En motvillig totalavholdsmann

Med fare for å være festbrems og gledesdreper i en mørk tid som virker litt kortere om man er påseilet eller litt skakk, har jeg lyst til å skrive litt om avhengighet. Du vet, det som andre sliter med. Jeg skal virkelig si jeg har vært en av livets glade gutter som forsynte meg godt ved bordet av både dette og hint, og levde ganske greit med det.

Helt til jeg ikke gjorde det. Da var det ikke moro mer.

Nå er det ganske tendensiøst å skrive om fylla i desember, all den tid julebordsesongen og jula er unormal. Samtidig kan ramaskriket rundt to flasker vin mindre i tax free-kvote være et tydelig signal på at prioriteringene i deler av befolkningen har en uhensiktsmessig sterk følelsesmessig tilknytning til vinflaska si.

Jeg nærmer meg halvannet år som klinka edru etter å ha kjempet i motbakke med å holde meg rusfri i åtte år før det. Min historie er verken unik eller interessant. Det mest interessante med den er faktisk hvor lite unik den er – hvor mange det er som ender opp med en eller annen form for avhengighet.

Så hva trenger vi da, ifølge en nyfrelst motvillig totalavholdsmann?

Avhengighet kommer i mange ulike fasonger. Å være treningsnarkoman eller avhengig av jobben gir liksom ikke helt de samme konsekvensene som å drikke seg fra hus og hjem mens man spiller nettpoker og selger familien til hvitt slaveri. Så jeg konsentrerer meg derfor om den avhengigheten med de mest åpenbare negative konsekvensene – alkohol, narkotika og pengespill.

Fylla har fulgt nordmenn så lenge vi har skriftlige kilder, og enkelte arkeologiske funn tyder på at menneskeheten ble bofast og dyrket korn mest for å brygge øl. Det stikker ganske dypt i mennesket det å ruse seg.

Med rusen kommer risikoen for avhengighet. Alkohol er i så måte ganske lett å bli avhengig av. Det visste jeg jo. Jeg hadde sett det i nær familie.

Fra avholdsbevegelse til sykdom

Konsekvensene av fylla har vært mange, og det var ikke tilfeldig at arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen gikk hånd i hånd i mange år. For å kunne frigjøre seg fra kapitalismens åk og undertrykkelse, måtte arbeideren først bli, vel, edru. Det er mye lettere å gjøre sin plikt og kreve sin rett når man ikke skjelver av abstinenser eller er full.

Om det er som en følge av at alkoholismebehandlingen i stor grad dreier seg om å ta ansvar som individ eller om det er på grunn av den epidemien av egosentrisk liberalisme vi har lidd under i 30 år at samfunnsproblem-dimensjonen er blitt borte i diskusjonen om rus, skal jeg ikke si for sikkert, men faktum er at rus er redusert til å være en individuell tragedie. Som så mye annet.

Vi trenger heller ingen ytterligere romantisering av rusen.

Imidlertid er det både et samfunnsproblem og en individuell tragedie. Sykefravær, skader på grunn av fall, slåssing eller andre ting man gjør i fylla, alt sammen koster. For den avhengige også. La meg være den første til å innrømme at ovale weekender med høy promille er dyre. Også for arbeidsgiveren. Det er min høyst udokumenterbare påstand at alle kostnadene, som vold i hjemmet, politiutrykninger, sykedager, lav produktivitet, smugling og sykdom som er forbundet med rus, neppe noensinne vil bli dekket opp av de beskjedne alkoholavgiftene vi har i Norge.

Hjerneforskerne i dag ser at nervebanene i hjernen endrer seg ved bruk av rusgifter over tid. Den kognitive funksjonen endrer seg. Dette gjelder også for cannabis, som kanskje eller kanskje ikke vurderes legalisert. Siden cannabisolje, i likhet med alkohol, har enkelte medisinske egenskaper, finnes det knapt grenser for hvor ufarlig dette er i den jevnlige propagandaen som stort sett kommer fra en av de minst etterrettelige gruppene i verden – alternativbransjen.

Likevel, rett skal være rett, som samfunnsproblem er cannabis først og fremst en utfordring fordi det omsettes ulovlig og dermed gir næring til en svart økonomi og alternative karriereveier med et liv i gjengkriminalitet. Cannabis er selvsagt ikke alene om å bli omsatt illegalt, men foreløpig er ikke trøkket for å legalisere amfetamin, kokain eller heroin særlig påtrengende.

Alkoholens skadevirkninger er godt dokumenterte. Når mediene likevel heller skriver om søtningsmidler i lettbrus som om risikoen for å omkomme var umiddelbar, strever folkeopplysningen i motbakke og media svikter sitt samfunnsoppdrag. Der også.

Cannabis er blitt cannabusiness.

Forebyggende arbeid er først og fremst begrenset til en og annen holdningskampanje. Men alkoholen gjør sitt inntog på stadig flere arenaer. Den hører naturlig med til fotball. Tenk det. Den skal inn på kjøpesentra. Og vin, det er pokker meg kultur så godt som noe annet, visstnok. Og det er helt greit. For, som allerede beskrevet, å ruse seg er dypt menneskelig. Det er politisk selvmord å foreslå en ny forbudstid. Ikke vil det hjelpe heller. Den forrige gjorde ikke det.

Og, selv som motvillig totalavholdsmann må jeg innrømme at det ikke finnes så mange gode grunner til ikke å avkriminalisere cannabis. Samtidig er det verdt å merke seg at det ikke ligger først og fremst en langt mer tolerant natur hos lovgiverne enn tidligere bak legaliseringsbølgen i Vesten, snarere sterke økonomiske interesser. Cannabis er blitt cannabusiness.

Vi trenger heller ingen ytterligere romantisering av rusen. Rus kan virke frigjørende på mange måter. Det er derfor det er gøy. Lenge. Så blir rusen det verste fengselet en kan tenke seg, og flukten fra Alcatraz er både vanskelig og smertefull.

Så hva trenger vi da, ifølge en nyfrelst motvillig totalavholdsmann?

Vi, som vanlige folk, kan for lite om hjernen.

Det vi trenger er en langt sterkere betoning av hva som skaper avhengighet – belønningssystemene i hjernen vår. Mennesker som opplever stress, psykiske påkjenninger av ulike slag som ensomhet og depresjon, vil ha behov for belønning. Og når vi har tilgang til det i form av ei flaske, ei pille, dataspill eller kasino på nett, er det enklere å hjelpe seg selv enn å be om selskap og en klem.

Og så trenger de som ikke pleier jevnlig omgang med alkohol å bli akseptert som fullverdige medlemmer av nærmiljøet. En tidligere kollega av meg sa «Jeg stoler ikke på folk jeg ikke kan drikke meg full med». Da flirte jeg. Nå ville jeg ha spurt hvorfor. Om det er en karakterbrist, noe abnormt, med å takke nei til et glass, er det nokså utfordrende å være sosial uten promille i Norge. Deri ligger også noe av utfordringen; det er stigmatiserende å være en alkis eller narkis. Og det er oppsiktsvekkende å si «nei takk» til gratis børst. «Erru dum eller?? Det er gratis!».

Få gjerne mer kunnskap om hjernen

Hva som kommer først av psykiske utfordringer og avhengighet kan være diskutabelt. Det som ikke er diskutabelt er at de to er gjensidig forsterkende. Dessverre er det også slik at avhengighet, når den først er oppstått, ikke synes å gå tilbake selv over tid.

Avhengighet har blitt definert som en sykdom. Det er en oppgradering fra den gamle definisjonen, hvor det var karaktersvakhet og ryggradsløshet som var hovedårsaken til fyll og løsgjengeri.

Spørsmålet er om sykdomsdefinisjonen er av det gode. Omtrent ved disse tider i fjor avslørte VG hvordan såkalte addiktologer (en retning innen 12-trinnsbehandlingen, funnet opp av en svensk psykolog som har definert det aller meste inkludert onani som dysfunksjonelt) utnyttet avhengiges søken etter en løsning for egen vinnings del.

Det finnes likevel lyspunkter. I dag drikker ungdommen mindre.

Vi, som vanlige folk, kan for lite om hjernen. Og, siden hjernen vår er kompleks og vi alle sliter med diverse kognitive skjevheter, har vi lett for å trekke feil slutninger om hva som er årsak og virkning og å vurdere risiko. Som hvilken risiko vi løper for å bli alkoholikere eller narkomane. Eller hekta på dataspill.

Det finnes likevel lyspunkter. I dag drikker ungdommen mindre. Det kan hende at de ikke lenger oppfatter det som livsnødvendig å være beruset for å danse. Det kan hende at innvandring fra land der det drikkes mindre har vært gunstig. Det vet jeg ikke. Eller det kan hende at «millennials», som de snøfnuggene de påstås å være, rett og slett er så flinke til å snakke om og uttrykke følelser at de ikke trenger å svelge ned sinne, skuffelser og sorg med brunt brennevin.

Hvordan kan samfunnet ivareta folk som kommer tilbake fra rushelvete.

En ting er jeg i alle fall sikker på, nå med økende bruk av dataspill som er en systematisering av overstimulering av belønningssystemene våre blant barn og ungdom (og voksne) – avhengighet er alt for viktig og utbredt til at det bør reduseres til en individuell tragedie. Og det er min bønn til venstresiden at den går i bresjen for å sette avhengighet på dagsorden og tar med et bredere samfunnsperspektiv inn enn alkoholavgifter og kognitive problemer hos hasjrøykere.

Hvordan kan samfunnet ivareta folk som kommer tilbake fra rushelvete og har så mange «tapte år» at livet faktisk ikke virker verdt å fortsette fra et økonomisk ståsted? Er det å havne på sosialen og tiltak hos NAV det en utkjempet sitt livs kamp for å få? Gidder vi å bruke litt av samfunnets ressurser på forebyggende tiltak, som å gi folk en mer konstruktiv innsikt i hvordan avhengighet oppstår snarere enn å si at «rus er farlig»?

Disse spørsmålene, og flere som jeg har glemt eller utelatt, bør vi finne gode svar på i fellesskap. Rett og slett fordi ingen fortjener et nedverdigende liv i avhengighet.