berøringsangst», sa Fremskrittspartiets daværende leder Siv Jensen om at dette tallet ikke ble slått stort opp i pressemeldingen om statistikken. Det er bare det at tallet er feil. De 77 som ble drept av en helnorsk terrorist 22. juli 2011, er ikke regnet med. Dersom vi skal bekjempe høyreekstremisme, må vi også anerkjenne konsekvensene høyreekstremismen har. Når drapene 22. juli blir redusert til en fotnote i politiets statistikker, så vendes fokuset vekk fra høyreekstremismen som problem. Innsatsen blir redusert fordi konsekvensene viskes ut av historien.
Istedenfor et ordskifte om slike blindsoner, har vi hatt en debatt om vilkårene for å uttrykke seg ekstremt i offentligheten. Under rettsaken etter 22. juli klaget Breivik over at han og hans meningsfeller var utsatt for sensur og ikke slapp til i mediene. Til retten sa han at mediene kjørte en «svertekampanje» mot hans foretrukne parti, Fremskrittspartiet. Et av de selvransakende temaene i norske medier i årene etter 22. juli har handlet om nettopp dette: om viktigheten av å slippe alle stemmer til, også de fra ytterkantene, og om faren ved at mørke meninger får leve i dunkle avkroker av samfunnet.
Statsstøtten til Human Rights Service er et klart uttrykk for at regjeringen har mistet balansen.
Dette er viktig. Å kaste lys over alle meninger, også de ekstreme, er med på å ansvarliggjøre – og å opplyse allmennheten om at meningene finnes. Men det krever en balansegang, for bikker det over, kan strategien lede til hvitvasking og normalisering av holdninger som et demokratisk samfunn bør ta tydelig avstand fra.
Statsstøtten til Human Rights Service er et klart uttrykk for at regjeringen har mistet balansen. Å finansiere en blogg som systematisk mistenkeliggjør og bygger opp under fordommer og frykt, er et tydelig eksempel på at politikere ikke tar ansvar. Det er bra at vi har flere politikere på høyresiden som tar avstand fra HRS, men det hjelper lite når de samme politikerne stemmer for å opprettholde bevilgningen som en nødvendig innrømmelse til Fremskrittspartiet for å lose statsbudsjettet i havn.
Det undertrykte sinnet
I tiden før og etter rettsaken så vi hvordan AUF-ere sto opp for rettstatens grunnleggende prinsipper. AUF-ere som i tiden etter 22. juli hadde måttet velge hvilke begravelser de skulle gå i, som hadde gitt av seg selv i krevende intervjuer for å møte samfunnets behov for informasjon, som hadde sørget, drevet valgkamp og – ikke minst – prøvd å møte hverdagen, skulle inn i rettsalen. Der måtte de gjennom sorg og traumer igjen. Det står så stor respekt av hvordan de gjentok og gjentok at rettstaten måtte gjøre sitt arbeid etter rettsstatens prinsipper.
Samfunnet kunne klappe seg på skulderen og si at Norge viste hvordan man skal håndtere et terrorangrep
Jeg har ofte tenkt at vi har vært heldige som har hatt så stødige og modige AUF-ere. Samfunnet kunne klappe seg på skulderen og si at Norge viste hvordan man skal håndtere et terrorangrep. Men dette er jo bare én side av saken. For etter en slik opplevelse må det også være rom for andre følelser. De må få komme til uttrykk. Hvor ble det av sinne, frustrasjon, redsel og panikk? Disse følelsene var der, men samfunnet så dem ikke, ikke før i rettssalen da en sko ble kastet mot Breivik. En etterlatt bror ropte: «You killed my brother. Go to hell. Go to hell!»
Flere av tilhørerne – etterlatte og overlevende – reagerte med å reise seg i en spontan applaus. Mange gråt, og noen fulgte opp med egne tilrop. Raseriet og fortvilelsen kom for et øyeblikk til overflaten. Kanskje trengte vi at en person fra et annet land, en som ikke var sosialisert inn i måten Norge «skulle» håndtere denne krisen på, endelig satte ord på fortvilelsen og raseriet?
Hvor ble det av sinne, frustrasjon, redsel og panikk? Disse følelsene var der, men samfunnet så dem ikke
Det store, undertrykte sinnet AUF-erne har måttet leve med, kom til overflaten igjen i mars 2018 da Sylvi Listhaug, som den gang var justisminister, la ut en Facebook-post med teksten «Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet», illustrert med et bilde av soldater fra Al-Shabab-militsen i Somalia. Mange AUF-ere reagerte sterkt, og i et intervju i VG ba jeg statsminister Erna Solberg om å avklare om hun sto bak Listhaugs utspill eller ikke. Høyres nestleder Jan Tore Sanner svarte på vegne av Solberg: «Alle må tenke gjennom hvilke bilder, retorikk og ord man bruker i en diskusjon om så alvorlige saker og spørsmål. Men det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet.»
Senere endret riktignok Sanner sitatet til: «Det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal bruke 22. juli som argument.» Det var likevel som om en trykkoker eksploderte. I sju år hadde AUF-erne levd med sorg, traumer og sinne – og samtidig opptrådt med en verdighet ingen kunne forvente av dem. Så opplevde de at justisministeren spilte på den samme konspirasjonsteorien som hadde drept vennene deres, før det ble møtt med et skuldertrekk av regjeringen mens Sanner reduserte erfaringen med høyreekstrem terror til et ugyldig «kort» og en plagsom påminnelse om det som hadde rammet dem.
Det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet
Også Solberg forsøkte først å redusere saken til en konflikt mellom Frp og Arbeiderpartiet. Til NTB sa hun: «Spissformuleringer finnes det mye av i politikken. Hvis Ap og Frp ønsker å diskutere på den måten, får det være deres sak. Jeg er selv en dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt. Kampen for den kjedelige debatten kommer jeg nok ikke til å vinne.»
«22. juli-kortet»
Tidligere generalsekretær i AUF Ragnhild Kaski skrev på Twitter: “Ser ditt fremmedfryktskort. Og spiller mitt ‘utsatt for terror, mistet venner, lever med traume og 16% invaliditet’-kort. Er det sånn du tenker man spiller 22. juli-kortet, @jantoresanner? Eller er det nettopp fordi dette er min historie at jeg ikke får mene noe om terror?”
Kaskis siste poeng står seg fortsatt: Også etter dette har AUF-ere blitt beskyldt for å «trekke 22. juli-kortet». De får implisitt beskjed om å ta hensyn til debattmotstandernes følelser, og om ikke å bruke sine egne erfaringer i den politiske debatten. Arbeiderpartiet og AUF skal ikke få minne samfunnet om at det var nettopp AUF og Arbeiderpartiet som ble utsatt for terror, synes budskapet å være. Fordi det er for ubehagelig? Fordi noen frykter at Arbeiderpartiet skal vinne sympati og oppslutning?
Arbeiderpartiet og AUF skal ikke få minne samfunnet om at det var nettopp AUF og Arbeiderpartiet som ble utsatt for terror, synes budskapet å være. Fordi det er for ubehagelig?
Sanner gikk senere ut og beklaget. Jeg tror på Sanner sin beklagelse. Men jeg mener vi må kunne minne om denne hendelsen – og om etterspillet: Sylvi Listhaug slettet posten, først fordi hun manglet rettigheter til bildet hun brukte. Etter sterkt press kom så også hennes beklagelse, men den ble trukket tilbake da hun ga ut bok i 2018. Statsminister Solberg forsøkte å heve seg over debatten, og utnevnte Listhaug til statsråd på nytt, et år senere.
Solberg har også en rekke andre ganger møtt regjeringskollegers ytringer med en kort kommentar om at hun «ikke ville brukt de ordene». Hva som er sagt på bakrommet i alle disse tilfellene, vet jeg ikke. Men når Solberg velger å gjøre reaksjonene på justisminister Listhaugs Facebook-angrep om til «kjekling» mellom Arbeiderpartiet og Frp, så tar hun ikke ansvar.
AUF-erne var ikke bare sinte og triste, de var også redde
AUF-erne som reiste seg og sa ifra, som satte ord på egne følelser, på sorgen og sinnet, var det sterkt å oppleve. Men det var også vondt. For AUF-erne var ikke bare sinte og triste, de var også redde. Følelsene fra 22. juli kom tilbake, og de opplevde økende hets og hat etter Listhaugs Facebook-post. Enkelte måtte til og med rømme fra hjemmene sine for å ha tatt til orde mot Sanner. Truslene var konkrete og skremmende.
Nå, noen år på avstand, må vi dessverre slå fast: Påstanden om at 22. juli er et «kort» har virket mer enn jeg tror omverden forstår. Vi – og da snakker jeg på vegne av mange i Arbeiderpartiet – har vært for vare for å bli beskyldt for å bruke 22. juli politisk. Vi har snakket for lite om hvorfor 22. juli skjedde, og hva vi skal gjøre for å forhindre ny høyreekstrem vold i framtida.
Det vanskelige oppgjøret
Det var godt at hele nasjonen sto sammen i tiden etter 22. juli. Men det tok ikke lang tid før den politiske debatten spisset seg til. I spørretimen i november 2011 gikk Per Sandberg til angrep på meg. Han sa: «La meg først slå fast at det er ingen som prøver å spille noe offer her. Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet.» Da han merket seg reaksjonene i en sjokkert stortingssal, la han til: «Og det bør dem også gjøre, for de var et av de store ofrene. Det har tydeligvis Arbeiderpartiet lagt en strategi på, å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet.»
Det er noe selvmotsigende i dette sitatet. Sandberg beskyldte Arbeiderpartiet for å «prøve spille offer etter 22. juli», samtidig som han straks innså at Arbeiderpartiet jo også var et offer. Det får så være. I en spørretime går ting raskt. Man har ikke god betekningstid. Jeg svarte Sandberg på følgende måte: «Jeg må si fra denne talerstol: Jeg reagerer på at representanten sier at Arbeiderpartiet har spilt offer etter 22. juli. Arbeiderpartiet var et offer etter 22. juli. Arbeiderpartiets juvel, ungdommen, ble angrepet forsvarsløst. Noe mer offer går det faktisk ikke an å bli.»
Kanskje klarte vi ikke å skape rom og anledning for et politisk oppgjør
Balansegangen mellom å være det såkalt statsbærende partiet, og å være et offer for et målrettet politisk angrep, var helt klart krevende for oss. Kanskje klarte vi ikke å skape rom og anledning for et politisk oppgjør. Kanskje gikk vi oss også litt vill i oppfatningen om at vi skulle ta ett – enkeltstående – oppgjør. Vi har nå erfart at det ikke er mulig å ta ett slikt oppgjør. Kampen mot rasisme og høyreekstremisme må kjempes hele tiden. Det er ikke ett enkelt grep, eller for den saks skyld ett enkelt angrep på et politisk parti, som er løsningen.
Det som må til, er kontinuerlig argumentasjon og kamp. Vi må kjempe for frihet og solidaritet mellom alle mennesker. Det må kjempes for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, mot hverdagsrasismen. Dette er også en del av det politiske oppgjøret – kanskje kjernen: Det er en vedvarende frihetskamp.
I ettertid ser jeg at Arbeiderpartiet i for stor grad ble preget av hensynet til kollektivet, av «dette er et angrep på alle»-mentaliteten. Jeg mener ikke det er galt eller usant å holde fast ved en slik forståelse. Men vi må supplere den med et skarpt politisk fokus. Vi har snakket for lite om 22. juli i den politiske debatten. Vi kunne og burde gjort mer for å sette fokuset på det politiske innholdet i 22. juli.
I ettertid ser jeg at Arbeiderpartiet i for stor grad ble preget av hensynet til kollektivet, av «dette er et angrep på alle»-mentaliteten
Tiden har bidratt til at vi nå kan gjøre det med større trygghet, både i AUF og Arbeiderpartiet. Samtidig kan ikke dette være Arbeiderpartiets ansvar alene. Når politikere fra hele spekteret i tiden etter 22. juli utrykte at «vi er alle AUF-ere», da er det også deres ansvar å fylle denne erklæringen med et innhold.
Det er samtidig viktig å minne om noe dypt menneskelig: Siden 22. juli har vi vært et parti og en bevegelse i dyp sorg. Først og fremst har sorgen preget dem som ble direkte rammet, som mistet sine kjære og som har måttet leve med skader på kropp og sjel. Samtidig har den også satt sine spor i parti og bevegelse. Det har jeg erfart år for år, fra følelsen av kollektiv sårbarhet som oppsto da bevegelsen og verdiene våre ble angrepet med terror og vold, liketil opplevelsen av å se de tomme stolene som kunne vært fylt av dem vi mistet – på kommunestyremøter, i lokallag og på Stortinget.
AUF-ene har utvist en enorm styrke i tiden etterpå. Samtidig mener jeg at det ble lagt for mye ansvar på deres skuldre. De skulle ikke stå alene, men de var i for stor grad alene med vanskelige avgjørelser, alene med sorgen, alene med de organisatoriske utfordringene. Vi gikk raskt inn i en valgkamp i 2011 som vi måtte og ville gjennomføre. Vi måtte håndtere en lang rekke små og store utfordringer. Noen ganger kan rett og slett en oppgave bli for stor. De ulike hensynene kan sprike for mye. Dessverre må vi nok si at det var noe slikt som skjedde.
Betydningen av å snakke sant
Tiden leger ikke alle sår. Men den gjør noe med oss. Ved markeringen av 22. juli i 2019 ble det et hovedtema å snakke sant om terrorangrepet. Vi har et ansvar for å fortelle konkret om det som skjedde. Om det har vært en berøringangst, så opplever jeg derfor at den nå er parkert.
Tidligere AUF-leder Ina Libak satte ord på dette 22. juli 2020. Hun delte med oss hvordan hun har gått fra å ikke ville snakke om det som skjedde med henne, til nå å fortelle åpent den rystende historien om hvordan hun ble skutt fire ganger. Hun snakket også om hvordan hun først mente at Kafébygget, der 17 unge mennesker ble skutt og drept, burde rives, men nå helhjertet forsvarer at deler av bygget er bevart, på innsiden av det nybygde Hegnehuset, som av avisa the Guardian ble utpekt til et av verdens ti viktigste bygg i 2018.
Det var fellesskapet og friheten vår som ble angrepet den mørke julidagen i 2011.» Det er riktig beskrevet. Det er sant, dette. Men det er ikke hele sannheten
Knut Arild Hareide satte ord på hvem angrepet var ment å ramme i Oslo Domkirke i 2015. Det samme gjorde biskop i Oslo, Kari Veiteberg, i 2019. I statsminister Erna Solbergs taler ved de årlige minnemarkeringene, er det derimot historien om et angrep på fellesskapet som går igjen. «Demokratiet ble angrepet, men ikke beseiret», sa hun i 2019. Og i 2020: «Det var fellesskapet og friheten vår som ble angrepet den mørke julidagen i 2011.» Det er riktig beskrevet. Det er sant, dette. Men det er ikke hele sannheten. Terroristens mål var å ramme Arbeiderpartiet og ungdommen i AUF. Det er nødvendig å få fram også denne delen av historien. Det må sies – igjen og igjen – også av statsministeren.
Skal vi klare å konfrontere høyreekstremismen og konspirasjonsteorien som inspirerte Breivik, skal vi unngå at det skjer igjen, må vi snakke ærlig om det han gjorde og det han trodde på. I dagene etter 22. juli lovet vi hverandre mer demokrati, mer humanitet, men aldri naivitet. Vi svikter om vi ikke våger å fortelle den hele og fulle sannheten om 22. juli.
Skal vi unngå at det skjer igjen, må vi snakke ærlig om det Breivik gjorde og det han trodde på. Vi svikter om vi ikke våger å fortelle den hele og fulle sannheten om 22. juli
Det trengs kraftfulle tiltak for å bekjempe fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og rasisme. Det første som må erkjennes, er at ord teller, at ord kommer fra holdninger, og at ord og holdninger kan lede til handling. Det erfarte vi 22. juli. Det så vi også konsekvensene av i USA under stormingen av Capitol Hill 6. januar 2021. Demonstranter ble oppildnet av en tapende president, løftet frem av sprengkraften i sosiale medier og alternative nyhetskanaler. I en tid med florerende konspirasjonsteorier er det viktigere enn noen gang at politikere står fram som gode eksempler og setter standarden for hvordan man omtaler andre mennesker, hvordan man snakker til hverandre – og at man gjør det man kan for å snakke sant.
Da passer det å avslutte med å vende tilbake til det som er den lange linjen i arbeiderbevegelsens historie, og det som jeg mener er den viktigste og mest langsiktige strategien for å forebygge vold og terror: At alle mennesker sikres arbeid, trygghet og verdige liv. At vi motvirker voksende ulikhet mellom folk. At vi viser i ord og i praktisk politikk at alle mennesker er like mye verdt.
Denne teksten er et utdrag fra boka ‘Aldri tie, Aldri glemme’, AUFs bok om 22. juli.
Kommentarer