Digital klassekamp – når teknologien skaper nye skiller

Den norske velferdsstaten står ved et digitalt veiskille. Spørsmålet er ikke om teknologien endrer samfunnet, men hvem den endrer det for – og hvem den endrer det mot. Skal digitaliseringen forsterke eksisterende klasseskiller, eller brukes til å bygge reell sosial mobilitet, rettferdige tjenester og demokratisk deltakelse?

I sin ferske rapport om fremtidens kompetansebehov lover Kompetansebehovsutvalget (KBU) en teknologisk fremtid. Men fremtiden de beskriver er blind for ulikhet. Rapporten fremstiller digitalisering som et universelt gode, uten å analysere hvordan teknologiske systemer i praksis forsterker sosiale skjevheter. Fraværet av et mangfoldsperspektiv – i en tid der minoritetsbefolkningen vokser og algoritmisk diskriminering dokumenteres internasjonalt – er ikke en glipp. Det er en systemsvikt.

Viktige perspektiver på digital ulikhet og ekskludering blir dermed oversett.

KBU advarer mot manglende digital kompetanse, men spør ikke hvorfor denne kompetansen forblir utilgjengelig for store deler av befolkningen. Det snakkes om fremtidens behov, men ikke om dagens barrierer. Uten en analyse av digital kapital, algoritmisk bias og ulik tilgang til teknologi, blir rapporten et symptom på nettopp det den burde utfordre: En velferdsstat i ferd med å digitaliseres bort for dem som trenger den mest.

 

Et utvalg uten mangfoldsblikk – en digital velferdsstat for de få

Kompetansebehovsutvalgets (KBU) rapport reduserer digital kompetanse til økonomisk nytte og arbeidslivets behov. Mangfold, inkludering og diskriminering nevnes ikke, og teknologien fremstilles som nøytral og løsrevet fra sosiale og kulturelle strukturer. Det stilles verken spørsmål ved hvem som faller utenfor, hvorfor det skjer, eller hvilke systemiske barrierer som holder dem der.

Når offentlige tjenester blir «digitalt først» – og ofte «digitalt eneste» – blir teknologien en mur snarere enn en bro for mange.

Utvalgets sammensetning speiler denne innsnevringen. Selv om medlemmene er fagfolk, mangler det eksperter med kunnskap om minoritetsmiljøers utfordringer. Viktige perspektiver på digital ulikhet og ekskludering blir dermed oversett. Teknologisk ekskludering og algoritmisk skjevhet ignoreres, selv når de rammer hardest.

Når offentlige tjenester blir «digitalt først» – og ofte «digitalt eneste» – blir teknologien en mur snarere enn en bro for mange. Svake norskkunnskaper, lav digital kompetanse eller manglende støtte hjemme gjør det vanskelig å navigere NAV, helsetjenester og skolens digitale plattformer. Disse forutsetningene er ikke gitt – og uten dem blir velferdsstatens løfter tomme for dem som trenger dem mest.

 

Algoritmisk diskriminering – når teknologi forsterker ulikhet

Algoritmer brukes i stadig flere offentlige tjenester, men fremstilles ofte som nøytrale verktøy. I virkeligheten forsterker de sosiale skjevheter, fordi de bygger på historiske data fulle av diskriminering. Internasjonalt har «algoritmisk rasisme» ført til store skandaler. I Nederland ble tusenvis av familier, mange med minoritetsbakgrunn, feilaktig anklaget for trygdesvindel av automatiserte systemer. I USA og Storbritannia diskriminerer algoritmer i helse, utdanning og politiarbeid. I Norge skjer det samme – uten kritisk offentlig debatt. Kompetansebehovsutvalgets rapport nevner verken algoritmers skjevhet eller behovet for ansvarlig teknologiutvikling. Det er et alvorlig blindfelt i norsk digitaliseringspolitikk.

Inkludering svekkes, integrering uteblir – og tilliten ryker.

Særlig i arbeidslivet er konsekvensene alvorlige. Kunstig intelligens sorterer søkere ut fra navn, språk og kulturelle signaler den ikke gjenkjenner. Kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn velges bort, mens samfunnet skriker etter arbeidskraft. Inkludering svekkes, integrering uteblir – og tilliten ryker. Algoritmer avgjør i økende grad hvem som får jobb, støtte og tillit – men uten innsyn, uten ansvar. Når avgjørelser ikke kan etterprøves, forvitrer både rettssikkerhet og rettferdighet.

 

Skolen – løsning eller forsterker av digital ulikhet?

Kompetansebehovsutvalget fremhever skolens rolle i å utvikle digital kompetanse, men overser hvordan skolen i dag opprettholder og forsterker sosiale ulikheter. Mange barn fra lavinntekts- og minoritetsfamilier mangler både teknisk utstyr og foreldre med språk- og digital kompetanse til å støtte skolearbeidet. Digitale læringsplattformer forutsetter en digital kapital som ikke er tilgjengelig for alle.

Pandemien avdekket denne skjeve fordelingen brutalt, men utvalget omtaler utfordringene som tekniske, ikke strukturelle. Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport (2023) dokumenterer at skolen i liten grad kompenserer for manglende digital infrastruktur, noe som bidrar til et todelt utdanningssystem hvor ressurssterke elever får et urettmessig forsprang.

Digitalisering uten mangfoldsperspektiv er ikke nøytral – den forsterker skjevhetene vi allerede lever med.

Utvalgets blinde punkt for digital ulikhet fører til utilstrekkelige anbefalinger som i praksis sementerer forskjellene. For at skolen skal bli en reell motor for sosial utjevning, må det satses på kultursensitiv pedagogikk, flerspråklig kommunikasjon og lærere som kan møte ulik digital kompetanse i hjemmene. Uten dette risikerer vi at skolen, som resten av den digitaliserte velferdsstaten, forblir et privilegert tilbud for de ressurssterke.

 

Digital rettferdighet er et politisk valg

Digitalisering uten mangfoldsperspektiv er ikke nøytral – den forsterker skjevhetene vi allerede lever med. Når Kompetansebehovsutvalget unnlater å adressere algoritmisk rasisme, digitalt utenforskap og maktforholdene som følger med teknologien, blir rapporten ikke et veikart for fremtiden – men et ekko av gamle feil.

Digital rettferdighet er ikke teknikk, det er politikk. Norge trenger en nasjonal strategi som anerkjenner ulikhet, tar mangfold på alvor, og sikrer at alle har reell tilgang til å delta, påvirke og bli sett. Hvis ikke, bygger vi en digital velferdsstat som bare fungerer for de som ligner på dem som utviklet den.

Det er på tide å kode et annet samfunn – med mangfold som grunnmur og rettferdighet som mål.