Det kan være farlig å bygge politikk på myter

Det er interessant hvordan narrativer om gjenerobringen av en nasjonal renhet og grandiose visjoner om en (for)tapt tid stadig dukker opp i den vestlige offentligheten. I USA, Europa og Skandinavia ser vi hvordan etnonasjonalistiske og nostalgiske strømninger vinner terreng. Dette er drømmer om å gjenskape noe opprinnelig, uforstyrret og rent. Slagord om å ta tilbake landet, om å gjenopprette en glemt storhet, om å beskytte våre verdier mot det fremmede, synes å gjennomsyre store deler av den vestlige politiske diskursen.

Det er fornuftig å betrakte slike strømninger og visjoner som noe mer enn politiske fenomener.

Det som gjør disse strømningene særlig bemerkelsesverdige er primært sett den psykiske og affektive resonansen dem vekker. Vi har sett lignende bevegelser tidligere i historien, og vi vet hva de kan lede til når slike bevegelser får fotfeste. Det er fornuftig å betrakte slike strømninger og visjoner som noe mer enn politiske fenomener, men snarere som uttrykk for fundamentale menneskelige forsvarsmønstre i møte med store samfunnsmessige og globale endringer og usikkerheter.

 

Infantile fantasier om det rene

For når vi lytter nøye til retorikken, trer et gjenkjennelig mønster frem. Det handler ikke bare om politikk i tradisjonell forstand, altså om økonomi, spørsmål om sikkerhet eller kulturpolitikk. Retorikken gjenspeiler noe mer fundamentalt: om lengsel etter en tilstand av renhet og helhet. En drøm om å vende tilbake til et mytisk sted der alt var trygt og forutsigbart. Det er nesten som en sekularisert versjon av Edens hage, en fantasi om en opprinnelig tilstand av harmoni og uskyld, før «fallet», før kunnskapen om godt og ondt, før erkjennelsen av det andre som både tiltrekkende og truende.

En logisk konklusjon av slike fantasier blir at innvandrere, eller mennesker med minoritetsbakgrunn, får en spesiell psykisk funksjon i dette dramaet.

La meg utdype dette: disse lengslene kan forstås som en infantil fantasi om det uforstyrrede. Retorikken og lengselen minner om spedbarnets drøm om symbiotisk enhet med morsfiguren, et sted før ambivalens og ubehag, før møte med det fremmede, før erkjennelsen av at andre eksisterer som subjekter med egne liv og agens, og før den gryende erkjennelsen av at våre idealiserte objekter kan både være gode og onde. En logisk konklusjon av slike fantasier blir at innvandrere, eller mennesker med minoritetsbakgrunn, får en spesiell psykisk funksjon i dette dramaet. De blir det psykoanalytikeren Julia Kristeva kaller for det abjekte. Altså det som må forkastes for at subjektet skal kunne konstituere seg selv, for at det overhodet skal kunne etablere grenser mellom seg selv og det andre.

Det abjekte refererer ikke utelukkende til det fremmede, men det som truer med å kollapse distinksjonen mellom selvet og det andre, mellom det rene og urene og mellom innsiden og utsiden. Det er det som minner oss om vår egen sårbarhet, vår porøsitet og den kjensgjerningen at våre grenser aldri var så faststøpte som vi ønsket å tro. Akkurat som kroppen frastøter det som truer dens eksistens og vitalitet, søker den nasjonale organismen, dette kollektive jeg’et, å frastøte bærere av forskjellighet og det avvikende. Gjennom denne frastøtingen forsøker det nasjonale subjektet å konstituere seg selv som noe helhetlig og avgrenset. Det innebærer å etablere seg som en inngruppe gjennom å definere hva som ikke er lik oss. Og her støter vi på et paradoks. Denne bevegelsen avslører nettopp det abjektets nærhet: at det fremmede alltid allerede er tilgjengelig, både i kulturen og i selve subjektet. Jo mer intenst frastøtingen er, jo tydeligere blir det at det som frastøtes egentlig er noe i en selv: en uutholdelig erkjennelse av egen sammensatthet og egen historiske og kulturelle heterogenitet.

Forsøket på å forme virkeligheten etter grandiose utopiske visjoner som underkjenner pluralisme og forskjellighet, blir i seg selv menneskefiendtlig.

Sett i lys av det ovenforstående blir innvandrere eller minoriteter et arketypisk symbol på det som forstyrrer fantasien om det rene. Innvandrere og minoriteter blir et bevis på at det rene aldri fantes, at kulturell renhet alltid var og er en illusjon, og at noe fremmed alltid var tilstede. Dette kan avstedkomme primitiv angst, en sorg og en følelse av tap av et idealisert objekt noe som i bunn aldri ble tapt fordi det aldri eksisterte.

 

Når myter blir politikk

Det betenkelige med slike visjoner ligger ikke i selve fantasiene. For vi har alle regressive lengsler i møte med eksistensens kompleksitet og livet som radikalt ubestemmelig. Faren oppstår når politikk og nasjonsbygging forsøkes å formes etter myter. For når ønsker om å gjenopprette en imaginær konstruksjon av enhet og renhet gis legitimitet og makt, skjer det en reifikasjon. Dette er en prosess der det abstrakte og imaginære behandles som om det var konkret og virkelig. Når mytiske forestillinger om nasjonal renhet går fra å være psykiske fantasier til å bli politiske programmer, når de altså materialiseres og gjøres til grunnlag for lover og maktutøvelse, kan konsekvensene bli svært reelle: eksklusjon, diskriminering, epistemisk, symbolsk og fysisk vold m.m. Sagt annerledes, forsøket på å forme virkeligheten etter grandiose utopiske visjoner som underkjenner pluralisme og forskjellighet, blir i seg selv menneskefiendtlig. Det benekter selve livets eksistensgrunnlag.

 

Å sørge over fantasien

Og på dette punktet reiser det seg et vesentlig og interessant spørsmål som er verdt å forfølge i det nye året: hva ville det kreve å arbeide gjennom denne regressive lengselen heller enn å agere på den, å erkjenne tapet av noe som aldri var, og dermed åpne opp for en forståelse av nasjonalitet og nasjonal tilhørighet som kan integrere det tilsynelatende fremmede i seg selv så vel som i den andre, uten å volde skade på livets pluralitet og rikdom? Den viktigste konsekvensen av det ovenforstående vil kanskje innebære å sørge over fantasien, over drømmen om det rene og hele, for så å kunne akseptere det som faktisk er: en verden der grenser alltid har vært flytende, der kulturer alltid har vært i bevegelse og der vi selv alltid har vært mer sammensatte enn vi har ønsket å innrømme. En slik erkjennelse kan lede an til en overgang fra den infantile fantasien om fullkommenhet og værensfylde til en moden aksept av kulturens, og livets, iboende ustabilitet og mangfoldighet.

Det vi frykter utenfor oss er ofte et speil av det vi ikke tåler å se i oss selv.

For det er nettopp i møtet med det fremmede, i anerkjennelsen av det som skiller oss, at vi har muligheten til å oppdage noe vesentlig: at det vi frykter utenfor oss ofte er et speil av det vi ikke tåler å se i oss selv. Og at en psykisk modenhet, både individuelt og kollektivt, ligger i evnen til å romme nettopp denne erkjennelsen uten å gripe til forføriske og nostalgiske visjoner som tilsynelatende er upåvirket av tiden og historien, som et fast stoff støpt én gang for alle. Å sette seg imot utsiktene til en orientering henimot kulturens bevegelighet og åpenhet, er rett og slett en regresjon og ikke en åpning mot fremtiden.

Å holde slike lengsler i sjakk fordrer stadig aktpågivenhet og stadige anstrengelser: skjønt, uten noen form for metafysisk garanti. Men spørsmålet er om vi, samfunnet, kan tillate å gi avkall på å forsvare menneskets rett til å være og forbli annerledes uten samtidig å undergrave selve grunnvollen for de liberaldemokratiske verdiene vi forfekter?