Emmanuel ‘Maverick’ Macron til unnsetning

«I dag er det ofte hva vi har, som vi tillater å definere hvem vi er. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter uttrykte allerede i 1976 at menneskets identitet ikke lenger er definert av hva man gjør, men av hva man eier, og dette ble bekreftet og stadfestet av den nyliberale politikken som ble akselerert av blant andre Ronald Reagan i USA, Margaret Thatcher i Storbritannia og François Mitterrand i Frankrike på begynnelsen av 1980-tallet. En nyliberalisme som fjernet enda flere markedsreguleringer og ga fritt leide til markedskapitalismen: kjøp og salg i tilnærmet uregulert konkurranse.» skrev jeg i en tekst i utgave #17 av Tidsskriftet Røyst i 2021.

Noen få år seinere har den amerikanske presidenten Donald J. Trump endret navn på Mexicogolfen til Amerikagolfen – blant mye annet – og insistert på å gjøre Grønland til «Trumpland». Eiendomsmegleren vil eie, ikke leie.

Selv om det er kortere vei fra Norge til det europeiske kontinentet, er det ikke alltid like lett for norske lesere å få innsyn i perspektivene som befinner seg der.

Den franske historikeren og økonomen Arnaud Orains tese (2025)^[1] er at den nyliberale utopien om kontinuerlig, global økonomisk vekst nå er bak oss, men til tross for dette er ikke kapitalismen død enda. Orain hevder at dette kan hjelpe oss å forstå rovdyrkappløpet Trump har kastet seg uti: «Den beste måten å bli rik på er å spise naboens andel [av kaken]», uttalte han nylig. Denne «endelighetens kapitalisme», som Orain kaller det, baserer seg på den foruroligende følelsen av en «endelig» og begrenset verden hvis ressurser må tilegnes i all hast, før det er for seint. Hele verden bevitner i disse dager at Trump spiser av Venezuelas kake og beslaglegger olje, og kommentatorene diskuterer Monroedoktrinens retur.

I Norge får vi regelmessig politiske nyheter gjennom mediene om hva som skjer i USA. Amerikansk kultur og soft power får stor påvirkning på det norske samfunnet og den norske bevisstheten. Selv om det er kortere vei fra Norge til det europeiske kontinentet, er det ikke alltid like lett for norske lesere å få innsyn i perspektivene som befinner seg der, deriblant i Frankrike, et land Norge tross alt deler en mer enn tusen år gammel historie med. I en tid hvor sammenkoblingene mellom USA, Grønland, Norge (inkludert Svalbard), Arktis og Frankrike blir tydeligere, vil det være både viktig og av interesse for norske lesere å få innblikk i de franske perspektivene. Hvordan har Frankrike og franske politikere reagert på den siste tidens geopolitiske spenninger?

Det virker som om beundringen for Trump begynner å nå sine grenser på høyresiden og ytre høyre.

En uvanlig enstemmighet har oppstått i Frankrike rundt Emmanuel Macron siden tirsdag 20. januar. Mens Donald Trump hånet Macron foran journalistene, en president som «ikke vil være her mye lenger», og hevdet at Macron ønsket å «spille tøffing» i Davos, har til og med de to opposisjonskreftene som søker å styrte den franske regjeringen, La France Insoumise (LFI) og Rassemblement national (RN), lagt sin antimacronisme til side for et lite øyeblikk.

På den franske nyhetskanalen LCI uttrykte Jean-Philippe Tanguy, stortingsrepresentant for RN i Den franske nasjonalforsamlingen, sjelden støtte til Macron tirsdag kveld: «Han er presidenten mitt folk valgte, og jeg vil alltid forsvare ham mot aggresjon og ydmykelse fra utlandet, det er åpenbart.» Mens leder for LFI, Jean-Luc Mélenchon, som deltok i et intervju på den franske statskanalen France 2 sammen med utenriksminister Jean-Noël Barrot, sa at han «godkjente og støttet» Emmanuel Macrons beslutning om ikke å delta i «fredsrådet» for Gaza, foreslått av Donald Trump.

Raphaël Glucksmann, europaparlamentsmedlem og president for det franske politiske partiet Place Publique, som forfekter en federalistisk sentrum-venstre-politikk uttalte følgende i møte med Trumps uttalelser og ambisjoner: «Ingen kan behandle nasjonen vår på denne måten. Utover splittelser må vi stå sammen. Frankrike må ikke gi etter for utpressing.»

Noen stemmer har derimot vært vanskeligere å høre: Éric Zemmour og Sarah Knafo fra det ytre høyrepartiet Reconquête i Frankrike, som ble invitert til og deltok på Washington-konferansen i januar 2025, samt Marion Maréchal-Le Pen fra det ytre høyrepartiet Identité-Libertés (IDL), brukte mange dager på å gi en offentlig kommentar til den internasjonale situasjonen. Det virker som om beundringen for Trump begynner å nå sine grenser på høyresiden og ytre høyre, melder Le Monde.

 

Trump vs. Macron

Få nåværende ledere – især demokratiske ledere – har like lang samtidig fartstid som Macron og Trump. Men spenningene mellom den amerikanske presidenten og hans franske motpart har eskalert de siste dagene og utartet seg som et oppgjør mellom «skolegårdsmobberen» og «favorittmålet hans», har både belgiske, engelske, spanske, amerikanske samt medier fra flere andre land meldt. Trump har truet med uhørte tollavgifter, mens Macron i sin tale i Davos fordømte amerikansk «konkurranse» som har som mål å «svekke og undertrykke Europa».

Diskursen om et sterkt USA og et svakt Europa leder Trump og hans administrasjon inn i en blindgate.

Når Trump har valgt å gå så tydelig og offentlig til angrep på en privilegert samtalepartner de siste årene, og én av de valgte demokratiske lederne Trump kjenner best, så er det nok også fordi Macron på vegne av Frankrike og Europa har stått så tydelig på sine prinsipper i møte med Trumps trusler. Dette er oppfatningen til flere kommentatorer, deriblant Joëlle Meskens, fast korrespondent i Paris for den belgiske avisen Le Soir, som 21. januar skriver: «Hvis leietakeren i Det hvite hus angriper leietakeren i Élysée-palasset, er det et tegn på at den han kjenner best i Europa (Trump ble først valgt i 2016, Macron i 2017) tvert imot også er den han frykter mest.»

 

Emmanuel Macron, eller piloten til unnsetning

I Davos stilte Macron med sine pilotbriller med speilglass som om han skulle ha inntatt Tom Cruises rolle som løytnant Pete ‘Maverick’ Mitchell fra 80-tallsfilmen Top Gun. I sin nyttårstale på flybasen i Istres i Provence 15. januar hadde Emmanuel Macron et blodskutt høyre øye, men kunne betrygge med at det ikke var noe alvorlig. Derav brillene. Men at han skulle beholde brillene på var nok gjennomtenkt, og det virker å ha fungert etter hensikten i Davos, da han fikk enormt mye oppmerksomhet både i tradisjonelle så vel som sosiale medier.

Diskursen om et sterkt USA og et svakt Europa leder Trump og hans administrasjon inn i en blindgate. Trump ville teste Europa og EU, men møtte uventet motstand fra et såkalt svakt Europa, og især fra dens kjerne som ga et tydelig negativt svar til Trumps ambisjoner. For Renaud Pila (politisk kommentator for nyhetskanalen LCI i Frankrike), er ikke Trumps virkelige motvekt retorikk, men dollaren og markedene. Amerikansk makt hviler på kreditt.

Virkeligheten har kommet galopperende tilbake til verdenshistoriens usannsynlige prosjekt, et fredelig Europa og en handelsunion som EU.

Da Macron gikk ut høyt og tydelig mot Trumps trusler om overtagelse av Grønland med å svare med muligheten for å utløse EUs «bazooka», EUs økonomiske anti-tvangsverktøy, ble det antagelig for mye virkelighet i monitor for TV-personligheten Trump. Mange er dem som forsøker å forutsi hans handlinger, å forstå hans språk, men selv Trump er et menneske som alle andre, og som den franske filosofen Michel de Montaigne (1533-1592) sa det så godt: «selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.» (Essais, bok III, kapittel 13). Trump lar seg også påvirke, og hvem er det som påvirker ham i disse dager, hvem er det som utgjør hans nærmeste sirkel?

 

Opplysning eller det altoppslukende mørket

Det snakkes om Den mørke opplysningstiden (Dark enlightenment), et oksymoron og dermed også et produkt av sin egen tid med alle dets selvmotsigelser, og influerer tilsynelatende mange av MAGA-tilhengerne. En digital dis av en motkultur hvor «nihilisme, trolling og destabilisering forsøker å svekke virkeligheten for å redusere den til et spørsmål om makt», ifølge statsviter Benjamin Noys, hvisker i Trumps øre.

For Arnaud Miranda, forsker i politisk teori, «er ideene de forfekter både eldgamle og hypermoderne: å ødelegge demokratiet, etablere et monarki, drive staten som en bedrift, gjenopprette ulikheter mellom menn og kvinner, hevde forskjellene mellom genetisk arv … I starten var de marginale, men fikk gradvis støtte fra noen milliardærer i Silicon Valley, og publikumet deres har fortsatt å vokse i omfang siden den gang. Med Donald Trumps seier i november 2024 mener de at de nå har fritt spillerom til å gjøre Amerika til laboratoriet for sine villeste drømmer.»[11]^[2]

 

Diplomati og dialog på den gyldne middelvei

Virkeligheten har kommet galopperende tilbake til verdenshistoriens usannsynlige prosjekt, et fredelig Europa og en handelsunion som EU. Le Point sin første spesialutgave for året har bilde av Xi Jinping, Vladimir Putin og Donald Trump på forsiden med overskriften «2026. Le temps des prédateurs » («2026. Rovdyrenes tid»). Et viktig prinsipp har gjort seg til kjenne: Ha gjerne fred og fordragelighet som ideal, men hvis den andre utpeker deg til sin fiende, så må du forsvare deg, bli suveren, eller føye deg og bli underlagt. Dialog er det beste verktøy, men dialogens premisser må være tilstede for at dialogen i det hele tatt skal kunne finne sted. Det er som oftest det undervurderte diplomatiet som har arbeidet for at disse premissene skal kunne oppfylles på det internasjonale planet mellom stater. Det er diplomatiet som gjør det mulig å i det hele tatt forsøke dialogen.

Kampen for å legge til rette for premissene for fred går gjennom både økonomiske, ideologiske, teknologiske og geopolitiske utfordringer.

I vår tids oppmerksomhetsøkonomi, hvor folks oppmerksomhet er knyttet til økonomisk vinning og politisk innflytelse, i denne øyeblikkenes tidsalder, er det vanskelig å gi plass til de lange linjer, den dyptpløyende analysen, de lengre tekstene, det tilsynelatende altfor langsomme diplomatiske arbeidet, for den viktige, dypere og langsomme dialogen. Dette er den ene utfordringen for den gyldne vei fremover.

Den andre utfordringen er at dialog ikke er mulig med samtalepartnere som utpeker deg til sin fiende. En kan være konkurrenter, motstandere, men dialogens premisser umuliggjør dialog mellom fiender. Kampen for å legge til rette for premissene for fred går gjennom både økonomiske, ideologiske, teknologiske og geopolitiske utfordringer. Det er tydeligere enn på lenge, også for europeiske ledere, får vi inntrykk av i dag.

 

Referanser

^[1] Orain, Arnaud (2025) Le monde confisqué. Essai sur le capitalisme de la finitude (XVIᵉ – XXIᵉ siècle). Paris: Flammarion.

^[2] Arnaud Miranda (2026) Les Lumières sombres. Comprendre la pensée néoréactionnaire. Paris: Gallimard/Le Grand Continent.