En blå vind over Kommune-Norge 

Intense måneder med valgkamp var over da valgresultatet tikket inn 11. september. Noen jublet begeistret, noen var litt forvirret og noen, som meg, var litt skuffet. Mange ordførerkjeder er byttet mellom partier, og partiene på venstresiden må ta innover seg signalene som er kommet fra velgerne.

Med den konservative vinden som har blåst over kommune-Norge dette valget kommer snart tida da valgløfter skal innfris. Det gjelder blant annet løfter om å sette tjenester ut på anbud, om å være mer effektive, og i mange kommuner: om store skattekutt. Det vil få konsekvenser for våre medlemmer i form av økt arbeidspress, mulig dårligere kommuneøkonomi, og i mange tilfeller lavere lønn og pensjon.

Løsningen her må være hele og faste stillinger, og ikke antall firmaer som tilbyr tjenesten.

For det er ikke sånn at de som arbeider ute i kommune-Norge er en gjeng vi ikke kan prioritere. Det er dokumentert gang etter gang at det er for lite folk i viktige velferdstjenester ute i kommunene. Alle har sikkert lest om helsearbeidere som søker seg bort fra yrket sitt, eller om ansatte som velger å arbeide deltid fordi jobben rett og slett er for tøff. I en undersøkelse Fagforbundet har gjort blant våre egne medlemmer i forbindelse med valget ble dette bekreftet. Økt bemanning og hele, faste stillinger er de to temaene som kom suverent høyest på prioriteringslista.

Etter min mening er det heller ingen fordel for oss som er innbyggere i kommunene om ansvaret for gode velferdstjenester splittes opp på stadig flere aktører, og at de folkevalgte mister mer av kontrollen. Prinsippet må være at hver krone som settes av til velferd i kommunebudsjettene, faktisk går til velferd, og ikke i lomma på noen andre. Vi vet at brukere av hjemmetjenester helst vil ha færrest mulig som kommer inn døra for å gi den hjelpen de trenger, det sier seg selv. Men løsningen her må være hele og faste stillinger, og ikke antall firmaer som tilbyr tjenesten. I kommuner hvor man har drevet med storstilt privatisering av helse og omsorgsektoren er det flere som har snudd, og senere tatt tjenestene tilbake.

Da trenger vi et godt samspill og at det er kort vei mellom de som er ute på arbeidsplassene og de som sitter og styrer.

Kommunestyrene rundt om i landet er arbeidsgiveren til veldig mange av medlemmene våre, og de har mye å si for hva slags arbeidslivspolitikk som føres der du bor. Det blir kanskje nå viktigere enn noen gang med fagligpolitisk samarbeid og at de tillitsvalgte engasjerer seg i lokalpolitikken og det som skjer ute lokalt.

Vi trenger hele og faste stillinger, vi trenger trygge og sikre arbeidsplasser, vi trenger gode og ryddige arbeidsvilkår, flere og bedre læreplasser og vi trenger en trygg og stabil styring som tar godt vare på de som trenger det mest. Da trenger vi et godt samspill og at det er kort vei mellom de som er ute på arbeidsplassene og de som sitter og styrer.

Mange nye folkevalgte skal veldig snart i gang med sin første budsjettbehandling. Det å sitte med budsjettforberedelser er mange grafer, mange ord og mange tall. Men grafene, ordene og tallene har stor betydning for kommunen. Antallet ansatte og årsverk er ikke bare et tall på papiret, men tallet på mennesker som går på jobb og er selve kommunen. Et høyere eller lavere tall har enorm betydning ute på en arbeidsplass. Det som virker som småpenger i det store bildet, kan ha enormt stor betydning for både de som utfører tjenesten, men også for de som mottar tjenesten.

Avgjørelsene blir best hvis de som kjenner problemene best deltar i arbeidet med å finne nye, og gode løsninger.

Jeg vil anbefale nye (og erfarne) folkevalgte å dra ut på arbeidsplassene og snakke med folka våre. Til å faktisk se utfordringene de står overfor, og lære av de som hver dag står i jobben. Til å lytte mer enn de selv prater, og til å ta til seg kloke råd og ord. Noen små grep og justeringer kan få en stor betydning for trivsel, for sykefravær og for den enkelte ansattes hverdag.

Det kjente uttrykket «den som har skoen på, vet best hvor den trykker», har noe for seg. Fagforbundet har stått i en nesten endeløs rekke omstillings- og moderniseringsprosjekter i kommunene og alle har vist det samme. Avgjørelsene blir best hvis de som kjenner problemene best deltar i arbeidet med å finne nye, og gode løsninger.

Vi trenger kommuner hvor vi, som vi sier i Hå, «løfter i lag».

Problemer og enkle løsninger på disse finner og løser vi best i fellesskap med de som hver dag står i det. Ta et eksempel innenfor renovasjon, hvor et selskap hadde så store lastebiler at de ikke kom seg inn i mange av portrommene og bakgårdene. Istedenfor at de ansatte skal løpe fortere, vil det være mer fornuftig å sammen med de ansatte finne unødvendige «tidstyver» i arbeidshverdagen, satse på nok grunnbemanning med en god oppgavedeling, og sørge for bred kompetanse ute på de ulike arbeidsplassene.

Vi trenger kommuner hvor vi, som vi sier i Hå, «løfter i lag». Da må alle ordførere og folkevalgte, uansett politisk farge, snakke med oss; lytte til råd og være opptatt av å skape et godt arbeidsliv og et best mulig arbeidsmiljø i sin kommune. Det får vi kun til sammen.