En ny opplysningstid

Alternative fakta er i vinden om dagen, men de har eksistert siden tidenes morgen. Før jorden var flat og hekser gjorde melken sur. Alternativ fakta finnes fremdeles overalt, ikke bare i Trump-administrasjonen.

Da jeg gikk på skolen lærte jeg at opplysningstiden skjedde på 1700-tallet. Med blant annet John Locke, Adam Smith og Jean-Jacques Rousseau som hovedpersoner, skylte en bølge av fornuft over Europa. Mennesket skulle tenke og ta avgjørelser basert på fakta og vitenskap, ikke overtro og tradisjon. Fremtiden var lys, og forskning og kunnskap skulle være de nye idealene. Slik gikk det ikke helt.

Vi betaler for forskerens kontor, lønn, utstyr og så videre.

Vi er inne i en tidsalder der informasjon kan innhentes når som helst og hvor som helst. For bare få år siden måtte man slå opp i familiens leksikon for å finne ut av noe. Nå har man Wikipedia, Google og alskens nettsider som ligger åpen for allmennheten, klare til å spre kunnskap. Problemet med den nye verden er derimot at kritisk tankegang har forsvunnet for mange. Det er fremdeles en del som sverger til homeopati, at klimaendringene ikke er menneskeskapte og at vaksiner er livsfarlige. Dette må det gjøres noe med.

Norge burde slutte seg til EU sitt mål om all offentlig finansiert forskning skal være åpen innen 2020.

Heldigvis finnes det jo også informasjon som er troverdig, særlig i form av forskningsresultater. Mye av forskningen blir derimot gjemt bort for offentligheten, til tross for at det ofte er nettopp offentligheten som betaler for den. I Norge finansieres en stor andel av forskningen gjennom skatten du og jeg betaler.

Da er det vi som betaler for hele prosessen. Vi betaler for forskerens kontor, lønn, utstyr og så videre. Vi betaler for at forskeren skal få lov til å publisere sitt verk i et tidsskrift der hverken vi, forskeren selv eller institusjonen forskeren jobber på har tilgang på forskningen i etterkant.

Dette er et problem som sjeldent blir tatt opp i det offentlige ordskiftet, til tross for viktigheten av det. Om vi derimot overfører denne tankegangen til et mer hverdagslig eksempel, blir det lettere å se urettferdigheten som ligger i det. Du ville aldri ha kjøpt en frossenpizza i butikken dersom du måtte betale igjen for å åpne lokket når du kom hjem, og enda en gang om du ville dele den med en kompis.

Slik det er nå må skoler, høyere utdanningsinstitusjoner, sykehus og privatpersoner betale for å åpne lokket, og få tilgang på forskningen vi allerede har betalt.

Det er her Åpen publisering eller Open Access (OA) kommer inn. OA betyr at forskningen skal være tilgjengelig for andre – også andre forskere, i andre land, som vil bruke den videre i sin egen forskning. Denne kunnskapen skal være gratis å innhente. Mange ledende forskere og forskningsmiljøer har tatt til orde for at OA burde være standarden. Stortingets utvalg som skulle se på nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater, konkluderte også med dette.

Skal vi finne løsningene, må også forskningen og kunnskapen være verdensomspennende.

Forskningen burde være åpen og Norge burde slutte seg til EU sitt mål om all offentlig finansiert forskning skal være åpen innen 2020. Alt ligger til rette for en ny og verdensomfattende opplysningstid, men det er hindringer.

Slik systemet for finansiering av forskning fungerer i dag, får man mer penger for å publisere i de anerkjente tidsskriftene. Mange forskningsmiljø har også et prestisjejag etter å publisere i de «riktige» kanalene. Prestisjejaget er det vanskelig å gjøre noe med, men finansieringsmodellen for forskning kan endres for å belønne OA i større grad om det er politisk vilje til det.

En annen bakside ved OA er svindel. Standarden innen publisering er at forskningen publiseres i tidsskrifter man betaler for å abonnere på. Ved Åpen publisering, derimot, er det forskeren selv eller forskningsinstitusjonen som betaler for publiseringen. Det er mange eksempler på tidsskrifter som ukritisk publiserer artikler for å tjene penger, uten å gjøre den nødvendige gjennomgangen og kvalitetssikringen av forskningen før den publiseres. Disse tidsskriftene fokuserer på pengene som kommer inn for hver artikkel de mottar.

Allerede i 2014 estimerte man at det ble publisert i overkant av 400.000 forskningsartikler hos useriøse aktører, og det er liten grunn til å tro at tallet har sunket. For at Åpen publisering skal ha livets rett, må dette problemet løses. Fordelene ved åpen publisering er likevel mye større enn ulempene, selv i dagens form.

Kunnskap er makt og makten skal tilhøre offentligheten.

Kunnskap er makt, hevdes det. Kunnskap er også mye mer. Mange av problemene vi står overfor i dag, er globale. Sykdom, klimaendringer og økonomiske kriser er gjerne verdensomspennende. Skal vi finne løsningene, må også forskningen og kunnskapen være verdensomspennende. Om norsk forskning kan hjelpe forskere i Brasil til å finne en løsning på et problem i India, burde brasilianske forskere ikke da få muligheten til å løse dette problemet?

Pengene må flyttes fra slutten til starten av næringskjeden. I stedet for å betale for å få tilbake forskningen vi har finansiert, bør det investeres og fokuseres for å få den åpent ut.

Kunnskap er makt og makten skal tilhøre offentligheten.