Det var min far som kommenterte det innrammede fotoet jeg hadde gitt ham og mamma i julegave. Bildet viser en ung jente, pyntet og fin – iført svart studentlue med dusk.
Året var 1972 og jeg hadde vært hos fotografen i anledning av at jeg nå skulle begynne å studere.
Mine foreldre var stolte over at deres datter, som den første i vår familie noensinne, fikk mulighet til å ta en høyere akademisk utdannelse
Jeg visste at mine foreldre var stolte over at deres datter, som den første i vår familie noensinne, fikk mulighet til å ta en høyere akademisk utdannelse. De hadde begge to som unge hatt drømmer for sine liv. Men for barn av fiskere og småbrukere i veiløse bygder på yttersida av Senja, ble det med drømmene. Livsveien var i stor grad lagt. Ungdom i mellomkrigstidens Norge kunne ikke velge, såfremt de ikke var født inn i velstående familier.
De hadde som unge hatt drømmer for sine liv. Men for barn av fiskere og småbrukere i veiløse bygder på yttersida av Senja, ble det med drømmene.
Det var vi, etterkrigstidens store barnekull, som skulle komme til å trekke vinnerloddet. Fordi vår tid kom til å falle sammen med sosialdemokratiets storhetstid i vårt land.
Nesten femti år har gått siden jeg ble opptatt som student ved Universitetet i Trondheim, som det het den gang. Ofte tenker jeg på hvor heldig jeg har vært. Jeg var ei skoleflink jente, oppvokst i et nordnorsk fiskevær og med foreldre som støttet meg og bidro så godt de kunne.
Men uten Statens lånekasse for utdanning hadde jeg aldri hatt mulighet til å studere. Denne, og andre velferdsordninger som kom med Arbeiderpartiet ved roret i tiårene etter krigen, løftet fram unge mennesker i min generasjon og ga oss muligheter som våre foreldre aldri hadde våget å tro skulle bli deres barn til del.
Det var vi som skulle komme til å trekke vinnerloddet. Fordi vår tid kom til å falle sammen med sosialdemokratiets storhetstid i vårt land
De samfunnsomformende 70-årene ble en fabelaktig tid for en politisk engasjert ungdomsgenerasjon. Det første EU-valget, kvinnekamp, abortstrid, internasjonal solidaritet – og en økende nordnorsk og samisk selvbevissthet. I alle disse spørsmålene sto Arbeiderpartiet sentralt. Noen ganger delt, som i spørsmålet om medlemskap i EU, andre ganger som en stor definerende og bevegende kraft.
Kvinnenes likestillingskamp og kampen for selvbestemt abort var et resultat av sosialdemokratiets verdiforankrede politikk og endret livene våre. Jeg ble ung og senere voksen i ei tid hvor kvinnene for første gang opplevde reell frihet; frihet til å velge utdannelse, til å ha egen økonomi og til å «bestem tallet på ongan» som det het i Herbjørg Wassmos fine vise «Sol bakom skyan» fra 1976.
Alt så lyst ut. Men tilbakeslaget kom fort og før vi visste ordet av det
Alt så lyst ut. Men tilbakeslaget kom fort og før vi visste ordet av det.
– Hiv dokker i kalosjan, var marsjordren fra Høyres nye leder midt på 80-tallet. Den joviale Vadsø-væringen Erling Norvik ga støtet til den etter hvert så omtalte «høyrebølgen» som skyllet inn over oss i årene som fulgte. Noen mente at det «nye» Høyre ikke bare hadde rappet kalosjene fra Arbeiderpartiet, men hele bekledningen. Med en usnobbete og likandes Norvik i spissen, fikk det største borgerlige partiet et tilsynelatende folkelig preg og flere tilhengere.
Av og til tenker jeg at det var her det begynte; her tente man troen på at alt kan markedsutsettes. Langsomme drypp av høyreideologisk tankegods vant fram; som at verdiskaping kun skjer i privat sektor, at staten egentlig er en sinke og at ethvert individ dypest sett er sin egen lykkes smed.
I løpet av Høyres regjeringstid de siste syv årene har vi sett tydelige eksempler på denne politikken, ofte ledsaget av et tilslørende språk.
Et eksempel på klassisk høyrepolitikk som blir framstilt som noe helt annet, er Høyres helsepolitiske flaggskip «fritt behandlingsvalg». Nå har partiet relansert ordningen, som ble innført i 2015 med det slående argument at dette skulle gi den enkelte pasient større valgfrihet i helsetjenesten. Men norske pasienter fikk rett til å velge behandlingssted ved sykdom allerede under Stoltenberg 1- regjeringen i 2001, gjennom ordningen med fritt sykehusvalg. Høyres angivelige nyvinning er slett ingen pasientreform, men derimot en privatiseringsreform, et «fast track» for private kommersielle helseaktører.
Av og til tenker jeg at det var her det begynte; her tente man troen på at alt kan markedsutsettes
Med denne ordningen kan private helsebedrifter starte pasientbehandling der de selv ønsker, helt frikoblet fra politisk vedtatte prioriteringer og fordelinger – for så å sende regningen til de offentlige sykehusene. Ordningen har potensial til å uthule det solidariske helsevesenet og slå beina under fellesskapets sykehus.
Det er lett å la seg forføre av typiske høyreformuleringer som at «denne regjeringen setter pasienten foran systemet», men alle som vil ettergå den påstanden skjønner hvor meningsløs den er. God organisering og velfungerende «systemer» er en forutsetning for å gi den enkelte pasient den beste behandling og oppfølging i hele pasientforløpet, gjennom de ulike nivåene i helsetjenesten.
Vi er vant til å tro at trygghet for velferd er vunnet en gang for alle. At de gode ordningene som er tilgjengelig for alle, er en selvfølge. At ikke noe norsk parti vil finne på å rokke ved dette som de fleste vil se på som felles tankegods i et samfunn som vårt. Men vi må nok innse at det ikke alltid er tilfelle. Det hender vi blir minnet om hva som står på spill – ikke minst gjennom møte med mennesker som virkelig har opplevd hvordan et solidarisk fellesskap har maktet å gjøre en forskjell i deres liv. Og som forteller om det slik at vi forstår.
Vi er vant til å tro at trygghet for velferd er vunnet en gang for alle
Arbeiderpartiets landsmøte 2015. Alles øyne er rettet mot den unge kvinnen som står på scenen. Nyvalgt nestleder i partiet, Hadia Tajik, holder tale. Jeg sitter sammen med min gode venninne Randi, nå ordfører i Gran på Hadeland. Randi og jeg ble kjent med hverandre gjennom arbeidet i organisasjonen Norske Festivaler og har også funnet et vennskap i et felles politisk engasjement.
Vi er to godt voksne kvinner som denne ettermiddagen sitter i landsmøtesalen og hører Hadia fortelle om hvordan foreldrenes drøm om et bedre liv brakte dem fra Pakistan til Norge på 70-tallet og hvordan de slo rot på det lille stedet Bjørheimsbygd i Rogaland.
Det blinker en tåre i manges øyekrok når den nyvalgte nestlederen forteller hvordan far Tajik begynner som sveiser ved Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger og raskt blir tatt opp i fagforeningen, der arbeidskameratene slår ring om ham. – Her er du en av oss, får norsk-pakistaneren høre, din kamp er vår kamp. Fagforeningen og det solidariske fellesskapet blir en trygg grunnmur når den lille familien fra Pakistan skal bygge sin framtid i Norge.
På et forunderlig vis går det en linje fra pappa, fiskeren Torgeir på Senja, til Hadias far, verkstedarbeideren Sarwar i Stavanger mange tiår senere.
Da mine søsken og jeg begynte å rydde i barndomshjemmet vårt på Senja etter at våre foreldre begge var gått bort, dukket det opp et innrammet bilde med et diplom jeg kjente igjen. Det er tegnet av Borghild Rud og ble tildelt pappa en gang på 60-tallet for langvarig medlemskap i Arbeiderpartiet. Nederst på arket har lokale partifolk satt sitt navnetrekk. Pappas navn er ikke påført diplomet, heller ikke hvor lenge han har vært medlem.
«For innsats og solidaritet i Det norske Arbeiderparti» står det med sirlig håndskrift, undertegnet av Trygve Bratteli. Pappa meldte seg inn i Arbeiderpartiet midt på 30-tallet og ble omtrent samtidig organisert i Norges Fiskarlag, der han engasjerte seg lokalt.
Begge forstod verdien av en solidarisk og forpliktende politikk og et fellesskap som slår ring rundt den som kan bli stående sårbar og alene
På et forunderlig vis går det en linje fra pappa, fiskeren Torgeir på Senja, til Hadias far, verkstedarbeideren Sarwar i Stavanger mange tiår senere. Begge forstod verdien av en solidarisk og forpliktende politikk og et fellesskap som slår ring rundt den som kan bli stående sårbar og alene.
I en tid som vår, med økte motsetninger, et Europa med mer ytterliggående høyrepartier, press på faglige rettigheter og økte forskjeller mellom folk, er et sterkt sosialdemokratisk parti viktigere enn noensinne.
Kommentarer