En generasjon med fortidsfobi?

Vi befinner oss nok en gang i krise. Enkelte amerikanske bydeler er lagt i ruiner. I Seattle, i det jeg skriver dette, vandrer mine idealistiske jevnaldrende rundt med maskingevær. De tok kontroll over flere gater og offentlige bygg i begynnelsen av juni og opprettet en autonom sone – Chaz, som de kalte den.

Samtidig legger mine Norske jevnaldrende fortsatt ut glorifiserende bilder av brann fra de første protestene mot politidrapet på George Floyd. Jeg leser om frykt for kaotiske gateslag mellom antirasistiske demonstranter og politi i England, Frankrike og Tyskland. Mange trekk ved Vestens kulturelle og politiske arv er det nå satt store spørsmålstegn ved – med min generasjon i fremste rekke.

6 av 10 unge mente at mennesker generelt ikke er til å stole på.

Pew Research Center publiserte en rapport i 2018 som viste en historisk lav tillit blant unge voksne. Mistilliten går mellom folk, overfor institusjoner og nasjonale myndigheter. 6 av 10 unge mente at mennesker generelt ikke er til å stole på.

Dette menneskesynet, og alle bekymringene min generasjon bærer med seg, gjenspeiles også i vårt valg av underholdning: Det siste tiåret har det vært en stor satsing på dystopiske filmserier som Hunger Games (2012-2015), The Maze Runner (2014-2018) og Divergent (2014-2016).

 

Verden slik vi kjenner den må falle

Mønsteret er veldig tydelig: I vår fantasi er verden ødelagt – av menneskene selv. Men fra ruinene vokser en helt fram, et nytt menneske som skal rette opp alle gamle feil.

Det er dermed verdt å spørre om mine jevnaldre lengter etter et slikt fenomen i virkeligheten, også. Og kostnaden, hvis det virkelig er slik? Jo, ideen innebærer at verden slik vi kjenner den først må falle. Bare slik dannes en ny – og bedre tid.

Ønsker vi, et sted i dypet av underbevisstheten, å se vår verden – og oss selv – brenne?

I en tekst jeg skrev i januar, spurte jeg om min generasjon ubevisst ønsket en tredje verdenskrig. Tesen var at det finnes en ikke-erkjent lengsel etter dommedag. Jeg ser nå at fenomenet vi står overfor stikker enda dypere. I januar spurte jeg om vi ønsket å skrike for å skrike. Nå spør jeg oppriktig: Ønsker vi, et sted i dypet av underbevisstheten, å se vår verden – og oss selv – brenne?

Er det den hemmelige lengselen som ligger under de nevnte kulturuttrykkene – og nå bryter overflaten i vestlige byer? Har vi å gjøre med en eldgammel fascinasjon for å rive alt ned? Er det den som nå tar nye former?

 

Fortiden og det gamle menneske

Protestene de siste ukene tok utgangspunkt i det rasistiske politidrapet mot George Floyd, men de har trekk som også går langt utover dette. Videoen utløste umiddelbar avsky i meg, som i så mange andre. Men hva var det jeg så, egentlig?

Fenomenet er detaljert beskrevet i boka The Ecological Approach to Visual Perception fra 1979. Spesielt relevant akkurat nå er begrepet «perseptuell orientering». Ifølge forfatteren, psykolog James Gibson, «ser» vi ting i omverden ved hjelp av mer enn øyet alene. Deduksjon spiller en vesentlig rolle når vi skal bestemme fysiske objekters dimensjoner. Eller som Gibson skriver: «The perceiving of the world entails the co-perceiving of where one is in the world and of being in the world at that place».

De så avgrunnen som finnes i det vestlige mennesket etter de siste tusen årenes historie.

La meg ta et eksempel: Dersom du er på tur og ser et fjell, vil du antagelig se klippene man kan falle ned fra før du ser selve fjellet. Prinsippet kan overføres til protestene etter videoen av George Floyds drap.

Fundamentalt vil jeg påstå at mange i den så en avgrunn. De så avgrunnen som finnes i det vestlige mennesket etter de siste tusen årenes historie. Konteksten er jo, blant annet, 20 år med økt kunnskap om slaveri og institusjonell rasisme, nettopp den typen grums som finnes der nede i dypet.

 

Kollektiv frykt for fortiden

Eller for å dra en annen parallell: Mange er redd for edderkopper, og ser umiddelbart mer enn bare et lite vesen med åtte bein dersom det skulle dukke opp et slikt kryp. Det er et hav av dunkle og fryktinngytende assosiasjoner de møter – først og fremst i seg selv. Antagelig vil den impulsive responsen derfor være å drepe edderkoppen.

Er vår respons egentlig særlig annerledes? De siste ukene har vi sett eldre statuer bli revet ned og vandalisert. Det er selvsagt fordi de har blitt noe mer enn statuer, noe mer enn isolerte, fysiske ting i verden. De har blitt påminnelser om det vi ubevisst frykter.

Kan fortiden vår være i ferd med å bli en kollektiv fobi, på linje med edderkoppskrekk?

Samtidig forekommer det vold og trusler mot akademikere og politikere, krav om at skolepensum skal avkolonialiseres og at folk skal miste jobben fordi de ikke gir uttrykk for det som nå er «oppdatert kunnskap». Eldre filmer og serier blir dessuten fjernet fra nettarkiver, begrunnet med at de ikke samsvarer med de nye tidene.

Det jeg lurer på er: Kan fortiden vår være i ferd med å bli en kollektiv fobi, på linje med edderkoppskrekk, med min generasjon som de mest oppskremte?

 

En ny kulturrevolusjon?

«Scatter the old world, in with the new». Disse ordene var en del av formann Maos kampanje under Kinas kulturrevolusjon. People´s daily, altså statsavisen, publiserte en tekst med en velkjent visjonsformulering. Den gikk ut på å fjerne alle monstre og demoner. I teksten, som ble publisert juli 1966, blir disse identifisert som Sì jiù – mandarin for «de fire gamle».

I boken The Cultural Revolution fra 2010 omtaler historiker Frank Dikotter dette som alt av gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Hu Qiaomu, Maos privatsekretær, skrev en oppfordring til det kinesiske folk om å knuse disse «fire gamle».

Elever drepte sine lærere og var, til tider, med på å henrette sine foreldre.

Det var den absolutte antitesen til konservatisme. Ingen nytte var det i å forsøke å forstå fortiden. Den var per definisjon råtten. I Kina ble kirker dermed brent til grunne. Språket ble endret, statuer vandalisert og universitetene ransaket.

Konfutsianismens vektlegging av respekt for eksisterende roller var med ett snudd på hodet. Elever drepte sine lærere og var, til tider, med på å henrette sine foreldre.

 

Flukten fra skammen

Kanskje kan nevrobiologi hjelpe oss å forstå den atferden som er beskrevet her. Det er i alle fall rimelig å hevde at skam spiller en stor rolle for de handlingsmønstrene vi ser.

I møte med skam reagerer hjernen på samme måt som når vi er i fysisk fare. Den aktiverer det sympatiske nervesystemet, et automatisert responssenter som blant annet står ansvarlig for å generere flykt/kjemp-responsen.

Vi vil bli kvitt visse sider ved de menneskene vi har blitt som en følge av alt det våre forfedre foretok seg.

Flykt-responsen utløser et ønske om bare å forsvinne. Barn vil ofte prøve å bli usynlige. Til sammenligning uttrykkes kampresponsen som verbal og fysisk aggresjon overfor den eller de som fikk skammen til å materialisere seg.

Ved å anlegge dette blikket, kan vi kanskje forstå noe vesentlig: Vi unge prøver delvis å gjøre oss usynlig, i den forstand at vi vil viske ut en del av vår egen kulturelle arv. Vi vil bli kvitt visse sider ved de menneskene vi har blitt som en følge av alt det våre forfedre foretok seg.

 

 Amputasjon av selvet

Forfedrene ønsker vi å fjerne helt. Ja, vi har til og med prøvd å gjøre foreldregenerasjonen usynlig gjennom det virale begrepet boomer. Hovedfunksjonen er å avvise en gruppe vi anser som «ute av kontakt» med vår tids Zeitgeist. I virkeligheten går også dette imidlertid ut på å amputere vekk den delen av oss selv som er et resultat av den sosiale og kulturelle arven vi bærer i oss.

I The Gurdian skriver den 25 år gamle politikeren Chloe Swarbrick fra New Zealand, som gjerne bruker b-ordet, at begrepet er et sammendrag av unges kollektive utmattelse stilt overfor de som i dag er eldre.

Ideen ser ut til å være at vi hadde skapte en bedre arv om det var oss som den gang sto ansvarlige.

Vi kan videre tenke oss at en avvisning av den arven de har etterlatt seg innebærer en forestilling om at vi unge ville ha gjort ting bedre. Ideen ser ut til å være at vi hadde skapte en bedre arv om det var oss som den gang sto ansvarlige.

Dette kan eksemplifiseres av 16 år gamle Greta Thunbergs tale for FN: «You are not mature enough to change the world, so you leave it to your children», sa hun. Formuleringen er skarp og inspirerende, så absolutt. Men vi kan jo ikke egentlig endre verden av i går, og må derfor begynne med menneskene av i dag.

 

Fremtiden og det nye menneske

Og hvor leder i så fall det oss? Tanken om det nye menneske har dype røtter i vestlig kultur. Den strekker seg over Friedrich Nietchze til Karl Marx og enda mye lenger tilbake. Aksiomet består av en epistemologisk antagelse; at menneske, i bunn og grunn, er mer formet av kultur enn biologisk arv.

I boken Emile fra 1772 skriver den franske filosof Jean-Jacques Rousseau om menneskets iboende uskyldighet. Naturen gir oss, ifølge Rousseau, frihet til å forme oss selv. John Locke beskrev på sin side mennesket som en tabula rasa, en blank tavle.

Å unnslippe våre forfedres arv er vanskelig når de jo selvsagt lever videre i blodstrømmene våre.

Samtidig har genetikk blitt et kontroversielt tema. På spøk kan man si at det 21. århundrets fremste fiende framstår som en fascist ved navn arvestoff. En nokså utbredt frykt er at en «biologisk determinisme» skal føre til en form for defaitisme.

I 2007 fortalte professor Harriet Bjerrum Nielsen, den gang leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, for eksempel at biologiske teorier kan gjøre oss passive. I 2018 fortalte den samme professoren så til nettstedet Kjønnsforskning.no: «Jeg tenker det ikke er slik at personlighet ligger i genene, det er en sosial formingsprosess som har funnet sted». Denne mostanden mot biologi som forklaringsfaktor er nå meget vanlig, spesielt blant mine jevnaldre. Å unnslippe våre forfedres arv er likevel vanskelig når de jo selvsagt lever videre i blodstrømmene våre.

 

Mulig å unnslippe forfedre-arven?

 «Educate yourself» er et begrep jeg ser overalt nå. Det brukes blant annet av norske ungdommer. Grunnsynet ble også delt i en kronikk av journalist og NRK-programleder Noman Mubashir nylig. Han skrev: «Hat kan læres bort. Men det samme kan kjærlighet. Mennesker er ikke født fordomsfulle». Dette er en aksiomatisk påstand. Slik holder den muligheten åpen for håpet om å unnslippe forfedre-arven.

Jeg tenker at det er forståelig. Det aller skumleste man kan gjøre er jo å se dypt ned i menneskeartens mørke. Det er bare da man virkelig kan kjenne seg selv og innse hva man kan være i stand til. Men hvem tør egentlig det?

Troen på selv å være uten synd er rofte en første indikasjon på kommende ondskap?

Før eller siden må vi imidlertid møte sannheten om oss selv. Freuds Ubehaget i kulturen fra 1930 er i så måte mer relevant enn noensinne. Psykoanalytikeren noterte at det moderne mennesket har overbevist seg selv om at det er gudommelig.

Min frykt er at vi er på vei til å bli motsatsen til dette. Ifølge kristen teologi falt satan fra himmelen og ble en kraft i verden fordi han avviste sitt eget opphav. Videre kan man vel mer enn å antyde at troen på selv å være uten synd ofte er en første indikasjon på kommende ondskap?

 

Ikke glem å kikke i bakspeilet

Også i oss unge finnes mange av de samme svakhetene som hos våre foreldre. De påbegynte ødeleggelsen av jorden, og dersom det ikke anerkjennes at vi bærer noe av dette videre med oss, vil ødeleggelsen neppe ta slutt.

Skal vi, selveste «Thunberg-Generasjonen», bli nødt til å fortelle våre barn at heller ikke vi var moden nok til å redde verden? Er det denne frykten som får en del av oss til å ville gå langt, og som gir opphav til trangen etter å brenne ned?

Lite er mer knusende enn å innse at det man trodde var framskritt på sivilisasjonens utviklingsbane, viser seg å være en form for regresjon i forkledning.

Mao sendte millioner av intellektuelle til omskoleringsleirer. I hans Kina var tiden inne for «de fire nye»: nye skikker, ny kultur, nye vaner og nye tanker. Målet var som så ofte ellers i historien å skape det nye menneske; med riktig kunnskap og de rette verdier, renset for sine forfedres mange feil. Resultatet ble omtrent to millioner døde.

Jeg vet at denne parallellen med Maos Kina kan virke som en enorm overdrivelse. Det er imidlertid en påminnelse om hva som kan skje når man helt glemmer å kikke i bakspeilet.

 

Regresjon i forkledning

Lite er også mer knusende enn å innse at det man trodde var framskritt på sivilisasjonens utviklingsbane, viser seg å være en form for regresjon i forkledning. Er du overbevist om at dine føtter beveger seg framover, kan du – nærmest før du vet ordet av det – befinne deg i en situasjon der du kjenner pusten av dine egne demoner i nakken.

Så lenge vi tror mennesker er født som blanke ark, åpnes en mulighet for at vi én dag kan hviske ut våre liv og skrive alt om. Vi blir ikke skapt i noens bilde, i så fall. Skaperen, det er oss.

Vi var gode, men nektet for at ondskapen fantes i oss selv, og nettopp det ser ut til å bli feilen som lar mørket tre frem på nytt.

Mange var optimistiske over mine jevnaldre, og satte sin lit til «Thunberg-generasjonen» som noen kalte oss. Dessverre er jeg, i lys av det som har skjedd det siste halve året, redd for at min generasjon er blitt som den falne engelen.

Vi var gode, men nektet for at ondskapen fantes i oss selv, og nettopp det ser ut til å bli feilen som lar mørket tre frem på nytt. Slik er jeg og min generasjon i ferd med å bli litt som den bibelske djevel.