Ernas kommersialiseringsiver gir større forskjeller. 

Fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten og fritt brukervalg i eldreomsorgen er noen av «kommersialiseringsvidunderne» den borgerlige regjeringen løfter frem – finansiert av fellesskapet.

Kan resultatene, eller rettere sagt mangelen på dem, rettferdiggjøre at de samtidig nedprioriterer våre felles, offentlige helsetjenester? Fagfolkene i offentlig sektor må løpe fortere og fortere, for å levere skikkelige tjenester til folk flest, og holde seg innafor et presset budsjett.

Noam Chomsky treffer virkelig en nerve med sitt sitat «That’s the standard technique of privatization: defund, make sure things don`t work, people get angry, you hand it over to private capital.»

Vårt naboland Sverige har gått i kommersialiseringsfellen. Vi trenger ikke å gjøre det samme. Privatiseringen innen helse- og omsorgstjenestene i vårt naboland har blitt intensivert siden 90- tallet, spesielt innen eldreomsorgen. Hva har det ført til? Økende sosiale og geografiske forskjeller, dårligere arbeidsvilkår for ansatte, fragmenterte tjenester og sviktende samhandling.

Det har ikke ført til lavere kostnader eller bedre kvalitet – ei heller økt valgfrihet for de som trenger det mest. Hvorfor har da regjeringen Solberg pekt ut nettopp Sverige som modell for våre helse- og omsorgstjenester?

Muligheten til å velge er svært urettferdig fordelt i en markedsrettet modell

Det er på tide å slå i hjel mytene om konkurranseutsetting og ta tilbake stoltheten over vår verdensledende nordiske velferdsmodell:

Ideen om at flere private tilbyderes innpass i helse- og omsorgstjenester vil øke valgfrihet, handler i realiteten om den friskeste delen av befolkningen, og bare om en liten del av oss. De som ville greid seg godt med et minimum av offentlig velferd. De som har mest ressurser og kunnskap får valgmuligheter, mens de som virkelig trenger helsetjenesten, bare får et munnhell.

Høyresiden prøver å framstille dette som at det blir mer makt til den enkelte, men virkeligheten viser at muligheten til å velge er svært urettferdig fordelt i en markedsrettet modell.

Det er heller ikke riktig at individuell tilpasning er noe eksklusivt for private tilbydere, slik det fremstilles. Den nordiske velferdsmodellen hadde aldri blitt en suksess hvis det ikke var for at folk nettopp opplevde fleksibilitet i de offentlige tjenestene. Kommersielle brukervalg fungerer dårligst for de som trenger det mest.

Det rammer ofte de mest sårbare pasientene

Dagens regjering hevder igjen og igjen at kommersialisering øker effektiviteten og kvaliteten på tjenestene. Skandinavisk forskning har de senere årene påvist det motsatte: Å slippe kommersielle aktører inn i velferden har ikke gitt bedre kvalitet, selv om det er det som blir lovet. Argumentet om at «økt konkurranse» med flere private tilbydere skviser ut tilbud av dårlig kvalitet, holder ikke vann.

Kommersialisering av velferd skaper fragmenterte tjenester og dårlig samhandling, noe som ofte rammer de mest sårbare pasientene. Dessuten vil målet om profitt ha konsekvenser for hvordan helsepersonell må jobbe, noe som kan gå utover kvaliteten, og som i mange tilfeller har gjort nettopp det.

Kommersialisering av helse- og omsorgstjenestene øker heller ikke effektiviteten, tvert om. Kontrollsystemene, som skal sørge for at offentlige skattepenger blir brukt på en forsvarlig måte, blir et direkte hinder for effektivitet.

Det er ironisk at den borgerlige regjeringen, som ønsker å redusere byråkratiet, vil iverksette et system som i realiteten er et stivbent og byråkratisk kontrollregime.

Kontroll og tilsyn med private tjenester er dyrt og byråkratisk, ikke billig og effektivt – og kommersielle motiv kan svekke kvaliteten på tjenestene.

Kommersialisering skaper dårligere arbeidsvilkår for alle dem som hver eneste dag jobber for at folk i Norge skal være trygge og friske.

Siden velferdstjenester hovedsakelig dreier seg om mennesker som jobber med mennesker, er de største utgiftene personalkostnader. Erfaringer viser at lønns, pensjons- og arbeidsvilkår presses nedover når tjenesten privatiseres. Når en skal profittere på arbeidsintense skattefinansierte velferdstjenester, er det nettopp på personalet en må kutte kostnadene. Lav bemanning og mangel på fagfolk gir høyere overskudd, men dårligere kvalitet. Erfaringer viser at innflytelsen på eget arbeid har blitt redusert med kommersialisering, mens detaljstyring og administrasjonsbyrden har økt.

Kommersialisering skaper dårligere arbeidsvilkår for alle dem som hver eneste dag jobber for at folk i Norge skal være trygge og friske.

Markedet for private helseforsikringer har også i Norge økt kraftig. Hvis flere og flere ressurssterke innbyggere forlater vår offentlige tjeneste svekkes den for de som blir igjen. En todelt helsetjeneste blir en realitet. Mange mener at vi er der allerede. Det kan ikke et likhetssamfunn som Norge akseptere.

Det ligger også en mulig risiko i sviktende skattevilje ved at flere og flere går over til det private markedet. En bred oppslutning om våre felles offentlige helsetjenester er helt avgjørende for at de fleste skal være villige til å både bruke og betale for dem. En økning i private helseforsikringer skaper et todelt helsevesen, og undergraver noe av det beste vi har: God tilgang på helsetjenester når du trenger det, uavhengig av lommebok og livssituasjon

Det fortelles altså en skrøne om hvordan konkurranseutsetting av helse – og omsorgstjenester vil øke effektivitet, kvalitet og valgfrihet. Dette er ikke sannheter, men kamuflasjeord for en politisk ideologi som tror på konkurranseutsetting, ikke på resultater for folk i Norge.

Velferd er et ekstremt lukrativt marked, der du er sikret langsiktig, trygg avkastning på investeringene dine.

Velferd er et ekstremt lukrativt marked, der du er sikret langsiktig, trygg avkastning på investeringene dine. Drivet etter profitt som presser fram dette, blir fullstendig underkommunisert. Det er på tide å ta innover seg at kommersielle velferdstjenester styres etter profitt, og ikke etter hvor behovet for tjenester er størst.  Befolkningen blir snytt for kunnskap og informasjon om de faktiske konsekvensene økende konkurranseutsetting vil få, til tross for at den kunnskapen er lett tilgjengelig.

Den nordiske velferdsstaten er en gullstandard vi må forsvare og forsterke. Den har i lang tid blitt brukt som foregangsmodell internasjonalt fordi den holder høy kvalitet og favner alle – fattig som rik. Den er verdt å stå opp om morran og kjempe for.

Markedsretting av våre helse- og omsorgstjenester kan bli en dramatisk og deprimerende kopi av andre lands feiltrinn. Den borgerlige siden i politikken driver dette frem. De skal få kjenne vår motstand. Hver eneste dag fram til et nytt rødgrønt flertall er valgt.