Hva er det egentlig som skjer i norske klasserom? I mine snart 30 år i norsk skole har det som begynte som smånasking etter hvert utviklet seg til å bli et grovt ran.
Hvordan kan jeg hevde det? I verdens beste, rikeste, mest demokratiske land?
Jo, det begynte på 1990-tallet. Giskes, sannsynligvis velmente skolepakke, bidro til at hver eneste lærer skulle undervise mer. Samtidig skulle de ikke få den femte ferieuken som resten av folket fikk. Målet var å gi lærere høyere lønn, og dermed yrket mer attraktivt, men resultatet var begynnelsen på noe helt annet.
De stjeler tid med spørreundersøkelser, møter, høringer og bestillinger.
Samtidig begynte den stadig større tidstyven, IKT, å gjøre sitt store inntog. Målet var å gjøre alt mer effektivt, samt timene mer varierte, med mulighet for pedagogisk tilrettelegging. Men, etter som stadig flere aktører forsto hvor mye penger som kunne tjenes på skolen, ble innkjøpene flyttet lenger og lenger fra klasserommet.
Nå er vi i en situasjon der vi bruker software som er dårlig egnet til formålet sitt, og vi er bundet av kontrakter som er inngått på en måte som gjør dem, tilsynelatende, umulige å bryte. Jeg aner ikke hvor mange timer som går av et årsverk til å bruke dårlig plagiatkontroll, samt klikke seg gjennom et enormt skoleadministrasjonssystem, men hvis noen skulle betale timelønn for dette; da hadde de funnet på noe bedre.
Alt dette, og mye mer, stjeler tid fra klasserommet, læreren og elevene.
Parallelt med dette kom ideologien med New Public Management. Mye management! Stadig flere ledere med mange gode visjoner og intensjoner tok plass i skolene, kommunene, fylkeskommunene, direktoratet, samt i det politiske rådgiverkorpset. Avstanden til klasserommet har økt hele veien. Skoleledere underviser ikke, og vi har fått lag på lag med byråkrati, rådgivere, konsulenter og koordinatorer. Siden alle disse har ønsker om hva som skal gjøres i klasserommet, eter de opp tiden og kreftene til lærere. De stjeler tid med spørreundersøkelser, møter, høringer og bestillinger.
For å bøte på kostnadene med alle disse personene, har man måttet effektivisere undervisningen. Det gjøres lett ved å overfylle klasserommene. En feiltolkning av skoleforskerguru Hattie, førte til at alle nivåene med «skolefolk» kunne legitimere, og finansiere, sin egen eksistens med overfylte klasserom: klassestørrelse hadde ingen ting å si, sier de. Men, det er faktisk noe helt annet å undervise seks klasser med 25 elever, enn 6 klasser med 30+ elever.
Siden slike mastodontklasser kan føre til at lærere ikke får med seg alt som skjer med enkeltelever, kommer det flere og flere rådgivere, assistenter og helsesykepleiere inn i skolen. Også disse har mange oppgaver som de ønsker at lærere må utføre. Nok et tidstyveri! (Selv om intensjonen med disse også er god.)
Jeg ser en tendens til at lærere går av med pensjon så fort de kan, og at unge lærere søker seg vekk fra skolen.
I tillegg kommer samfunnsendringer forårsaket av Internett som ikke virker eller ikke kan stenges. Lanseringen av ChatGPT, som kan skrive oppgaver for elevene, og en statsråd som ikke forstår at det er problematisk.
Alt dette, og mye mer, stjeler tid fra klasserommet, læreren og elevene. Jeg ser en tendens til at lærere går av med pensjon så fort de kan, og at unge lærere søker seg vekk fra skolen. Vi ser akkurat de samme tendensene innen det offentlige helsevesenet.
Hvorfor ikke gi ressursene tilbake til førstelinjen; la det være flere mennesker som møter mennesker, og la det være det menneskelige som styrer denne kontakten!
Kommentarer