FOTO: Fredrik Varfjell / NTB

Definisjonsmaktkamp

Ny bok om 22. juli kaster nytt lys over hvorfor Arbeiderpartiet lenge kviet seg for å ta et oppgjør med tankegodset som førte til terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya.

«Spenningen mellom de to måtene å forstå terrorhandlingen på, som enten drevet av politikk eller av psyke, er blitt et vedvarende trekk ved debatten om 22. juli», skriver historiker Hallvard Notaker i boka «Arbeiderpartiet og 22. juli».

Det er mulig å føye til ytterligere et lag av uforløste spenninger innenfor den politiske diskusjonen: Var 22. juli et angrep på Norge og demokratiet generelt, eller arbeiderbevegelsen spesielt? Her har Notakers nye bok oppklarende informasjon.

«Arbeiderpartiet og 22. juli» strekker seg fra sommeren 2011 til valget i 2013, med hovedvekt på det første året; de opprivende konsekvensene for enkeltmennesker og organisasjonen, den massive mediedekningen, den rare valgkampen, den slitsomme rettssaken og flere runder med uklarhet om hvorvidt Breivik ville bli erklært gal eller tilregnelig. Alt blir dekket utførlig. Men der det etter mitt skjønn avdekkes vesentlig ny informasjon, handler om spenningen mellom Arbeiderpartiet på Youngstorget og Arbeiderpartiet i regjering, nærmere bestemt mellom Jens Stoltenberg og partisekretær Raymond Johansen.

Johansen forsøkte nemlig flere ganger den høsten å reise en ideologisk debatt.

Stoltenberg var både Ap-leder og statsminister i Norge sommeren 2011 og valgte bevisst å møte terrorangrepet med retorikk som skulle virke samlende på befolkningen, også inn i og gjennom valgkampen. Mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet. Men lengre ned i organisasjonen ulmet frustrasjonen over at ingen snakket om terroristens motivasjon og hvordan deler av tankegodset ble legitimert langt inn i «mainstream-politikken». Det interne budskapet i partiet satte en grense ved Fremskrittspartiet, forteller Notaker: «Frp skal ALDRI kobles til 22/7 på noen som helst måte!» og «Oppgjøret med FrP kommer, men får vente».

Det er litt som å si til noen at de ikke skal tenke på en tomat. Alle ser rødt da. Spesielt mange AUF-ere og Utøya-overlevende boblet over av sinne, og hadde egentlig ikke lyst til å snakke om noe annet enn elefanten i vandrehallen, nemlig Frps rolle i innvandringsdebatten gjennom flere år.

Etter valgkampen ønsket Raymond Johansen å sette ord på dette raseriet og ta et oppgjør med høyreekstremisme, hatretorikk og ulne begreper som «snikislamisering», innført i Norge av Frp-leder Siv Jensen i 2009. Men hvordan kunne det gjøres uten at samholdet Jens Stoltenberg hadde bygget opp, raknet? Hallvard Notaker spør under kapitteloverskriften «Oppgjøret ingen hørte», og gir svaret selv: Det var umulig.

Raymond Johansen fikk deretter beskjed om å ligge lavt i terrenget.

Johansen forsøkte nemlig flere ganger den høsten å reise en ideologisk debatt, men enten ble manuset blankpolert så mye i rådgiver-kverna at det knapt ble en melketann igjen, eller så satte statsministeren partisekretæren på plass over telefon. «Partisekretæren kunne ikke komme med et budskap som skilte seg så tydelig fra partiets leder», som Notaker skriver. Første gang det skjedde, i en tale til landsstyret i september 2011, var det egentlig ikke så mye kontroversielt som skulle sies en gang, men det var tilstrekkelig å påpeke at gjerningsmannen handlet «i kamp mot mangfoldet og det flerkulturelle samfunnet». Altså nokså harmløse saker. Arbeiderpartiet valgte fortsatt «enhet» framfor «konfrontasjon», som Notaker skriver.

Noen uker seinere, på LOs kartellkonferanse på Gol, ble Raymond Johansen og AUF-leder Eskil Pedersen intervjuet på Dagsrevyen. Selv om det bare var Pedersen som nevnte Frp i sammenheng med «hatsk debatt om innvandring», ble det likevel tolket som om Johansen og Arbeiderpartiet også mente det. Det var i flukt med denne «episoden» at Frps Per Sandberg gikk på talerstolen i Stortinget og hevdet at Ap hadde «spilt offer» etter 22. juli. Sandberg beklaget raskt, men hans uttalelse ble likevel den store debatten de påfølgende timene og dagene – ingen var nå interessert i å snakke om drømmer fra Disneyland, Eurabia-teorier eller ensomme ulver med store flokker i ryggen.

I tillegg skjedde det uvanlige at en ungdomspolitiker, Eskil Pedersen, måtte stille i Dagsnytt Atten for å diskutere innvandring og retorikk med voksen-partilederen Siv Jensen. Hvor var de voksne blitt av? «- Eskil, ro deg ned!», ble Jensen referert i Nettavisen i etterkant, litt som foreldre som snakker sine barn til rette.

Raymond Johansen fikk deretter beskjed om å ligge lavt i terrenget. «Stoltenberg gav ham utvetydig beskjed om å la fremtidige utspill som det på Gol ligge, med mindre de to selv hadde diskutert det på forhånd», forteller Notaker.

Mange hadde ventet på ord fra den kanten.

Først i 2014, etter at Solberg-regjeringen hadde overtatt og Jens Stoltenberg var på vei til NATO, erkjente Raymond Johansen offentlig at partiet hadde underkommunisert at 22. juli var et angrep på arbeiderbevegelsen. Det gjorde han i et psykolog-tidsskrift. Der sa han blant annet: «Breivik var jo en fascist som hatet Arbeiderpartiet og partiets ledere. (…) Det hatet har partiet snakket lite om, av frykt for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på terrorhandlingene. Vi har gått for langt i å dempe ned det gjerningsmannen faktisk sto for».

Raymond Johansen snakket ut i et mindre tidsskrift, som normalt ikke står i sentrum av den nasjonale debatten, men det han fortalte skapte ringvirkninger og ble sitert i alt fra Aftenposten til VG, Dagbladet, Dagen og Dagsavisen. Mange hadde ventet på ord fra den kanten. Ikke minst en del AUF-ere, som var frustrerte fordi de i mange år ikke hadde kunnet snakke om det de brant aller mest for.

Hallvard Notakers skildring av prosessen omkring den interne debatten høsten 2011, bidrar til å forklare hvorfor Arbeiderpartiet så lenge valgte å ikke sette halen på grisen. Det bidrar også til å forklare hvorfor så mange i bevegelsen, ikke minst de unge, gjentatte ganger har etterlyst et oppgjør med tankegodset som ledet fram til 22. juli. Gaute Skjervø, nestleder i AUF og selv Utøya-overlevende, gjorde det senest i Agenda Magasin i helgen:

«Erkjennelsen av at vi ikke har gjort nok for å hindre at totalitære og antidemokratiske krefter får fotfeste i samfunnet vårt, har heldigvis nådd inn til mange. Det er også grunnen til at en samlet norsk arbeiderbevegelse med Ap, LO og AUF i front vil markere at det er 10 år siden terrorangrepet 22. juli gjennom å bruke mer tid enn noen gang på å prøve å forstå driverne bak høyreekstremismen. På samme tid også ta det høyst nødvendige politiske oppgjøret med ideologien som førte til terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet».

De har risikert å tape uansett om de gjør noe eller ikke gjør noe.

Dette oppgjøret har kommet med jevne mellomrom siden den fredagen i 2011, men som regel fra stemmer utenfor Youngstorget. Det har vært periodevis taust fra Folketeaterbygningen av forståelig grunner – Siv Jensen var for eksempel raskt ute i november 2011 med å kritisere Arbeiderpartiet og AUF for å bruke hersketeknikker og å gi Frp skylda for terrorangrepet. Sammen med «22. juli-kort» og andre beskyldninger om å forsøke å oppnå fordeler urettmessig, har slike bumeranger gjort at Ap og AUF har havnet i et catch 22-dilemma: De har risikert å tape uansett om de gjør noe eller ikke gjør noe. Den tiden er forbi og tiårsmarkeringen til sommeren vil ikke bare handle om samhold, barn av regnbuen og rosetog.