Er vi trygge i Norge?

Jeg er bekymret over utviklingen i verden, og særlig bekymret over utviklingen i Norge den siste tiden. Jeg er norsk borger med tilknytning til Øst-Turkestan, hjemlandet til folkegruppen min – uigurene – som ble okkupert av Kina i 1949 og innlemmet i Folkerepublikken Kina.

Kineserne bruker avansert teknologi for å overvåke hvert steg vi uigurer tar.

Siden da har kinesiske myndigheter jobbet aktivt for å omskrive områdets historie, geografi og politikk blant annet ved å endre navnet fra Øst-Turkestan til det nordmenn flest kjenner som Xinjiang-provinsen. Siden okkupasjonen av hjemlandet mitt, har uigurer vært en forfulgt nasjon på lik linje med Tibet.

Det som skjedde i Øst-Turkestan og i Tibet gjentas i dag i Hong Kong: De kjemper nå en desperat kamp for sine universelle og grunnleggende rettigheter, de samme rettighetene som bare er en fjern drøm for uigurer og tibetanere under det kinesiske diktaturet.

Situasjonen i Øst-Turkestan gir grunn til å ta store ord i bruk. Siden 2017 er et sted mellom 1 til 3 millioner uigurer og andre minoritetsgrupper internert i såkalte «omskoleringsleire”, som i virkeligheten ligner mer på konsentrasjonsleirer. Disse leirene har et formål: å utrydde vår kultur, religion og språk.

Disse løsningene, kombinert med Huawei som internasjonal leverandør av 5G-nett, utgjør en svært kritisk trussel mot staters nasjonale sikkerhet.

Kineserne bruker avansert teknologi for å overvåke hvert steg vi uigurer tar. De har tatt i bruk overvåkning gjennom bruk av alle mulige digitale og menneskelige metoder for å få total kontroll på befolkningen. Det er ingen overdrivelse å sammenligne dagens situasjon i Øst-Turkestan med den George Orwell beskriver i boken 1984.

Xi Jinping er en stadig mer autoritær leder som har styrket sitt styre gjennom innføring av flere lover som skal plikte kinesiske borgere til å utføre spionasje, også utenfor Kinas grenser.

Kinas undertrykking av uigurene i Øst-Turkestan, får konsekvenser for hvordan det kinesiske diktaturet undertrykker hele befolkningen sin. For eksempel ble det sofistikerte sosiale poengsystemet, som er et vurderingssystem der folk blir straffet og premiert for oppførselen sin, først testet ut i Øst-Turkestan for senere å bli implementert i andre kinesiske regioner.

Vi ser også nå eksempler på at lignende overvåkingsteknologi allerede installeres i afrikanske, sentral-asiatiske og andre mindre demokratiske land, hvor det fremstilles som en gavmild kinesisk investering. Disse løsningene, kombinert med Huawei som internasjonal leverandør av 5G-nett, utgjør en svært kritisk trussel mot staters nasjonale sikkerhet.

Vi uroer oss også over de mange nye overvåkningskameraene som er plassert foran den kinesiske ambassaden i Oslo.

Det fører også til at vi uigurer som har flyktet fra Kina, blir mer bekymret for hva som er i vente. Jeg vet at bekymringene øker blant uigurer i Norge. Det er ikke uten grunn: Uigurer i Norge og andre land kartlegges aktivt av kinesiske myndigheter.

Gjennom WeChat eller andre kommunikasjonstjenester får uigurer i Norge beskjed om å utlevere personlig informasjon eller annen sensitive informasjon til det kinesiske statspolitiet. De fleste som nekter trues med at familiemedlemmer i Øst-Turkestan enten skal sendes til konsentrasjonsleirene eller fengsles.

Forstyrrende automatiske telefonoppringninger som den kinesiske ambassaden her i Norge hevder at bare er mer uskyldige svindelforsøk, er en annen metodikk for å si: “Vi vet hvor dere er, vi kan finne dere når som helst”. Vi kjenner igjen denne metoden fra kinesiske myndigheters opptreden i en rekke europeiske land.

Vi uroer oss også over de mange nye overvåkningskameraene som er plassert foran den kinesiske ambassaden i Oslo. De nye overvåkningskameraene som er installert, er svært avanserte og kan både beveges og zoomes, men aller viktigst er at disse kameraene strider mot lov om personvern og retningslinjene til Datatilsynet.

Jeg frykter kinesernes påvirkning på Norge og andre vestlige land, noe som gjør det vanskelig for oss uigurer å føle oss helt trygge.

Den norske Uighurkomiteen og andre organisasjoner som Norske Tibetkomité og Hong Kong-komiteen, har holdt flere demonstrasjoner foran den kinesiske ambassaden, og skal sikkert holde flere i fremtiden. Det er en god anledning for dem til å kartlegge alle demonstrantene nøye.

Overvåkningskameraene utenfor ambassaden ligner på de som er installert i konsentrasjonsleirene i Øst-Turkestan, noe som betyr at de muligens kan ha funksjonalitet for ansiktsgjenkjenning. Dette betyr ikke bare at kun uigurer, tibetanere og hongkong-kinesere er mål for aktiv kartlegging av ambassaden, men også alle barn, menn og kvinner som går forbi, og alle som bor i nabolaget, havner på opptakene.

Stoler virkelig norske myndigheter på at kineserne håndterer dataene i tråd med norsk lovgivning?

Jeg frykter kinesernes påvirkning på Norge og andre vestlige land, noe som gjør det vanskelig for oss uigurer å føle oss helt trygge.

Vi er derfor glade for at E-tjenesten i januar-rapport satt fokus på Kina som en trussel. Det står blant annet om overvåking som strekker seg til andre land. “Kina eksporterer allerede overvåkings- og innhentingsteknologi som anvendes i systemet, blant annet som komponenter i smartby-løsninger. Sosialkredittsystemer er attraktivt for stater med autoritære  styringsformer.”

Jeg håper norske politikere våkner opp og ser hvilken økende fare det kinesiske diktaturet representerer overfor grunnleggende verdier som demokrati og menneskerettigheter.

Vi vil uansett fortsette å markere den uretten kinesiske myndigheter begår overfor uigurer i Kina. Dette gjelder blant annet årsdagene for massakrene i Gulja (5. februar), Urumchi-massakren 7. juli 2009 og 1. oktober, som er årsdagen for okkupasjonen av Øst-Turkestan.

Vi tror på menneskerettighetene. Vi tror på demokrati. Vi tror på en verden der diktaturer ikke bare kan ture frem og gjøre som de vil. Vi tror på en verden der minoriteter får sine rettigheter og der diktaturer må stå til ansvar for sine handlinger.

Jeg håper norske politikere våkner opp og ser hvilken økende fare det kinesiske diktaturet representerer overfor grunnleggende verdier som demokrati og menneskerettigheter. Skal norske politikere fortsette å velge taushet, selv om det kan innebære at verdiene som Norge er bygget på blir underminert?

Jeg håper ikke det, men jeg frykter den vedvarende stillheten.