En politikk for lykke

I 2017 ble Norge kåret til verdens lykkeligste land – i 2018 det nestlykkeligste, etter Finland. Vi er ifølge undersøkelsene lykkeligere enn for eksempel Danmark og Island, og kunne egentlig slått oss til ro med det. Det er typisk norsk å være lykkelig, kunne vi sagt og feira oss selv tre dager til ende.

Men samtidig er det disse andre tallene. Vi har ungdomsgenerasjonen, som sliter mer psykisk enn generasjonen før. Der mange uttaler at de er ensomme og at de opplever livet som et slit. Kan vi egentlig si oss fornøyde så lenge de unge i samfunnet ikke opplever livet som godt? Livet, som er det viktigste for oss alle sammen.

Jeg tror at vi noen ganger prioriterer feil fordi vi bruker feil mål for gode samfunn.

Vi må stille oss selv spørsmålet om lykke kan få en større plass når vi lager politikk. Eller livskvalitet da, som nok er et mer passende begrep enn lykke. Lykke har det jo med å komme og gå, i alle fall for de fleste av oss. Mens opplevelsen av livskvalitet er mer stabil.

Vi måler og rangerer samfunnet vårt på mange ulike måter, men hvor ofte spør vi oss selv om politikken vi vedtar vil gi oss mer eller mindre livskvalitet?

Folkehelseinstituttet skal sette i gang med et måleverktøy for livskvalitet, som skal gi oss mer kunnskap om hva som gjør at vi i Norge opplever livskvalitet. De skal ta for seg ulike aspekter: jobb, bolig, opplevelse av mening og tilhørighet. Det er mye grundigere undersøkelser enn målingene som kårer verdens lykkeligste land. De kan brukes til å forstå mer av hva som skaper livskvalitet og hva som ikke gjør det.

Det kan jo være vi får oss noen overraskelser, men vi vet allerede fra før at samfunnet rundt mennesker har mye å si for opplevelsen av livskvalitet. Muligheter for jobb, bolig og tillit mellom folk i et samfunn har naturlig nok mye å si. Men politikken kan også følge opp subjektive følelser som svekker livskvaliteten. Ensomhet er ikke bare et personlig problem, det er samfunnsproblem, som kan følges opp politisk.

For hva er egentlig viktigere enn at flest mulig i Norge skal oppleve at livet er meningsfylt og godt?

Tidligere undersøkelser har vist at naturopplevelser er noe av det som bidrar mest positivt til livskvaliteten vår. Står beskyttelsen vår av naturområder i stil med hvor viktig naturen ser ut til å være for oss? Jeg tror at vi noen ganger prioriterer feil fordi vi bruker feil mål for gode samfunn.

Når vi får mer kunnskap om livskvalitet bør vi følge opp med politikk som gir mer av det. For hva er egentlig viktigere enn at flest mulig i Norge skal oppleve at livet er meningsfylt og godt?