FOTO: Lorie Shaull/Flickr cc

Er vi alle Macroner nå?

Macrons politikk har lite med norsk sosialdemokratisk arbeidslivspolitikk å gjøre.

Tilløpet til debatt om hvem i Norge som er tettest på den nyvalgte franske president Emmanuel Macron, var en pussig opplevelse i et mediebilde som var i feriemodus. Plutselig skulle alle bli «venner» med Macron og hans nye politikk. Var det fordi han er en suksess som kan «blinge» over på andre? Eller er «affiniteten» for ham basert på lite og tilfeldig informasjon om hans egentlige politikk og som vi hittil har sett lite til?

Det var Aftenposten som startet dette sporet ved å legge ord i munnen på Jonas Gahr Støre at han nærmest var et norsk svar på Macron. Det blir han neppe. Deretter meldte en misunnelig utenriksminister Berge Brende seg på banen, som mente seg oversett. Venstres Sveinung Rotevatn kom også til orde i Klassekampen. Det var vel han som var nærmest blinken da han mente Macron førte en slags liberal Venstre-politikk, hva nå det måtte være.

Det samme kan man si om Macron. Han tar litt herfra og litt derfra, uten noen ideologisk overbygning.

Så jeg er ikke blitt en Macron(nist).

Man må ikke tro at hans løst og hurtig sammenraskede bevegelse, «En marche», har noe med arbeiderbevegelsen eller fagbevegelsen å gjøre. Han har et svakt grunnplan og en uferdig lokalorganisasjon, noe som kan passe en sterk leder av Jupiter-dimensjon, som er blitt et av hans tilnavn. Gudenes konge. Han har ikke noe særlig forhold til de ulike franske landsorganisasjoner.

Alle LO-ene har vært på et møte hver for seg og uten at arbeidsministeren har vært med, og fått beskjed om hva han vil med den franske arbeidsmiljøloven. Det er mer av det samme som skapte et opprør hele våren 2016 og som førte til at president Hollande ikke kunne stille til nyvalg. En utvannet versjon av arbeidsmiljøloven ble presset gjennom med presidentdekret i juni 2016, siden de ikke stolte på et tilstrekkelig flertall bak seg i Nasjonalforsamlingen. Det var flere opprørere i Sosialistpartiet som kunne ha blokkert forslaget sammen med høyresiden – som mente at loven ikke gikk langt nok. Macron fikk nylig forhåndsfullmakter fra Nasjonalforsamlingen for å kjøre gjennom endringer.

nyhetsbrevet

Jonas Gahr Støre sa til Aftenposten:» – Men la oss lytte når Macron sier at dette er tiden der Frankrike bør se mot Norden og den nordiske modellen. Han vil inkludere partene i arbeidslivet, lytte og gi dem medansvar.»

Det tror jeg er noe optimistisk ønske, særlig fordi innsikten i den nordiske modellen er begrenset sør for den dansk-tyske grense. EU prøvde seg også som salgsmenn for «dansk fleksicurity». Det viste seg i praksis at det kun var første delen av ordet de var opptatt av og at det manglet vilje til å bruke de pengene som var nødvendig for å innfri den siste delen av ordet. Dermed var det slutt på å skryte av «den danske modellen».

De som fikk pepperen i fjor, var president Hollande og hans arbeidsminister. Men hjernen bak det radikale forslaget og flere andre, var Macron, men da hadde han trukket seg fra regjeringen for å drive sin egen politikk, og ikke regjeringens.

Men han har vist Solkongetendenser.

Forslagene om å desentralisere forhandlingene i arbeidslivet til den enkelte bedrift, har intet med «den norske/nordiske modellen » å gjøre. Det er kun for å svekke fagbevegelsen, som bare har 8-9 prosent oppslutning fordelt over fem-sju landsorganisasjoner. Arbeidsrettsdommerne skal få mindre fullmakter og det skal bli enklere å si opp folk.

Dette har lite med norsk sosialdemokratisk arbeidslivspolitikk å gjøre og betyr ingen dialog med eller mellom partene i arbeidslivet. Men det er mulig at det ligner på Venstres politikk i Norge?

Nå faller også Macrons popularitet, raskere enn for andre nyvalgte presidenter. Han vil si opp flere tusen ansatte i offentlig sektor, særlig lokalt, og gir store skatteletter til næringslivet, samtidig som underskuddet på statsbudsjettet på 3,2 prosent skal reduseres. Inntil videre vil jeg avvente flere av hans konkrete utspill før jeg setter en merkelapp på hans politikk.

Men han har vist Solkongetendenser. Forsvarssjefen fikk beskjed fra Macron om at «jeg er sjefen» – og forsvarssjefen trakk seg.

Putin og Trump skulle imponeres og kanskje settes i forlegenhet ved besøk i Versailles-slottet og Eifeltårnet. Israels statsminister ble også godsnakket med for å få en to-statsløsning. Det er mange» bevegelser» fra Macrons side, men foreløpig er det lite konkret å se på bakken. Så jeg er ikke blitt en Macron(nist).

Derimot ser jeg fram til annen politikk etter 11. september i Norge, som kan styrke den norske arbeidslivsmodellen. Den franske kan jeg stå over.

nyhetsbrevet