FOTO: Rawpixel/Unsplash

Sterke krefter ønsker sosial dumping

Aller først vil jeg slå fast en ting: sosial dumping skjer fordi noen vil at det skal skje.

I løpet av de siste ti årene har sosial dumping spredd seg til stadig flere bransjer og sektorer, fra byggeplassen og helt inn i hjertet av velferdsstaten.

Et økende antall arbeidsgivere ser på sosial dumping som en forretningsmodell. Å tilby vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår er ikke noe bare utenlandske arbeidsgivere tilbyr.

Et økende antall norske arbeidsgivere har fått styrket selvtillit til å begå lovbrudd og finne veier rundt lovverket. De ser det vi også ser: sosial dumping får i liten grad konsekvenser.

Noen ganger skjer navnebytte av gode grunner, men noen ganger på grunn av dårlig omdømme eller kriminelle intensjoner.

Vi ser også økt bruk av løsarbeidere, bruk av belastende arbeidstidsordninger, manglende sikkerhetstenkning, bevisst utvikling av fryktkulturer, taushetsklausuler og konkurranseklausuler.

Motivasjonen er – ene og alene – økt og kortsiktig fortjeneste.

 

Alerissaken

Akkurat nå pågår en svært viktig rettssak for norsk arbeidsliv. Utfallet av denne saken vil få konsekvenser for norsk arbeidsliv i lang tid framover.

Rettssaken handler om hvorvidt vi skal basere oss på et samfunn med løsarbeidere, eller om vi skal ha et velfungerende og velregulert arbeidsmarked med folk i faste jobber, med trygghet for inntekt og vern mot utnyttelse.

Rettssaken handler også om hvorvidt arbeidsfolk i framtiden skal kunne planlegge livene sine og ha den trygge og forutsigbare basen rundt arbeidet som norsk arbeidsliv hittil er kjent for.

Jeg gjør dere oppmerksomme på at jeg velger å bruke Alerisnavnet, selv om det har skjedd et navnebytte til Stendi – et navnebytte gjort som følge av at risikokapitalen har overtatt.

Aleris har tjent mye penger på å behandle medarbeidere som selvstendig næringsdrivende «konsulenter» – og ikke ansatte.

Navnebytte er blitt et populært forretningsverktøy. Noen ganger skjer navnebytte av gode grunner, men noen ganger på grunn av dårlig omdømme eller kriminelle intensjoner. Jeg oppfordrer derfor til at man bør undre seg over hvert eneste ett.

Faktum er at 24 av Fagforbundets medlemmer har saksøkt Aleris. Men vi bistår også enda flere av medlemmene våre i saker med identisk innhold.

Kravet til medlemmene våre er at domstolen skal slå fast at de hele tida har vært arbeidstakere og ikke «konsulenter».

I tillegg forlanger de å få etterbetalt overtidsgodtgjørelse og andre ytelser for flere år tilbake.

Kravet er å få betalt i tråd med bestemmelsene i tariffavtale, ferielov og arbeidsmiljølov, og dessuten å bli etterinnmeldt i tjenestepensjonsordning.

For flere av saksøkerne utgjør det økonomiske kravet langt over en million kroner.

Aleris har tjent mye penger på å behandle medarbeidere som selvstendig næringsdrivende «konsulenter» – og ikke ansatte.

De har spart utgifter til overtid, sykelønn og pensjon, samtidig som de har sluppet unna å betale arbeidsgiveravgift til det offentlige.

Aleris hevder at det er en frivillig sak å jobbe som oppdragstaker. Realiteten er en annen.

Dermed er oppskriften på hvordan kommersielle aktører tjener penger på skattefinansiert offentlig velferd som følger:

Driv rovdrift på omsorgsarbeidere, gi lav timebetaling, unngå å gi pensjonsrettigheter og unnlat kostnader til sosiale utgifter.

Aleris Ungplan & BOIs hadde i fjor en fortjeneste før skatt på 98 millioner kroner.

Aleris og likesinna arbeidsgivere hevder at noen både ønsker og liker å jobbe mye i perioder. Slike arbeidsgiverne tar ikke hensyn til at arbeidsmengde og arbeidsmiljø skal se til at arbeidstakere skal kunne jobbe helt fram til pensjonsalder.

Vi merker oss at det er de samme arbeidsgiverne som klager over for høye sykefraværsprosenter og antall uføretrygda. Dersom de vil redusere sykefravær og uføretrygding, bør de absolutt endre praksis.

Argumenter bør helst henge sammen.

 

Dårlig rettsvern

Som såkalt konsulent er du så godt som rettsløs.

Du mister praktisk talt ethvert vern som myndigheter og arbeidsliv har etablert for å beskytte den enkelte arbeidstaker.

Du mister rett til regulert arbeidstid, regulert lengde på arbeidsdagen og arbeidsuka, rett til pensjon, rett til betalt sykefravær, betalt tillegg for kveld, natt og helge- og høytidsarbeid, retten til lovpålagt yrkesskadeforsikring, vern mot oppsigelse eller annen urimelig behandling fra arbeidsgiver.

nyhetsbrevet

Våre medlemmer som saksøker Aleris har fått alt fra 200 til 265 kroner i timen som økonomisk vederlag, og det er alt – og for øvrig har de måttet undertegne på at Aleris ikke har noe økonomisk ansvar for dem utover det.

Timesatser mellom 200 og 265 kroner rekker ikke langt når man skal trekke fra skatt, sosiale utgifter, kompetanseutvikling og yrkesskadeforsikring.

Hva gjør sosial dumping med mennesker og samfunn?

Vi bistår 40 medlemmer som har følt seg presset til å jobbe som selvstendig næringsdrivende. Det er ikke alle som har orket å stå i den krevende prosessen er rettssak er.

Flere av konsulentene i Aleris har sluttet, noen er blitt utmattet av prosessen og er blitt syke. For noen ble prosessen altfor tøff.

Etter at søksmålet var et faktum, ble saksøkerne oppsagt. Oppsigelsen fikk de levert av Aleris-sjefen gjennom et intervju med Klassekampen. Men etter kraftige protester fra Fagforbundet ble oppsigelsene trukket.

De kjemper for å beholde det som er basisen for hele vår velferdsmodell: Det å kunne leve av egen lønn.

Aleris hevder at det er en frivillig sak å jobbe som oppdragstaker. Realiteten er en annen.

Våre medlemmer sier at de stilte opp på det de trodde var at vanlig jobbintervju. Først på slutten av intervjuet ble det opplyst at det eneste tilbudet Aleris kunne gi dem, var å bli selvstendige «oppdragstakere».

De fikk veiledning i å skrive timelister og fakturaer, men ingen veiledning og opplysning om hva det vil innebære å være selvstendig næringsdrivende. De forsto ikke kostnadene, risikoen og alvoret ved å gå inn i en slik kontraktsform. Nå føler de seg rettsløse.

Å jobbe i barnevern og voksenpsykiatri er ikke risikofritt. Noen av konsulentene har selv tegnet yrkesskadeforsikring. Andre har det ikke. Et av våre medlemmer, som er forsikret, har fått en yrkesskade. Men arbeidsgiver unnlater å undertegne på hendelsesforløpet – og dermed er erstatningen utenfor rekkevidde. Arbeidsgiver unnlater også her å ta ansvar både for konsulenten og eventuell skyld.

Vi er stolt av de 24 medlemmene som nå skal møte i rettssalen. Disse medlemmene kjemper en sak på vegne av oss alle. De kjemper for å beholde det som er basisen for hele vår velferdsmodell: Det å kunne leve av egen lønn.

«Jeg klarer meg, men jeg synes synd på beboerne. De har ikke en stemme, og de blir tråkka på» Dette sa Zafer da han ble intervjua av Dagbladet om Aleris-søksmålet.

Vi vet ikke nok om omfanget av sosial dumping. Vi vet at det er stort – og i noen bransjer økende.

24 timers vakter og 120 timers arbeidsuker har ikke vært uvanlig for Zafer og de andre. I ett tilfelle har Zafer fortalt at han jobbet åtte og et halvt døgn i strekk, med bare ti timers hvile.

Den største bekymringa til mange av dem som nå går til sak, er ikke dem selv, men beboerne i omsorgsboligene.

Det plager dem voldsomt at folk som sliter med rus, psykiatri og nedsatt funksjonsevne ikke får den omsorgen de fortjener og som kommunen har betalt for.

I stedet kutter Aleris ned på bemanning, pålegger de ansatte umenneskelig arbeidstid og stapper pengene i egen lomme. Det siste er vår påstand overfor Fylkesmannen i varselet vårt om brudd på kravene om forsvarlig helse og omsorgstjeneste.

Jeg må si at jeg er meget skuffet over at Fylkesmannen, Økokrim, Arbeidstilsynet og Skatteetaten alle la bort våre anmeldelser og varsler.

 

Sosial dumping nedtones av regjeringen

Vi erfarer dessverre at sosial dumping nedtones av regjeringen. Den kriminaliteten som går ut over arbeidsgiverne prioriteres framfor pensjons- og lønnstyveriene som arbeidere utsettes for. Dette avspeiler seg særlig i statistikkene over henleggelser, lang saksbehandlingstid og få saker i rettsvesenet.

Organisasjonsgraden faller, og dermed forsvinner også det førstelinjeforsvaret som tillitsvalgtapparatet både kan og skal være. Når regjeringen i sin nye plattform atter en gang insisterer på ordlyden «anerkjenner retten til å være uorganisert», så er det kort vei til å anta at utviklingen er villet.

Vi vet ikke nok om omfanget av sosial dumping. Vi vet at det er stort – og i noen bransjer økende. Vi vet også at bare 5 prosent av kriminalitetsforskningen dreier seg om økonomisk motiverte lovbrudd. Jeg er redd Norge er på jumboplass i en slik forskningssammenheng.

Britiske forskere har viet arbeidsmiljøkriminaliteten (Health and Safety Crimes) oppmerksomhet i årevis. Deres forskning har gitt oss mer beskrivende begreper, og mer kunnskap om regulering, omfang og skadevirkninger av denne kriminaliteten.

For å bekjempe sosial dumping, må vi vite mer om hvordan det rammer mennesker og samfunn.

Disse britiske forskerne bruker begreper som lønnstyveri og foretakskriminalitet – i 2008 trådte loven om foretaksdrap i kraft i Storbritannia. Denne loven er ment å avskrekke arbeidsgivere fra se på manglende sikkerhet for arbeidstakerne som en innsparingspost i budsjettene sine.

Det er på høy tid at lovbrudd og manglende samfunnsansvar i norsk arbeidsliv blir tatt på alvor. Regjeringa og Stortinget må sørge for at vi få bedre kunnskap om den sosiale dumpingens omfang og skadevirkninger.

For å bekjempe sosial dumping, må vi vite mer om hvordan det rammer mennesker og samfunn.

(Artikkelen er basert på Mette Nords innledning på Svart økonomikonferansen, 30.01.2019.)

nyhetsbrevet