Er vi imot verktøybruk som sådan?

Jeg ser stadig flere innlegg i sosiale medier og kronikker som prøver å «avsløre» KI-elementer i andres tekster. Noen ganger føles det mer som overvåking enn debatt. Jeg lurer på om dette er den rette måten å diskutere saken på, hvis målet er innsikt.

Jeg husker en sommer i en liten landsby i Tyrkia, utenfor turistløypene. Jeg lette etter håndlagde kobberkopper. Landsbyen hadde en gate full av gamle verksteder, med ovner og verktøyene man forbinder med håndverk. Likevel fikk vi samme svar i hver butikk: de hadde bare fabrikkproduserte varer.

En verden uten verktøy er ikke et seriøst alternativ.

Det var frustrerende, fordi jeg var ute etter spor av hender, tid, svette og håndverk. Hele poenget var menneskets nærvær bak gjenstanden.

Med den analogien forstår jeg hvorfor folk kan bli rasende over KI-genererte tekster. Reaksjonen retter seg mot tekster laget med liten eller ingen reell involvering fra personen som publiserer dem.

Selv når slike tekster ikke inneholder faktiske eller logiske feil, gjentar de ofte de samme ideene i litt ulik innpakning. De kan fylle offentligheten og distrahere. Men analogien peker mot to bekymringer.

For det første tvinger den fram et ubehagelig spørsmål. Også fabrikk-koppene hadde kjøpere. Butikkene solgte dem. Gaten overlevde. Så hva er egentlig problemet? Hvis det finnes et marked, hvorfor indignasjonen? Frykten er at redaksjoner oversvømmes og lesere lures. Det kan være en del av bildet. Uansett: KI-politi og sinne løser det neppe.

Metaforer, analogier, kontraster og andre retoriske grep er ikke pynt.

For det andre vender bekymringen innover. Er vi imot verktøybruk som sådan? Begynner vi å mistenkeliggjøre tekster som diskuterer på et abstrakt eller prinsippielt nivå, bare fordi stilen kan ligne KI? Jeg vil fokusere på dette her.

Mennesker har alltid brukt verktøy. Med nye verktøy blir også mer automatisert. En verden uten verktøy er ikke et seriøst alternativ.

Det jeg bekymrer meg mest for, er at debatten i økende grad reduseres til data og bevis, som om det er den eneste legitime formen for argumentasjon. Men ikke alt kan diskuteres på den banen. Datadrevne argumenter er viktige, men de er ikke tilstrekkelige når vi snakker om verdier, verdighet, ansvar, tillit og mening. De krever moralsk resonnering og et prinsipielt språk. De krever retorikk og abstraksjon som kan bære mer enn informasjon.

Dette bringer meg tilbake til spørsmålet om «avsløring» av hva som er KI-skrevet og hva som ikke er det, har blitt feil tyngdepunkt i offentlig debatt. Kanskje har det en rolle. Det kan lære oss hva KI gjør og hvordan det virker. Men hvis debatten blir mønsterjakt, risikerer vi et annet tap: at vi begynner å straffe retoriske virkemidler og abstraksjon i seg selv. For det er nettopp slike grep som lett kan bli tolket som «KI-mønstre».

Det riktige svaret på KI-etterligning er ikke å stigmatisere formen.

Det ville være en alvorlig feil. Metaforer, analogier, kontraster og andre retoriske grep er ikke pynt. De er en del av hvordan menneskelig dømmekraft blir mulig å formidle. Og abstraksjon og retorikk er ikke tegn på tomhet. De er hardt tilkjempede ferdigheter som gir dybde til tenkning og kommunikasjon.

Det riktige svaret på KI-etterligning er ikke å stigmatisere formen. Det er å heve forventningene til innholdet. Hva er påstanden? Hva følger av den? Hvilke antakelser bygger den på? Og poenget mitt er ikke å forsvare tomt språk, men å forsvare den bredere rollen språket har i offentlig debatt. Ellers kan vi, i forsøket på å verne debattens menneskelige kjerne, ende med å presse samtalen inn i en så smal, datadrevet form at vi – i frykt for maskinene – selv blir mekaniske.

PS! Norsk er ikke mitt morsmål, og jeg har brukt språklige verktøy og veiledning til bearbeiding og oversettelse. Innhold, refleksjoner og struktur er mine.