Elitenes smutthulletikk

Så har vi fått enda en ny lekkasje gjennom Pandora Papers. En grell blanding av politikere, kriminelle, oligarker, finansfolk og andre økonomiske eliter beveger seg relativt ubemerket inn og ut av fellesskapet, avhengig av hva som tjener dem best. De leter etter smutthullene i lovverkene, godt hjulpet av profesjonelle tilretteleggere.

Det er i all hovedsak journalister som avslører økonomisk kriminalitet og smutthulletikk – tett fulgt av våkne og modige varslere.

Avsløringen er enda et eksempel på et godt og solid internasjonalt samarbeid mellom journalister. Det er i all hovedsak journalister som avslører økonomisk kriminalitet og smutthulletikk – tett fulgt av våkne og modige varslere. Statenes kontrollmyndigheter står dessverre kun for en liten prosentandel av avsløringene. Samtidig er mørketallene er store.

 

Lager sin egen «etikk» og jakter på smutthull i loven

Den økonomiske eliten her hjemme ivrer etter å forklare at kapitalplassering i skatteparadiser i seg selv ikke er ulovlig. Noen betegner skatteparadisene og stråselskapene som nyttige og praktiske «hylleselskaper». Men la det ikke være noen tvil; skatteparadiser brukes når man har noe å skjule. Eller som Oliver Bullough i boka Pengeland beskriver det: «Kanskje er de (pengene) blitt stjålet eller kanskje er de ikke beskattet, det spiller ingen rolle. Uansett, hvis eieren skulle vise offentlig at hun brukte dem, ville det bli pinlig, og det ønsker hun ikke.» Pandora Papers har gitt oss eksempler på politikere som offisielt jobber mot korrupsjon, samtidig som de privat benytter seg av skatteparadiser.

Ufarliggjøring av skatteparadiser er en bevisst strategi.

Ufarliggjøring av skatteparadiser er en bevisst strategi. Standarduttrykket «innenfor lovens rammer» er direkte patetisk når den krystallklare intensjonen med lovverket er å hindre unndragelse av skatt og lovpålagte bidrag til fellesskapet. Det er dessverre blitt vanlig å jakte på omgåelser og smutthull, slik at lovgiverne hele tiden er på etterskudd. Mye av lovgivningen dreier seg nå om å tette smutthull, fordi profesjonelle tilretteleggere utfordrer demokratiet med sine smutthullsforretninger. Eller som investoren Arne Vigeland, som delte naboens uthus på Nesøya i to, sa i sakens anledning til VG: «Det som ikke er forbudt, det er tillatt.»

 

Tilretteleggerne

Boka Pengeland handler nettopp om tilretteleggerne for skattefusk og smutthulletikk. Bullough skriver selv: «Det er dette Pengeland hovedsakelig driver med: å levere det midterste stadiet i prosessen stjele-skjule-bruke.»

Mange tror at det er snuskete, små advokatfirmaer i rufsete bakgårder som driver denne typen skatterådgivning. Mer feil kan man ikke ta. Det er de store, internasjonale og velrennomerte rådgivningsselskapene som har ledet an i kappløpet mot lovgivningen, og som tjener grovt på sine tilbud om smutthulljakt og skjulte skatteparadiser.

De fire store internasjonale revisjonsselskapene har lenge vært under lupen til både myndigheter og fagmiljøer. Dette er selskaper som utad ivrig hegner om omdømmet sitt, og som nyter stor tillit. De har i årevis sittet på begge sidene av bordet; først bistår de selskaper i aggressiv skatteplanlegging – for deretter å bistå staters myndigheter på grunn av trøbbelet de selv har skapt. «The big four»; Deloitte, EY, KPMG og PwC, er sterke lobbyister – som ikke bare sitter på begge sidene av bordet, men som ofte benytter seg av den berømte svingdøren og jobber tidvis for myndighetene og tidvis i egne selskaper.

Det er på tide at oppmerksomheten rettes mot rådgivningsselskapene som driver med aktiv tilrettelegging for økonomisk kriminalitet.

Skulle klientene til skatterådgiverne bli avslørt, så har de enda en mulighet til å komme seg unna – via skatteamnesti. Nylig avslørte E24 at eiendomsmilliardærene og mangeårige bidragsytere til Høyre, Jonas Gustaf Aspelin Ramm og fetteren Knut Gustaf Aspelin, fikk innvilget amnesti etter sin bruk av skjul i skatteparadiser.

Amnesti er for elitene, og kravet deres om enda en vei utenom samfunnsansvar kommer gjerne på automatikk. Som eksempel kan nevnes da 11 amerikanske stater og Australia kriminaliserte lønnstyveri. Umiddelbart kom kravet om amnesti fra arbeidsgivere som systematisk hadde stjålet fra arbeidstakerne sine. Det er langt fram til idealet om likhet for loven.

Det er på tide at oppmerksomheten rettes mot rådgivningsselskapene som driver med aktiv tilrettelegging for økonomisk kriminalitet, en aktivitet som undergraver fellesskap og demokrati. Tilrettelegging og medvirkning har gjerne den samme strafferammen som gjelder for selve straffehandlingen.

Dersom man får en lovpraksis for elitene og en annen for vanlige folk, vil tilliten sakte, men sikkert forvitre.

Dessverre har medvirkning vært en sovende del av lovverket, og det er skuffende lite rettspraksis på dette området. Vi kommer ikke videre i arbeidet mot skatteparadisene uten å rette søkelys og tiltak mot disse tilretteleggerne. Så lenge noen tilbyr å seg veve et ugjennomsiktig slør over moralmangel, vil skatteflukten og skatteunndragelsene fortsette.

 

Ulikhet for loven fører til manglende tillit og oppslutning om fellesskapet

Klassejustis er ødeleggende for demokratiet. Dersom man får en lovpraksis for elitene og en annen for vanlige folk, vil tilliten sakte, men sikkert forvitre.

Selskapers maktmisbruk er et internasjonalt problem. De store multinasjonale selskapene er blitt vår tids kolonimakter. I dag er 157 av verdens 200 største økonomier selskaper – ikke stater. Lite og ingenting er gjort for å gjenopprette nødvendig demokratisk kontroll med denne utviklingen.

Etter førti år med økonomisk kriminalitet som både interessefelt og fagfelt, er min påstand fortsatt at det er blitt forsket mer på graffiti enn på økonomisk kriminalitet i dette landet. Det ligger politisk vilje bak hvilke oversikter, innsyn og statistikker vi har tilgang til, men viljen og kreftene bak de vi ikke har, er større.