FOTO: Claude Paris/NTB Scanpix

Vil franskmennene gi oss sjokk nummer tre?

Brexit, så Trump. I april og mai står det franske presidentvalget for døra, får vi sjokk nummer tre? En viktig pekepinn vil vi kunne få når det franske konservative partiet Les Républicains holder sine primærvalg førstkommende og neste søndag.

Både meningsmålinger og tradisjonell visdom vil ha det til at den som denne gang blir Republikanernes kandidat, har meget gode sjanser til å bli Frankrikes neste president. Men en viss usikkerhet har begynt å gjøre seg gjeldende. Har ultrakonservative Marine Le Pen fra Nasjonal Front med sin sterke innvandrermotstand og ønske om et fransk Brexit likevel sjanser? Det skal vi komme inn på etter hvert.

Det er sju kandidater søndag. Men bare to av dem har trolig reelle sjanser til å gå videre til annen omgang, tidligere statsminister under Jacques Chirac og nåværende borgermester i Bordeaux, Alain Juppé (71), og tidligere president (2007-2012) Nicolas Sarkozy (61). Førstnevnte leder klart på meningsmålingene.

Sarkozy har størst oppslutning blant partimedlemmene, Juppé i samfunnet som helhet. Derfor, dess flere som deltar, dess større sjanse for Juppé. Juppé har også størst støtte blant de kandidatene som vil tape i første valgomgang. Slik som den eneste kvinnelige kandidaten, tidligere minister under Sarkozy, Nathalie Kosciusko-Moriset. En av grunnene til det er at Juppé har sagt han bare vil være president i én periode, noe som gir nye muligheter for taperne i 2022.

Det spesielle ved disse primærvalgene er at de er åpne. Det vil si at de ikke er begrenset bare til partimedlemmer. Alle som står i det franske manntallet og som betaler 2 euro i hver omgang, kan delta. Riktignok må de erklære at de deler prinsippene til sentrum-høyre, men det vil neppe hindre velgere både til venstre og det ytterste høyre fra å delta for å påvirke resultatet.

For de fleste velgerne til venstre vil et valg mellom Sarkozy og Le Pen være som et valg mellom pest og kolera.

For de fleste velgerne til venstre vil et valg mellom Sarkozy og Le Pen være som et valg mellom pest og kolera. Derfor vil sosialistvelgere stemme Juppé, Le Pens tilhengere trolig på den konservative kandidaten de mener har minst sjanse mot henne i selve presidentvalget. For ingen tror i dag at det ikke blir Republikanernes kandidat og Marine Le Pen som det avgjørende slaget om presidentembetet kommer til å stå mellom på forsommeren.

Dagens president, sosialistenes François Hollande, er så upopulær at han har ingen sjanse om han velger å stille til gjenvalg. Det blir klart i desember. Selv Jean-Luc Mélenchon fra den ytterste venstrefronten Front de Gauche har større oppslutning enn Hollande på meningsmålingene.

Og lite tyder på at den tidligere bankmannen Emmanuel Macron, som gikk ut av sosialistregjeringen i august, har noen sjanser. Den 38-årige tidligere finansministeren med knapt fem års politisk erfaring lanserte sitt kandidatur i en arbeiderforstad til Paris onsdag denne uka. ­ «Systemet har sluttet å beskytte de det skulle beskytte. Det lever for seg selv, mer opptatt av selv å overleve enn av landets interesser», sa han under lanseringen, muligens i håpet om å bli en ny Trump.

Muligheter har heller ikke statsminister Manuel Valls om han skulle bli valgt i Hollandes sted. Sosialistene er ikke lenger populære nok

Ideologisk avklaring?

Republikanernes primærvalg burde være tida for en ideologisk avklaring. Bør partiet legge seg så nær Marine Le Pen som mulig for å stjele stemmer fra det ekstreme høyre, eller være et sentrumsparti for å samle et maksimalt antall velgere? Bør det være det store partiet for sentrum-høyre, eller bør det legge diskursen på spørsmål om innvandring, sikkerhet og islam?

Alain Juppé er en moderat høyrepolitiker. Den viktigste forskjellen mellom ham og Sarkozy finner vi i kampen mot terrorisme og i innvandringspolitikk. I den økonomiske politikken er de begge liberalere. De ønsker skattekutt og å redusere offentlige utgifter kraftig.

Juppé anklager Sarkozy for å ha ødelagt Republikanernes forgjenger, UMP, ved å fjerne seg fra sentrum og de liberale. Han unngår polemikk av burkini-typen, og sier Frankrike har god nok lovgivning som det er i kampen mot terrorisme. Han sier han representerer arven fra president Chirac, som nektet å invadere Irak, og er klar og tydelig på at Nasjonal Front er fienden. Derfor får han også støtte fra sentrumspartiet UDI (Unionen av demokrater og uavhengige), som har oppfordret til å stemme på ham under primærvalget.

Bør partiet legge seg så nær Marine Le Pen som mulig for å stjele stemmer fra det ekstreme høyre, eller være et sentrumsparti for å samle et maksimalt antall velgere?

Begge kandidatene har eller har hatt problemer med rettsvesenet. Juppé er dømt og har fått sin straff, Sarkozy har en rekke saker gående om korrupsjon, ulovlig telefonavlytting og ulovlig finansiering av valgkampen i 2007, da han blant annet skal ha fått 6,5 millioner euro fra Gaddafi i Libya.

Juppés største akilleshæl sies å være alderen. Men i parentes bemerket var Jean-Marie Le Pen nærmere 74 da han gikk til annen runde i presidentvalget i 2002. Juppé har dessuten, som allerede nevnt, sagt han bare vil stå i én periode. Men han svekkes ved at Macron stiller i april.

Frankrike trenger en sterk mann, sa Sarkozy i et forsøk på å surfe på Trumps valgseier. Han er overbevist om at meningsmålingene i Frankrike tar like mye feil for hans del som de gjorde det for Trump i USA. Også Sarkozy-tilhengere mener at de blir manipulert av mediene og at meningsmålingene tar feil. Amerikanerne har vist vei ved å vise ryggen til alle dem som forteller velgerne hva de skal mene og stemme, sies det på det holdet. Og Sarkozy slutter seg til koret og istemmer at «det var de samme som forklarte oss fra morgen til kveld at Brexit aldri ville få flertall, og som dagen etter var i bakrus fordi Brexit fikk flertall».

Om det er han eller Marine Le Pen som vil gå i Trumps fotspor er han derimot ikke klar på.

Sarkozy er hensynsløs, ultra nasjonalistisk, antieuropeisk og fremmedfiendtlig. Han sår tvil om det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringer. Sarkozy er ikke et moderat alternativ til Le Pen, bare en annen side av samme mynt. Hans politiske prosjekt dreier seg ikke om problemene i fransk økonomi, kampen mot arbeidsledigheten, nødvendige strukturreformer, eller EUs utfordringer etter Brexit. For Sarkozy er det blitt viktigere å vektlegge skillet mellom «oss og dem». Burkinien er en fane han vifter med for å mane til kamp mot innvandring og terrorisme. Familiegjenforening skal opphøre, og retten til fransk nasjonalitet for barn født i landet, innskrenkes. Alle som er mistenkt for å kunne være terrorister (12.000 i alt) skal fengsles eller i husarrest.

Sarkozys høyredreining slo feil i 2012. Vil den, trass i et helt annet trusselbilde i dag, gjøre det denne gangen også?

Han vil assimilere innvandrerne. Gallerne er forfedrene til alle franske borgere, sier mannen som er sønn av en ungarsk innvandrer og med en morfar som var sefardisk jøde fra Thessaloniki. Samfunnet skal være uniformt, fritt for «minoritetenes tyranni» og trofast overfor fransk kultur. Elever som av religiøse grunner ikke spiser svinekjøtt, får spise to porsjoner pommes frites i stedet de dager skinke serveres i skolekantinene. Det er det som er Republikken, sier Sarkozy. Samme regler gjelder for alle.

Sarkozys høyredreining slo feil i 2012. Vil den, trass i et helt annet trusselbilde i dag, gjøre det denne gangen også? Til nå har strategien vekket til live noe av den samme motviljen blant velgerne. Kampanjen hans har også dreiet seg mest om ham selv og hans store energi – akkurat som i hans president-år.

Ekstremhøyre

Hva så med Marine Le Pen? Samtidig som hun jubler over Trumps seier og ser seg i samme rollen i Frankrike, har hun valgt en helt annen strategi enn Trump. Temaene er riktignok de samme: proteksjonisme, mur mot innvandring, globaliseringsmotstand, motstand mot internasjonale handelsavtaler, angrep mot eliter og media, interesse av en ny allianse med Russland.

Men mens Trump har vekket opp slumrende velgere med et aggressivt og provoserende språk uten det minste snev av alminnelig folkeskikk, har Le Pen de siste årene gjort alt hun har kunnet for å gjøre partiet stuerent og distansere seg fra sin far og parti-stifter Jean-Marie Le Pen, som her til lands kanskje er mest kjent for å si at «gasskamrene var en historisk detalj». Han ble ekskludert fra partiet i 2015. Hun har pleiet et bilde av en ansvarlig politiker, og har i motsetning til Sarkozy, ikke ønsket å stå fram i mediene for enhver pris.

Hun har pleiet et bilde av en ansvarlig politiker, og har i motsetning til Sarkozy, ikke ønsket å stå fram i mediene for enhver pris.

I det siste har hun faktisk gått så langt som å si at islam er forenlig med republikken, om den bare blir verdsliggjort som de andre religionene. Der følges hun imidlertid ikke av flertallet av partimedlemmene. Hun har økt tilhengerskaren, har ligget først på meningsmålinger i første valgomgang, men mobiliserer ennå ikke tilstrekkelig til å få over 50 prosent i en andre valgomgang.

Kan Le Pen likevel vinne? I motsetning til den franske politiske eliten, de såkalte «enarkene» med bakgrunn fra eliteskolen ENA, snakker Le Pen et språk velgerne forstår. Akkurat som det Moskva-tro kommunistpartiet gjorde det da det dominerte «det røde beltet», forstadsbeltet rundt Paris. Ikke til å bli overrasket over at de samme innvandrertunge forstedene i dag er Nasjonal Front-land. Det samme gjelder også i høy grad det franske rustbeltet, særlig konsentrert i nord.

Om Le Pen møter Sarkozy i annen valgomgang skal man ikke se bort fra at hun kan vinne.

Om Le Pen møter Sarkozy i annen valgomgang skal man ikke se bort fra at hun kan vinne. Det er slett ikke sikkert at sosialistvelgere ser henne som en større trussel mot demokratiet og republikanske verdier enn Sarkozy. Mange av dem kan komme til å bli hjemmesittere. Med en Juppé som Republikanernes kandidat, synes det åpenbart at velgere i sentrum og til venstre vil foretrekke ham framfor Le Pen.

nyhetsbrevet