Dro for å hjelpe – kom hjem med mer empati

Siden 2015 har flere tusen nordmenn reist til Hellas med den norske hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet for å bistå mennesker på flukt. Gjennom frivillig feltarbeid på Europas dørstokk har de blitt vitner til menneskelige lidelser og fortvilelse på nært hold. De frivillige har også blitt konfrontert med ekstrem global ulikhet og urettferdighet. Hverdagen som frivillig består av mange nære menneskemøter og samtaler med flyktninger som har sterke historier å fortelle.

Hvordan har disse opplevelsene påvirket norske frivillige etter at de har returnert til Norge?

 

Endret holdninger og engasjement

Våren 2019 gjennomførte vi i samarbeid med Dråpen i Havet en undersøkelse for å kartlegge hvordan opplevelsene som frivillig hjelpearbeider i Hellas har påvirket norske frivilliges holdninger og engasjement etter at de har returnert til Norge. Undersøkelsen bestod av en nettbasert spørreundersøkelse for tidligere frivillige og over femti dybdeintervjuer med frivillige bosatt rundt om i Norge. Undersøkelsens metode og begrensninger er grundig redegjort for i rapporten publisert på Dråpen i Havets nettsider.

Rapporten viser at hjelpearbeidet har påvirket frivillige selv, men antyder også at effektene kan spre seg videre,

Rapporten viser at hjelpearbeidet har påvirket frivillige selv og deres engasjement på hjemmebane, men antyder også at disse effektene kan spre seg videre, som ringer i vann.

Det er verdt å påpeke at undersøkelsen fokuserte hovedsakelig på positive endringer, selv om flere nyanser også kom frem. Vi vil her trekke frem tre spesielt nevneverdige funn.

 

Sterkere og mer samfunnsbevisste

Frivillige beskriver positive endringer i holdninger og adferd – ikke bare overfor flyktninger, men også med hensyn til andre grupper og problemstillinger i samfunnet.

Ikke overraskende oppga flesteparten av respondentene at opplevelsene som frivillig hjelpearbeider hadde gjort dem mer empatiske overfor mennesker på flukt. Et stort flertall mente også at de reiste hjem fra Hellas med større forståelse for hvorfor mennesker flykter, og hvordan europeisk politikk påvirker mennesker på flukt. Hele 81 % oppga at de er blitt mer positive til at Norge skal ta imot flere flyktninger.

De er blitt mer empatiske overfor andre vanskeligstilte grupper i samfunnet og overfor mennesker generelt

Mer oppsiktsvekkende oppga også mange av deltagerne i undersøkelsen at de er blitt mer empatiske overfor andre vanskeligstilte grupper i samfunnet og overfor mennesker generelt. Frivillige mente også at frivillighetsoppholdet hadde gjort dem mindre fordomsfulle overfor mennesker fra andre kulturer eller trosretninger.

Flere frivillige mente videre at hjelpearbeidet har gjort dem sterkere, mer samfunnsbevisste og mindre opptatt av materialistiske ting, samt gitt livet deres mer dybde og perspektiv. Mens noen hevdet at det frivillige feltarbeidet hadde gjort dem til «nye» eller bedre» mennesker, beskrev andre at oppholdet hadde skjerpet deres fokus og prioriteringer eller bidratt til at de nå levde mer i tråd med sine egne verdier og idealer.

Flere var overrasket over at feltarbeidet skulle ha så dyptgripende innvirkning på deres hverdagsliv.

Det er viktig å understreke at det var de frivillige selv som hevdet at det var en årsakssammenheng mellom feltarbeidet i Hellas og disse atferdsendringene. Blant de som identifiserte slike endringer, var det også flere som nevnte at de var overrasket over at feltarbeidet skulle ha så dyptgripende innvirkning på deres hverdagsliv. Dette ble beskrevet som positivt og korrigerende.

 

Skuffet over norske myndigheter

Til tross for at de aller fleste respondentene oppga at det frivillige feltarbeidet har redusert deres fordommer (mot flyktninger, andre grupper, og generelt), påpekte noen også at de har blitt mer negativt innstilt til mennesker som ikke deler deres holdninger og engasjement.

En kvinne fra Sør-Trøndelag mente for eksempel at feltarbeidet hadde «forandret hele [hennes] liv» og gitt henne «et fornyet og varig perspektiv og masse tålmodighet». På denne måten mente kvinnen at hun hadde blitt «et mer positivt menneske». På den andre siden beskrev kvinnen at opplevelsene som frivillig feltarbeider hadde; «gjort det vanskeligere å forholde seg til enkelte mennesker uten de samme verdiene, opplevelsene og med helt ulikt fokus på hva som er viktig».

En stor andel av deltagerne i undersøkelsen oppga at de i etterkant av frivillighetsoppholdet har engasjert seg i frivillig arbeid med flyktninger i sitt nærmiljø.

På den ene siden kan dette antyde at hjelpearbeid kan bidra til økt polarisering og uvennskap. På den andre siden er det viktig å påpeke at flere av informantene understreket at det var viktig for dem å vise omverdenen hvor de står, og å finne ut hvem i deres omgangskrets som delte deres verdier og holdninger.

Mange beskrev også et mer ambivalent forhold til den norske stat. På den ene siden oppga 67 prosent at de, i etterkant av oppholdet som frivillig feltarbeider, er mer takknemlig over å være norske statsborgere. På den andre siden skrev mange at de er skuffet over norske myndigheters mangelfulle innsats for mennesker på flukt. Flere understreket at de var flaue eller irriterte på nordmenn som ikke skjønner hvor privilegerte de er, eller som henger seg opp i trivialiteter.

Fortsetter arbeidet hjemme

En stor andel av deltagerne i undersøkelsen oppga at de i etterkant av frivillighetsoppholdet har engasjert seg i frivillig arbeid med flyktninger i sitt nærmiljø. Noen har engasjert seg på mottak eller språkkafé, andre som flyktningguide eller verge. To tredjedeler av respondentene oppga også å ha samlet inn penger eller klær til flyktninger etter at de kom hjem til Norge.

En stor del har i etterkant engasjert seg i frivillig arbeid med flyktninger i sitt nærmiljø.

Flere frivillige oppga videre at hjelpearbeidet i Hellas hadde inspirert dem til å endre deres studie- eller yrkesvalg i retning av humanitære karrierer eller omsorgsyrker. Flere fortalte også at de hadde inspirert venner og familie til å engasjere seg i frivillig arbeid for flyktninger.

Med hensyn til politisk engasjement indikerer undersøkelsen at erfaringene som frivillig feltarbeider, har bidratt til økt politisk engasjement og handlekraft hos mange. Hele 88 prosent av respondentene oppga eksempelvis at de følger mer med i offentlige debatter og nyheter om norsk flyktningpolitikk. Et stort flertall oppga også at de oftere diskuterer flyktningpolitikk med familie og venner (84 prosent) og i sosiale medier (69 prosent). Mange oppga også at de hadde formidlet sine meninger og erfaringer om flyktningsituasjonen i Europa gjennom å skrive leserinnlegg i aviser, la seg intervjue, eller holde foredrag for skoleklasser, foreninger og menigheter.

Jeg er blitt modigere og sterkere psykisk

Noen frivillige presiserte at deres ønske eller trang til å opplyse omverdenen er direkte forårsaket eller styrket av opplevelsene den enkelte har hatt som frivillig feltarbeider i Hellas. En kvinnelig respondent fra Rogaland beskrev eksempelvis følgende personlige forvandling i sitt åpne svar:
«Jeg er blitt modigere og sterkere psykisk. Jeg kan ikke lenger sitte stille og se på det som skjer, jeg må si ifra, fortelle, gjøre noe, og våger det i større grad enn før.»

I dybdeintervjuene forklarte også flere at det å ha sett flyktningers levekår og utfordringer med egne øyne, styrket deres troverdighet og autoritet som sannhets- eller tidsvitner. Flere oppga også å ha deltatt i demonstrasjoner eller engasjert seg i organisasjoner for å fremme flyktningers rettigheter. Nesten 4 av 5 (78 prosent) oppga at politiske partiers flyktning- og asylpolitikk nå har større inn- virkning på hvilket parti de stemmer på.

 

Maktesløshet og ytringsvegring

Til tross for økt politisk interesse og engasjement, uttrykte også flere av respondentene følelser som maktesløshet og fortvilelse knyttet til europeisk grensepolitikk og situasjonen for mennesker på flukt. Mange uttrykte også følelser av utilstrekkelighet. Der noen anklaget seg selv for å ikke gjøre nok, viste andre til eksterne faktorer slik som mangelfull tid, økonomi eller politiske og juridiske barrierer.

Med hensyn til politisk mobilisering hevdet også noen at de ikke hadde tilstrekkelig kunnskap eller formidlingsevne til å delta i politiske debatter. Noen sa også at de vegret seg for å delta i politiske diskusjoner på grunn av det harde og polariserte klimaet i norsk innvandringsdebatt og opplevelsen av å bli satt i bås som en «naiv idealist» eller «venstreradikal».

 

Nye relasjoner på tvers av grenser og generasjoner

Som frivillig hjelpearbeider for Dråpen i Havet jobber en sammen med ulike mennesker fra forskjellige land, kulturer, trosretninger og sosioøkonomiske lag.

Glede og takknemlighet over å ha fått nye venner og samtalepartnere som deler deres verdier og engasjement

Mange av deltagerne i undersøkelsen beskrev glede og takknemlighet over å ha fått nye venner og samtalepartnere som deler deres verdier og engasjement, på tvers av disse skillelinjene. Mer enn halvparten av respondentene oppga også å ha opprettholdt kontakt med flyktninger de møtte som frivillige etter å ha returnert hjem til Norge.

Undersøkelsen indikerer at pågående kontakt med andre frivillige og flyktninger bidrar til å opprettholde engasjement og kunnskap om situasjonen for mennesker på flukt. I tillegg til personlige relasjoner beskrev flere også et globalt nettverk av frivillige og flyktninger som gir håp og støtte til mange.

Mistroen til europeiske myndigheter og de store internasjonale-, og nasjonale hjelpeorganisasjonene var et gjennomgående tema i dybdeintervjuene, der mange uttrykte større tro på mindre hjelpeorganisasjoner og grasrotbevegelser. En understreket at det globale nettverket hun var del av, bestod av både frivillige feltarbeidere og mennesker på flukt, som delte samme håp og verdier.

«Sammen kan vi gjøre en forskjell,» sa hun.

Ikke bare dråper i havet, også ringer i vannet

Gitt undersøkelsens begrensninger, er vi forsiktige med å trekke generelle konklusjoner.  Undersøkelsen indikerer imidlertid at frivillig humanitært arbeid har andre, og mer langsiktige effekter, enn det som ofte er anerkjent.

Først og fremst tyder undersøkelsen på at frivillig hjelpearbeid kan ha sterke og potensielt vedvarende effekter på menneskers holdninger og engasjement, både globalt og lokalt.

Undersøkelsen gir også tegn på at mange frivillige inspirerer, samt forsøker å påvirke, andre mennesker i Norge. Dette skjer både gjennom formidling og debatt, men også gjennom å inspirere andre til å engasjere seg i arbeid med flyktninger. Metaforisk kan vi derfor si at de frivillige ikke bare er dråper i havet, men at de også lager ringer i vannet.

Ved å knytte vennskap og nettverk på tvers av alder, kultur, nasjonalitet og andre skillelinjer kan frivillige også spille viktige roller som brobyggere i en stadig mer polarisert og nasjonalistisk verden.

 

En mulighet for samfunnet

Å reise som frivillig feltarbeider, er både dyrt og tidkrevende, og for mange er det vanskelig å kombinere med jobb og familie. Denne rapporten har belyst flere positive funn som indikerer at det kan være ønskelig, fra samfunnets side, å legge til rette for at flere kan reise og bidra.

De positive funnene i denne rapporten kan også være med på å nyansere noe av kritikken mot frivillig humanitært arbeid og nødhjelp generelt. En av hovedinnvendingene mot den typen frivillig arbeid Dråpen i Havet legger til rette for, er at mange frivillige er for kort tid i felt til å gjøre en meningsfull forskjell.

Andre peker på de økonomiske og miljømessige kostnadene ved å reise som frivillig feltarbeider fra Nord-Europa til Hellas, og argumenterer for at hjelpeorganisasjoner utelukkende eller hovedsakelig burde bruke lokale frivillige eller arbeidere. Humanitært arbeid blir også ofte kritisert for å fokusere på individuelle og kortsiktige behov, framfor politiske endringer og rettferdighet.

Disse debattene er komplekse og må diskuteres i lys av en rekke faktorer og betingelser.  Det bør allikevel hevdes at de positive ringvirkningene diskutert i denne rapporten, bør anerkjennes og vektlegges i offentlige og akademiske debatter om frivillig og andre former for humanitært hjelpearbeid.

Nettverkene kan også brukes til å organisere frivillige rundt om i verden mot felles humanitære og politiske mål.

For eksempel indikerer undersøkelsen at selv relativt kortvarige frivillighetsopphold kan ha omfattende og potensielt vedvarende effekter på frivilliges holdninger og engasjement. Undersøkelsen viser også at kritikken av humanitært arbeid som apolitisk eller depolitiserende bør ses i lys av potensialet for å skape politisk bevisstgjøring og engasjement.

Helt til slutt bør de fremvoksende globale nettverkene av frivillige hjelpearbeidere og mennesker på flukt løftes frem. Som nevnt gir slike nettverk allerede håp og støtte til mange. De brukes til informasjonsutveksling og pengeinnsamlinger. Og de bygger broer på tvers av alder, kultur, nasjonalitet og andre skillelinjer.

Men det ligger også store og delvis ubenyttede muligheter i disse nettverkene. Gjennom styrket koordinering kan de blant annet brukes til å mobilisere frivillige raskt dersom for eksempel en katastrofe skulle inntreffe. Nettverkene kan også brukes til å organisere frivillige rundt om i verden mot felles humanitære og politiske mål.

En kortere utgave av denne teksten ble først publisert 20. februar 2020 på forskning.no

Les rapporten publisert på Dråpen i Havets nettsider.