Et helsevesen bare for de ressurssterke?

Vi liker å tro at alle får den samme hjelpen når vi blir syke. Men slik er det faktisk ikke. Jeg har forsvart norsk helsevesen i alle sammenhenger, jeg har vært stolt av å bo i et land hvor alle får den samme hjelpen uansett hvilket samfunnslag du kommer fra – og uten å måtte betale det. Det var riktignok helt til jeg møtte dette helsevesenet selv.

I løpet av fem år har jeg blitt behandlet av over 100 leger – den ene legen vet sjelden hva den andre holder på med.

I 2017 fikk jeg min første kreftdiagnose. Jeg trodde da at jeg skulle få den hjelpen jeg hadde krav på. Jeg trodde at jeg skulle bli veiledet gjennom behandling og at det fantastiske norske helsevesenet skulle gjøre det beste de kunne for meg. I stedet ble mitt møte med norsk helsevesen et sjokk. Hvorfor? Jo, fordi jeg har følt at jeg har måttet krangle og kjempe meg til rettigheter som egentlig er lovfestet. Jeg har selv måttet koordinere leger og behandlinger fordi det nærmest er lyd- og lystette skott mellom ulike sykehus, ja til og med mellom avdelinger på samme sykehus.

I løpet av fem år har jeg blitt behandlet av over 100 leger – den ene legen vet sjelden hva den andre holder på med. Det har flere ganger satt meg i livsfare – og har gjort meg sykere enn jeg trengte å være.

Norsk helsevesen mangler en felles journal som gjør at helsearbeidere kan dele informasjon om hva som feiler deg. Sykehusleger, sykepleiere, hjemmehjelper, fastlegen, akuttmottak har ikke tilgang på noen komplett journal hvor de kan logge seg på for å få oversikt over hvilke medisiner du går på, eller hva leger på andre sykehus har behandlet deg for.

Det er systemet det er noe galt med.

I Norge har vi en nasjonal fortelling om at vi har verdens beste helsevesen. Og det er sant at det er veldig mye som er bra i helsenorge. Jeg har møtt uendelig mange kompetente leger og sykepleiere og jeg er dem evig takknemlig for at jeg lever. Men det jeg forsøker å si, er at det er systemet det er noe galt med.

Mangel på felles journal skaper uendelig med rot, bortkastet tid for leger som må forsøke å nøste opp i sykdomshistorien din, røntgenbilder som kjøres i taxi mellom sykehus – og ikke minst en fare for å feilbehandle pasienter fordi de mangler kunnskap når de trenger den. Og fordi helsevesenet er så spesialisert er det ingen som tar ansvaret for hele kroppen – du behandles stykkevis og delt og må selv passe på at den ene behandlingen ikke skader den andre.

Slik ender vi opp med et helsevesen hvor pasienter med sterke pårørende rundt seg som klarer å følge opp, de som klarer å lese seg opp på sine egne medisinske journaler og forstå dem, de som har leger i vennekretsen de kan spørre til råds, de som klarer å følge med på medisiner, holde styr på journaler – det er de som i dag kommer seg mest helskinnet gjennom helsevesenet. Og det kan vel ikke være slik vi vil ha det?

Den slitte frasen om at du må være frisk for å være syk oppleves virkelig som sann.

Ja, det finnes uendelige historier på Facebook om alle de som er strålende fornøyde og imponerte over behandlingen de får i helsevesenet. Alle har en gammel tante som har brukket en lårhals eller en ivrig løpekompis som har fått operert et kne med stor suksess. Men for alle oss som har lange og kompliserte sykdomsforløp, kanskje med mange ulike diagnoser som ikke har noe med hverandre å gjøre, er det en helt annen virkelighet som møter oss.

Den slitte frasen om at du må være frisk for å være syk oppleves virkelig som sann.

De sykeste pasientene orker sjelden å si fra. De har nok med å organisere det nye livet sitt og holde ut sin egen hverdag. Mange er kanskje redde for å kritisere det helsevesenet som tross alt holder dem i live. Jeg er en av dem, en av de sykeste pasientene, en av dem som ikke skal blir frisk. Jeg har også vært redd for å kritisere det helsevesenet jeg er opplært til å være så stolt av. Men nå gjør jeg det likevel, for noen må gjøre det.

 

Denne teksten ble først publisert av Lister24.