Du er ikke kunden. Du er produktet

Jeg har lenge kjent på en gnagende uro over de digitale plattformene jeg bruker. Jeg har vurdert å forlate Facebook, men algoritmene og vanene holdt meg på plass. Det er jo der invitasjonene kommer, der informasjon deles, der folk fortsatt er.

Jeg har rynket på nesen over overvåkning, algoritmer og reklame, men likevel scrollet videre.

Jeg har tenkt at jeg burde finne et alternativ til Spotify, men så har jeg latt være. Det er jo der spillelistene mine er.

Jeg har irritert meg over Elon Musk og alt han har gjort med Twitter/X, men likevel åpnet appen igjen.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik.

På et punkt sluttet sosiale medier å handle om oss.

Likevel fortsetter vi å bruke disse plattformene. Fordi det er praktisk. Fordi det er kjent. Fordi det føles vanskelig å gjøre noe annet. Men når vi ser hvordan stadig flere sosiale medier og digitale tjenester styres av noen få teknogiganter som utnytter oss for profitt, er det kanskje verdt å stille et spørsmål: Er dette egentlig den digitale verdenen vi ønsker oss?

Så jeg tok et valg. Jeg slettet Twitter/X og opprettet en konto på Bluesky. Men det fikk meg til å tenke: Hva er det egentlig jeg ser etter? Og hvorfor er det så vanskelig å bryte ut?

Det ble starten på en slags digital dannelsesreise. En reise gjennom teknologi, nettforum, samtaler med kollegaer, venner, familie og tilfeldige taxisjåfører. Min bruk av sosiale medier startet for et kvart århundre siden, da digitale plattformer fremsto som verktøy for oss.

Nå er det vi som er blitt verktøyene, og det er på tide å ta noen valg.

 

Vi har sett dette mønsteret før

Da sosiale medier vokste frem, ble de solgt inn som en ny demokratisk offentlighet. Her skulle alle ha en stemme, direkte kontakt kunne knyttes på tvers av landegrenser, og fellesskap kunne dannes fritt. Myspace, Friendster og Wikipedia representerte en tid da nettbrukere hadde større eierskap over sine egne digitale rom.

Sosiale medier var en gang åpne plattformer hvor vi så innleggene til vennene våre i kronologisk rekkefølge.

Men idealismen møtte virkeligheten. Facebook, Google og Twitter spiste seg gradvis inn i nettlandskapet og forvandlet åpne plattformer til lukkede annonsemaskiner. Facebook kjøpte Instagram og WhatsApp, Google tok YouTube, og Twitter endte opp i lommene på én milliardær.

Denne utviklingen har ført til at de største sosiale mediene i dag ikke lenger er digitale møteplasser for brukerne. De er forretningsmodeller, bygget for å holde oss engasjert så lenge som mulig. Det er ikke vennene våre som bestemmer hva vi ser, men en algoritme optimalisert for å selge annonser og påvirke adferd.

På et punkt sluttet sosiale medier å handle om oss.

 

Den skjulte styringen av innhold

Sosiale medier var en gang åpne plattformer hvor vi så innleggene til vennene våre i kronologisk rekkefølge. Nå er det algoritmer som bestemmer hva vi ser – ikke fordi det er viktig for oss, men fordi det holder oss på plattformen lenger.

Facebook har forvandlet seg fra et sosialt nettverk til en betalt annonsemaskin. Over 98 prosent av inntektene deres kommer fra å selge deg som produkt. YouTube og TikTok belønner innhold som provoserer og polariserer fordi sinne og sterke følelser øker brukertiden. Og Google, som en gang var inngangsporten til kunnskap, manipulerer søkeresultatene for å fremme egne produkter og annonsører.

Vil du at folk skal se det du skriver? Da må du betale.

Samtidig har teknologigigantene vist hvor raskt de tilpasser seg politiske vinder. Etter at Donald Trump ble innsatt som president igjen i 2025, fjernet Meta flere av sine tiltak for mangfold og likestilling, med henvisning til “politiske endringer”.

Amazon slettet støtten til LHBTQ-rettigheter fra sine offisielle sider samtidig som Jeff Bezos grep inn i redaksjonen i Washington Post.

Disse selskapene har ingen faste prinsipper, de tilpasser seg makten, enten den kommer fra annonsører eller politikere.

 

Musk og Twitter/X: Fra offentlig samtale til privat lekeplass

Twitter var lenge kjent som en plattform der journalister, aktivister og politikere kunne delta i åpne debatter. Men da Elon Musk tok over, ble det tydelig hvor sårbart et offentlig rom er når det eies av én enkelt milliardær. Plutselig var ikke synlighet lenger et spørsmål om kvalitet eller relevans, men om betalingsvilje.

Vil du at folk skal se det du skriver?

Da må du betale.

Men har ikke historien lært oss at slike ting kan endre seg fort?

Vil du delta i samtalen på lik linje med andre?

Da må du betale.

Twitter/X har gått fra å være en plattform for offentlig debatt til et kommersielt ekkokammer, hvor de rikeste stemmene alltid høres høyest. Og hvis det er modellen for fremtidens sosiale medier, er det grunn til bekymring.

 

Fra brukermakt til profittmaksimering

Utviklingen fra de tidlige sosiale mediene til dagens monopoltilstander viser et mønster: Hver gang en plattform lover å være åpen, uavhengig og brukerdrevet, ender den med å bli kjøpt opp, kommersialisert og lukket inn i et større system. Det som starter som fellesskapsdrevne initiativer, blir til annonsefinansierte overvåkningsmaskiner.

Men det finnes alternativer. Og vi har fortsatt mulighet til å ta kontroll over våre egne digitale liv.

 

Vi har valg

Etter valget i USA har millioner av brukere forlatt X og strømmet til Bluesky. Plattformen har nå over 32 millioner brukere og fortsetter å vokse. Mange ser den som en mulighet til å gjenskape det Twitter en gang var; et åpent, uavhengig digitalt samtalerom. Men selv om veksten er imponerende, kan man lure på hvor Bluesky faktisk er på vei?

Selv om Bluesky er et spennende alternativ, er det fortsatt i en tidlig fase.

Bluesky er bygget på en underliggende protokoll, kalt AT Protocol. Brukerne skal kunne velge sine egne algoritmer og unngå at én aktør styrer hva de ser. Foreløpig er likevel de fleste brukerne samlet på hovedserveren, drevet av Bluesky selv. Forskjellen er at du nå har valget. Det er også lovende at plattformen ikke har annonsebasert finansiering.

Men har ikke historien lært oss at slike ting kan endre seg fort?

Hvis Bluesky plutselig skulle ta en retning hvor betalingsbrukere får prioritet, eller hvis et stort selskap kjøper opp plattformen og vrir den i sin favør, ville det vært et tillitsbrudd på linje med det vi så med X.

Eller kanskje Jeff Bezos forsøk på å forme Washington Post til sin egen PR-kanal.

Men Bluesky har én viktig forskjell: brukerne kan faktisk ta med seg kontoene sine og flytte til en annen tjeneste om de ikke liker retningen. Jay Graber, sjefen for Bluesky, understreket dette nylig da hun under et intervju på SXSW Live ble spurt om risikoen for at plattformen kunne lide samme skjebne som X.

“If a billionaire came in and bought Bluesky, or took it over, or if I decided tomorrow to change things in a way that people really didn’t like, then they could fork off and go on to another application”, sa hun under samtalen.

Sosiale medier er likevel bare én del av problemet.

Og det betyr ikke at du må slette kontoen og bygge opp nytt nettverk og brukervaner. Det er allerede andre apper i nettverket som gir andre måter å se innholdet på, og du kan bygge en egen app om du ønsker det. Uten at du mister brukeren din, følgerne, og posten dine.

Tidligere i år åpnet for eksempel «Flashes» for flere brukere. Det har et oppsett som organiserer innholdet ditt som Instagram. Bildene du har postet på Bluesky organiseres i samme gridnet, og du har samme følgere, og kan sende meldinger med de samme som kun bruker Bluesky.

Dette er den revolusjonerende endringen. Tenk deg om du kunne slettet Facebook-appen, og logget på i en annen app med samme brukernavn og passord, samme kontaktnettverk, bare med retningslinjer som passet dine preferanser bedre.

Graber markerte sitt syn også visuelt under en SXSW-paneldiskusjon, hvor hun dukket opp i en svart t-skjorte med påskriften “Mundus sine caesaribus”, en latinsk frase som betyr “en verden uten keisere”. Det var ment som et stikk til Mark Zuckerberg, som i fjor stilte opp i en lignende svart t-skjorte med teksten “aut Zuck aut nihil”, en parafrase av “aut Caesar aut nihil”, altså “enten en Cæsar eller ingenting”.

Selv om Bluesky er et spennende alternativ, er det fortsatt i en tidlig fase.

Mastodon, derimot, er en mer moden utfordrer. Plattformen er desentralisert, og ingen enkeltperson kan plutselig endre spillereglene. Det er ingen aksjonærer som krever vekst for enhver pris, ingen overvåkningsbasert annonseøkonomi og ingen plutselige algoritmeendringer som favoriserer de som betaler mest.

Mastodon er ikke et selskap, men et fellesskap, hvor brukerne selv kan velge hvilken server de vil tilhøre. Det kan være litt mer krevende å navigere i starten, men nettopp derfor er det også langt tryggere.

Sosiale medier er likevel bare én del av problemet.

Det finnes alternativer. Og de blir bedre for hver dag som går.

De fleste av oss kommuniserer fortsatt på plattformer eid av Meta, som har lang historikk av personvernbrudd. Messenger-meldingene dine kan leses av selskapet, og selv WhatsApp, som har ende-til-ende-kryptering, samler fortsatt inn metadata om hvem du snakker med og når. Det finnes bedre alternativer.

Signal er en uavhengig, kryptert tjeneste som ikke samler inn data og ikke styres av noen kommersielle interesser. Du logger enkelt inn med telefonnummeret ditt. For de som ønsker full kontroll over egen kommunikasjon, finnes også Matrix, en desentralisert plattform hvor brukerne kan hoste sine egne servere.

På andre områder har vi de samme valgene. Vi trenger ikke Google når DuckDuckGo gir oss søk uten sporing. Vi trenger ikke Amazon Prime når vi kan velge Mubi, en strømmetjeneste som prioriterer kvalitet fremfor kvantitet. Vi trenger ikke Spotify, som betaler artister elendig, når Qobuz lar musikere beholde en større andel av inntektene sine.

Teknologigigantene har brukt år på å innprente én ting:

Alternativene er for små, for kompliserte, for irrelevante.

Men er de virkelig det?

 

Vi kan velge en annen digital fremtid

Dette handler ikke bare om teknologi. Det handler om verdier. Om hvem vi gir makt. Om hva slags digitale rom vi vil være en del av.

I årevis har vi fått høre at vi ikke har noe valg. At de store plattformene er uunngåelige, at vi bare må godta overvåkningen, algoritmene og forretningsmodellene deres. Men det stemmer ikke. Det finnes alternativer. Og de blir bedre for hver dag som går.

Det er lett å føle seg maktesløs når teknologigiganter sluker konkurrenter, struper valgmuligheter og utnytter brukere.

Og dette handler ikke bare om en abstrakt kamp for et bedre internett. Det handler om en bedre opplevelse for hver og en av oss. Slippe reklamer som avbryter. Unngå sponsede innlegg vi aldri har bedt om. Få en feed dominert av det vi faktisk vil se, i stedet for det en annonsemodell bestemmer at vi skal se.

Velge en musikktjeneste som ikke bare pøser på med de mest streamede låtene, men som faktisk lar oss oppdage ny musikk, og at på til lytte til musikken i langt bedre lydkvalitet. Finne filmer som ikke er masseprodusert etter Hollywoods oppskrifter, men som overrasker oss, utfordrer oss eller bare er noe annet enn det samme gamle.

Vi kan velge å gjøre oss selv mindre strømlinjeformet, mindre forutsigbare. Mindre gentrifiserte. Vi kan gjøre feeden vår mindre gentrifisert.

Det betyr ikke at vi må slette alle kontoene våre over natten. Mange av oss har praktiske grunner til å bli værende på noen av disse plattformene. Kanskje er det der fotballaget organiseres, der familien holder kontakten, eller der jobben har sine nettverk. Men vi kan likevel ta bevisste valg.

Vi kan bruke Facebook til det som er nødvendig, men føre våre private samtaler på Signal. Vi kan abonnere på Netflix for underholdning, men også besøke Cinemateket eller støtte en uavhengig strømmetjeneste for filmkulturens skyld.

Enten eier vi våre egne digitale liv, eller så blir vi eid.

Vi kan bruke Google når vi må, men la DuckDuckGo være standarden vår. Vi kan velge en hybridstrategi som lar oss utnytte de gode sidene av teknologien uten å bli fullstendig fanget i ett lukket økosystem.

Når vi velger åpne, fellesskapsdrevne eller abonnementsfinansierte tjenester fremfor annonsemodeller, sender vi et signal om hva slags internett vi vil ha. Når vi sprer vår digitale tilstedeværelse på flere plattformer i stedet for å la ett selskap dominere hverdagen vår, bidrar vi til et sunnere digitalt økosystem.

Det er lett å føle seg maktesløs når teknologigiganter sluker konkurrenter, struper valgmuligheter og utnytter brukere.

Men det er også lett å glemme at vi, som kollektiv, har enorm makt.

Hver eneste gang vi bytter til en mer etisk tjeneste, påvirker vi fremtiden. Hver eneste gang vi velger en plattform som respekterer oss som brukere, bygger vi en mer bærekraftig digital verden.

Teknologigigantene har brukt år på å lære oss at vi ikke har noen valg. Men vi har dem. Vi har alltid hatt dem.

Enten eier vi våre egne digitale liv, eller så blir vi eid.