Equinor ved en korsvei

Samtidig med at fredsprisen til FNs matvareprogram ble kunngjort 9. oktober, presenterte Equinor den eksterne granskningsrapporten om selskapets USA-satsing. Dommen var hard. At selskapet har tapt anslagsvis 161 milliarder i USA, skyldes angivelig ikke bare prisfall, men problemer ved strategien for internasjonal vekst, blant annet manglende risikovurderinger, kontrollsystemer, oppfølging og kunnskap om virksomhetene Statoil kjøpte opp.

Gransker PWC mente samtidig at internkontrollen var vesentlig forbedret siden 2014, da Eldar Sætre overtok som konsernsjef etter Helge Lund. «For meg og oss i Equinor er denne rapporten tøff og krevende lesning», uttalte Sætre. «Det er helt klart enkeltinvesteringer i den perioden som jeg gjerne skulle vært foruten.»

Høyre pleide å være AS Norges bokholder, men har ikke brydd seg stort om de forsvunne milliardene.

Dagens Næringsliv kaller historien for Norges største industriskandale. Men selv om Equinor fremdeles har staten som hovedeier, har konsekvensene for selskapet vært små. Ingen har måttet stå til ansvar, departementet – eieren – har ikke engasjert seg i særlig grad og et forslag fra MDG om en høring i Stortinget ble stemt ned i Kontrollkomiteen før sommeren.

Regjeringspartiet Høyre pleide å være AS Norges bokholder, men har ikke brydd seg stort om de forsvunne milliardene denne gangen. Man får en følelse av at det finnes en skjult motvilje mot å undersøke saken. Kan det være at PWC-rapporten sier noe om grunnleggende utfordringer, ikke bare i USA, men ved hele Equinors internasjonalisering og selve den statlige eierskapsmodellen?

 

Lik hemmelige elskere

Fordelen med et historisk blikk på norsk olje er at mange etablerte sannheter ved nærmere ettersyn viser seg å være utslag av tilfeldigheter og politiske hestehandler. At ting er slik de er i dag, betyr ikke at de skal være sånn for alltid.

Historien om Equinors ferd fra sigarkasse til Nordens største selskap, som jeg beskriver i boka Giganten: fra Statoil til Equinor, historien om selskapet som forandret Norge (Kagge 2020), handler også om forvandlingen av de norske styringspartiene. Arbeiderpartiet og Høyre har funnet hverandre i oljen, lik hemmelige elskere som møtes på diskrete barer.

Selskapet gjøv løs på alle slags oppgaver, og feiet over motstandere som en dampveivals.

I første del av oljehistorien, derimot, sloss de blå og de røde så busta føyk, ikke minst om statsoljeselskapet som var Arbeiderpartiets ektefødte barn. Statoil ble skapt for å sikre norske interesser overfor de internasjonale oljeselskapene. Selskapet ble lokomotiv for en industriell, teknologisk og næringsmessig revolusjon. Ikke uten grunn ble det kjent som verdens beste nasjonale oljeselskap.

Samtidig var politikken så vellykket at Statoils sjef Arve Johnsen, ifølge Høyres statsminister Kåre Willoch, ble mektigere enn regjeringen. Statoil sto alene for omkring 60 prosent av investeringene i industrien og kunne kontrollere pengestrømmer av en størrelsesorden aldri før sett i Norge. Forslukent gjøv selskapet løs på alle slags oppgaver, og feiet over motstandere som en dampveivals.

 

Vokste raskere enn godt er

I 1984 klippet Høyre «gjøkungens» vinger og Arbeiderpartiet måtte godta at Statoils andeler ble drastisk redusert, på Gullfaks-feltet fra 85 til 12 prosent. Reformen var resultatet av Høyres ønske om å bryte opp maktkonsentrasjon og samtidig sikre staten grunnrente fra Nordsjøen. Statoils norske rivaler blomstret da konkurransen på sokkel hardnet til.

De store kontantstrømmene ble i stedet kanalisert til staten gjennom en ordning som fikk navnet Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE) – kongen av åttitallets politiske reformer hadde det desidert kjedeligste navnet.

Arve Johnsen brukte opp alt far kunne ha tjent om han levde i ni millioner år.

Arve Johnsen jamret seg, men da Statoil overskred budsjettene på Mongstad-utbyggingen med 5,4 milliarder kroner, innså de fleste at selskapet hadde vokst raskere enn godt var. «Arve Johnsen brukte opp alt far kunne ha tjent om han levde i ni millioner år», sa forfatteren Georg Johannesen.

Mongstad var beviset på at Høyre hadde hatt rett. Oljepolitikk handler om å balansere ulike hensyn og sikre fellesskapets interesser. Overskridelser må få konsekvenser. Kranglingen og kompromissene som preget første del av oljehistorien tjente Norge vel.

 

«Det oljeindustrielle kompleks»

Men rundt år 2000 inntraff et markant skille. Det bredte seg en stillhet i de politiske miljøene, den fløt utover som olje på vannet og kvelte tilløp til debatt om det delprivatiserte selskapet, der staten fremdeles eide to tredjedeler av aksjene.

Konsernsjefer hadde måttet gå etter overskridelser på Mongstad og Åsgard, men de enda større overskridelsene på Snøhvit i 2005 førte knapt til overskrifter. Miljøbevegelsen laget bråk om Statoils oppkjøp av klimafiendtlig kanadisk oljesand (som for øvrig også ble et milliardsluk), men storting og regjering ytret ikke et knyst.

Kanskje var det vanskelig å huske hvilken hatt man til enhver tid hadde på hodet?

Francis Sejersted var en av historikerne som tok i bruk begrepet «det oljeindustrielle kompleks» og «petroliseringen» av det offentlige på nittitallet. Den gamle tanken om at oljen var et middel til å skape et bedre samfunn svant hen, og politikken handlet i stedet om å maksimere inntjening og sette industrien fri fra politikerne.

Begrepet det oljeindustrielle komplekset rommet også en forestilling om en ny elite av flinke venner og bekjente som fløt gjennom kretsløpet av institusjoner.

 

Den femte statsmakt

Selv om politikere, byråkrater og oljeselskap satt på hver side av bordet og representerte forskjellige interesser, byttet de samme personene ofte stoler med hverandre. Kanskje var det vanskelig å huske hvilken hatt man til enhver tid hadde på hodet?

Statoil hentet de flinkeste folkene fra media, departement og politikk. Oljeindustrien sysselsatte hundretusener, genererte enorme inntekter og komplekset hadde tyngde som en elefant. Fagforeninger og arbeidsgivere hadde felles interesse av at virksomheten gikk for fullt. Alle var en del av familien. Olje-Norge var blitt et Lykkeland med mange felles venner og ingen fiender.

Departementet og oljedirektoratet fremsto på totusentallet mer som en blanding av heiagjeng, kosedyr og livvakt.

Etter fusjonen med Hydro i 2007 ble Statoil totalt dominerende i Norge. Leverandører og konkurrenter sto pent med lua i hånden. Gamle motstandere som departementet og oljedirektoratet fremsto på totusentallet mer som en blanding av heiagjeng, kosedyr og livvakt. Norge hadde en lovgivende, regjerende og dømmende statsmakt – i tillegg til media som tilsynsetat.

Men oljen hadde skapt en institusjon som var så sterk og mektig at den lå over og utenfor politikk og forvaltning. I midten av komplekset, pakket inn i en beskyttende dyne av de store partiene, næringsliv og fagforeninger, var det gamle statsselskapet. Statoil var den femte statsmakt.

 

«En armlengdes avstand»

En av årsakene til utviklingen var Harald Norvik, Statoils dyktige konsernsjef på nittitallet. Norvik var en av arkitektene bak den statlige eierskapspolitikken. For å frigjøre Statoil fra politikerne, som vekselsvis brukte selskapet som syndebukk og sparegris man kunne snu på ryggen og tømme etter behov, ville han ta Statoil på børs.

Siden Norvik visste at striden ville stå i Arbeiderpartiet, allierte han seg med LO-sjef Yngve Hågensen og Jens Stoltenberg. Strategien ble kronet med hell da Stoltenberg overvant en venstrekoalisjon av gråhårede veteraner og AUF-ere, og delprivatiserte Statoil i 2001. Telenor ble også delprivatisert på denne tiden; Hydro var det allerede. Dermed var staten eier av gigantiske verdier på børs.

Friheten er behagelig for begge parter: Konsernledelsen kan gjøre som den vil og statsråden slipper å ta ansvar.

I boken Staten som kapitalist beskriver Norvik og medforfatterne, historiker Einar Lie og tidligere Hydro-sjef Egil Myklebust, den nye modellen som et kompromiss mellom tilhengere og motstandere av statlig eierskap. Resultatet var eierskap på en armlengdes avstand.

Staten sitter fremdeles med to tredjedeler av aksjene i Equinor, men utover å velge styremedlemmer, legger ikke hovedeier seg opp i selskapets gjøren og laden. Friheten er behagelig for begge parter: Konsernledelsen kan gjøre som den vil og statsråden slipper å ta ansvar om selskapet dummer seg ut.

 

Eierskapsform med svakheter?

«Vi har lyktes så godt med det statlige eierskapet i Norge!» sa næringsminister Torbjørn Røe Isaksen da han la frem regjeringens eierskapsmelding i november 2019. Forutsigbarhet har gjort at «selskapene har kunnet videreutvikle seg og skape verdier.»

Da jeg i forbindelse med lansering av Giganten spurte Næringsministeren om tap på over hundre milliarder kroner bare i USA kunne tyde på at eierskap på en armlengdes avstand hadde svakheter, fikk jeg følgende kontante svar av Benedicte S. Fasmer, tidligere styreleder for Oslo Børs, i en debatt på NRK:

 

 

«Det er utrolig lett å kritisere beslutninger med etterpåklokskapens lys. Dette synes jeg er et glimrende eksempel på det. Det er ingen profesjonelle som har sittet verken i ledelsen eller styrerom og trodd at ikke de investeringene ville være lønnsomme … Det rammeverket som er lagt … har vært utrolig ryddig og utrolig bra.»

Enkelte ting snakker man ikke om, hilsen det oljeindustrielle kompleks. Equinors tap i utlandet og den statlige eierskapsmodellen er tilsynelatende blant dem.

 

Internasjonaliseringen

Også på et annet vis bidro Norvik til å endre norsk oljehistorie. I 1990 allierte han seg med BP, et av verdens største internasjonale oljeselskaper, for å spille i «internasjonal førstedivisjon». Statoil tjente masse penger i Norge, men skulle selskapet utvikle seg, måtte det ut.

Lik en enorm ubåt gled Statoil under overflaten og forsvant ut Boknafjorden på vei mot internasjonalt farvann. Verken journalister eller forvaltning fulgte med på ferden. Få stilte spørsmål ved om Statoil hadde forutsetninger for å lykkes i kamp med verdens største selskaper eller om man kan operere i korrupte stater uten selv å bli korrupt.

Hvor vellykket har det vært: Hvilke verdier er skapt?

Nå er det gått en generasjon siden Statoil dro ut og nesten tjue år siden delprivatiseringen. Tiden er inne til å til å se nøyere på det statlige eierskapet. For hvor vellykket har det vært: Hvilke verdier er skapt?

Svaret avhenger av hvordan man vurderer internasjonaliseringen. I tillegg til spørsmålet om Equinor har tjent penger, bør internasjonaliseringen sees i lys av hovedaksjonærs (altså statens, eller våre) andre interesser.

 

Dette er katastrofale tall

Det er naturlig at Norvik brukte mye penger da Statoil etablerte seg utenlands på nittitallet. I Norge tok det åtte år før selskapet gikk med overskudd. Derfor er resultatet fra de siste tjue årene ute mer interessant. Her burde overskuddene begynne å melde seg.

I Giganten siterer jeg et oppsett fra analytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier som viser at Equinors investeringer i utlandet fra 2001 til høsten 2019 beløper seg til om lag 800 milliarder. Selskapet har tjent rundt 550 milliarder fra produksjon og salg, og kontantstrømmen i perioden er dermed 250 milliarder i minus. Hvis utenlandsvirksomheten er verdt rundt 300 milliarder (Olaisens, ikke Equinors, anslag), blir totalen (550 i inntekter pluss 300 i verdi) i overkant av 800 milliarder, men så kommer fratrekk for inngangsverdien av utenlandsporteføljen da selskapet ble privatisert i 2001.

Dette er katastrofale tall. Nærmest enhver annen investering ville kastet mer av seg.

Det er vanskelig å tallfeste dette, men for å være greie kan vi si at selskapet gikk omtrent i null ute etter 18 år, før krisen i 2020 påførte Equinor ytterligere tap. Dette er katastrofale tall. Nærmest enhver annen investering ville kastet mer av seg. Hadde man for eksempel investert 800 milliarder over 18 år i Oljefondet, som hadde en gjennomsnittlig avkastning på 5,3 prosent i perioden, ville de 800 blitt til drøye 1300 milliarder.

Det er en forskjell på fem hundre milliarder. Arve Johnsen falt på Mongstad etter overskridelser på 5,4 milliarder. Dette er hundre ganger mer. Internasjonaliseringen ser i realiteten ut til å ha kostet Norge flere hundre milliarder, langt mer enn de 161 tapte milliardene i USA. Det er altså ikke bare USA som er problemet, men internasjonaliseringen som sådan.

 

Et spaltet selskap

Tallene ville vært enda mer horrible om ikke posisjonene BP skaffet Statoil på nittitallet hadde rettet opp inntrykket. Investeringene i Angola, Aserbajdsjan og Nigeria skaffet Statoil inntekter; samtidig er disse statene er noen av de verste kleptokratiene i verden og ikke akkurat drømmepartnere for den norske stat. Norge har heller ingen skatteinntekter fra virksomheten ute eller særlige ringvirkninger i form av sysselsetting og kontrakter. Hvorfor skal vi egentlig være med på dette?

På overflaten ser Equinor ut som et ganske stort internasjonalt oljeselskap, som leverer greie resultater og gjør det bare litt dårligere enn snittet av oljeselskaper på børsen. Men faktum er at selskapet er spaltet: Norge leverer kjempeprofitt som maskerer elendigheten ute. De andre oljeselskapene har ikke noen slik hjemlig pengebinge å forsyne seg av.

Equinor er medlem av bransjeorganisasjoner som har sponset klimafornektelse.

I utlandet har Statoil dessuten samarbeidet med noen av verdens mest tvilsomme selskaper og betalt skatt til autoritære regimer – penger som er brukt til å undertrykke befolkningen og berike eliten. Selskapet er blitt tatt for korrupsjon i Iran, og har vært involvert i avtaler i Nigeria og Aserbajdsjan som også ligner på korrupsjon.

Selskapet kjøpte klimafiendtlig oljesand i Canada og tungolje i Skottland. I januar kjøpte det seg ytterligere opp i skiferoljeforekomster i Argentina, selv om produksjon der i praksis vil gjøre det umulig for Argentina å oppfylle Paris-avtalen. Equinor er også medlem av bransjeorganisasjoner som har sponset klimafornektelse og motarbeider klimapolitikk.

 

Det som skjer ute, blir ute.

Hensyn til klima og menneskerettigheter, samt kamp mot korrupsjon, er verdier som skiftende norske regjeringer beskriver som sentrale norske interesser. Internasjonaliseringen har ofte gått på bekostning av disse, uten at staten har reagert.

Det som skjer ute, blir ute. Eierskapsmodellen har i realiteten gitt konsernledelsene fripass til å gjøre hva de vil.

Konklusjonen ser ut til å være at staten er en bedre eier i Norge enn ute.

Tidligere konsernsjef Helge Lunds vekststrategi har kostet fellesskapet titalls milliarder, men selv dro han videre fra Statoil til British Gas og BP der han har tjent et ukjent, men betydelig antall millioner som konsernsjef og styreleder.

Også Hydro og Telenor har gått på noen smeller i utlandet, både økonomisk og omdømmemessig. Konklusjonen ser ut til å være at staten er en bedre eier i Norge enn ute. Selv om Equinor her hjemme er en gigant blant dverger, er det samtidig mange øyne på selskapet her. Feil i Norge kan bli sett og straffet. Ute kan du tape 161 milliarder uten større oppstuss.

 

Fra svart knekt til grønn ridder?

Nå skal det sies at Equinor fremdeles er i stand til å levere sterke resultater, i alle fall i Norge. Johan Sverdrup-feltet har vært en parademarsj. Kan hende vil Equinor også tjene penger i Brasil, der de har skaffet seg gode posisjoner offshore.

Den grønne delen av selskapet er ifølge franske analytikere allerede verdt drøye 100 milliarder, ikke minst på grunn av Equinors kompetanse på flytende og bunnfast havvind. Kan hende er det i denne bransjen Equinor til slutt vil levere internasjonalt.

Her ligger det et argument for å vurdere om Equinor bør deles opp.

Kombinasjonen av erfaring, teknologi og en organisasjon som har vist seg sterk i kriser, gjør at selskapet kan spille en rolle i det grønne skiftet. Dessverre reflekteres ikke dette i aksjekursen – den har vært flat siden fusjonen med Hydro.

Faktisk mener de samme franske analytikerne at grønne Equinor er underpriset med rundt 90 milliarder. Hadde denne avdelingen blitt børsnotert som et eget selskap, ville det vært blant Norges aller største.

 

Bør selskapet deles opp?

Her ligger det et argument for å vurdere om Equinor bør deles opp. Eier kunne for eksempel splittet selskapet i én fornybar organisasjon og ett norsk oljeselskap – og solgt den internasjonale olje- og gass-delen.

Selskapet vil innvende at det er synergi-effekter i sving som gjør at den fornybare virksomheten henter kompetanse fra de svarte kunstene. Amputasjon vil dermed svekke både det grønne og det svarte, det hjemlige og det internasjonale.

Tusenvis av ansatte forsvant, mens de gjenværende ble reorganisert.

Jeg synes argumentet er vanskelig å vurdere. Kilder jeg siterer i boka, som jobbet med fornybar energi i Statoil for drøye ti år siden, følte seg marginalisert og opplevde liten synergi eller tilknytning til de svarte teknologimiljøene. Kan hende er det annerledes nå.

Oljen med sin høye profittmargin er i alle fall en helt annen butikk enn fornybar energi, som gjerne har lave marginer. At Equinor ikke mestret slike mer krevende forretningsmodeller, er et av funnene i PWC-rapporten om USA.

 

Fra vare til identitet

Det som er sikkert, er at historien fra Statoil til Equinor alltid har vært preget av store omkalfatringer. Det er ikke lenge siden fusjonen med Hydro skapte en helt ny organisasjon. Før det ble bensinstasjonene solgt, samt den petrokjemiske enheten og rederiet Navion – virksomheter Arve Johnsen bygget opp for å lage et vertikalt integrert oljeselskap med virksomhet i alle deler av verdikjeden. Tusenvis av ansatte forsvant, mens de gjenværende ble reorganisert.

Historien om Equinor handler om forandring – ofte med grunnlag i politisk reformer og beslutninger. Hvorfor skulle man ikke gjøre forandringer også i dag? Når klimakrisen allerede har fjernet isen på Svalbards fjorder og snart har skapt grunnlag for vindyrking i Rogaland, er kanskje forandring noe også oljeselskapene må innstille seg på, selv i Norge.

Det må være lov å diskutere bortkomne milliarder i utlandet uten å bli anklaget for at man rakker ned på livet langs kysten.

Oljen pleide å være en vare, men nå er den identitet. Det preger debatten. Da Sætre ble intervjuet i NRK før jul, gjentok han i de første setningene at han var stolt, stolt, stolt av å ha jobbet i 35 år i Equinor.

Der er fint at oljearbeidere er stolte, det har de grunn til. Men det må være lov å diskutere bortkomne milliarder i utlandet uten å bli anklaget for at man rakker ned på livet langs kysten.

 

Nød lærer nakent selskap å spinne

I dag forsøker Equinor å begrense skaden fra USA-satsingen. Det kan virke som selskapet bruker katastrofen som en slags avledningsmanøver i et forsøk på å trekke oppmerksomheten vekk fra de bedrøvelige resultatene i utlandet forøvrig. Det dreier seg ifølge Eldar Sætre kun om «enkeltinvesteringer» i «den perioden». Problemet er lokalt, tidsavgrenset og dessuten allerede håndtert. Nå går alt så meget bedre.

Samtidig opererer Equinor med svært optimistiske oljeprisanslag i fremtiden i forhold til andre oljeselskaper. Mens Shell spår at oljeprisen i 2030 er på 60 dollar, mener Equinor den vil ligge på 80. Den manisk-depressive oljeprisen er kronisk vanskelig å forutsi. Men hadde nordmennene fulgt Shells eksempel, måtte de tatt nye nedskrivinger i titalls milliarder-klassen.

Enda flere milliarder skrevet med rød skrift ville ikke vært heldig i denne situasjonen.

Muligens er Equinor bedre til å kommunisere på hjemmebane enn til å drive forretninger internasjonalt. Enda flere milliarder skrevet med rød skrift i regnskapet ville ikke vært heldig i denne situasjonen. Slik sett kan de optimistiske prisanslagene gi Equinor et pusterom og bidra til å kvele debatten som Dagens Næringsliv, klimabevegelsen og enkelte av småpartiene legger opp til.

I den debatten kunne både mytene om det vellykte statlige eierskapet og Equinors eventyr i utlandet fått seg noen trøkker. Det ville vært en ny situasjon for en konsernledelse som i nesten 20 år har vært vant til å gjøre som den vil, men kanskje bra for eierne, altså oss. For hvis den femte statsmakt lykkes med å unngå en debatt om internasjonaliseringen og eierskap også denne gangen, er det norske demokratiet taperen.

 

PRESISERING: Ved en feil ble et uferdig utkast til denne teksten gjort tilgjengelig for publikum i noen timer lørdag 17. oktober.