Et liv uten verdi?

Noen dødsfall får medieoppmerksomhet, kriseteam og svar.

Andre blir lagt i en perm merket «kjent problematikk».

Dette er historien om hva som skjer når systemet slutter å se.

Når et menneske dør uten å passe inn i samfunnets bilde av hvem som fortjener hjelp, blir stillheten det eneste svaret man har.

Jeg spør fordi jeg trenger å vite om det bare er sånn.

Jeg mistet moren min brått og uventet i 2019. Seks år senere vet jeg fortsatt ikke hva som egentlig skjedde den kvelden hun døde.

Svarene jeg trenger, finnes kanskje ikke – men jeg spør likevel, fordi det sier noe om hvem vi som samfunn ser, og hvem vi lar forbigå i stillhet.

Da jeg var liten, trodde jeg at man ble en engel når man døde. Jeg hadde et glansbildealbum fullt av engler med kjoler som glitret og blikk som alltid så ned. Jeg visste ikke hvor himmelen lå, men jeg var sikker på at den var lys. At døden var stille, og trygg.

Det gjorde meg ikke redd for å dø. Jeg tenkte at det var som å bli løftet vekk, som å legge seg i noens fang og bli båret videre.

De sa at mamma var blitt funnet i vannet. At det ikke var noe å gjøre.

Derfor ble jeg også litt overrasket over hvordan døden faktisk kjentes, den dagen politiet kom på døren og sa at mamma var død.

De kom to. En mann og en kvinne, begge i uniform. Det var sent på formiddagen. Jeg husker at jeg nettopp hadde brettet klesvask og tenkt at jeg burde spise noe. Det var ingen dramatikk, ingen brå bevegelse. Bare en rolig beskjed i yttergangen.

De sa at mamma var blitt funnet i vannet. At det ikke var noe å gjøre. At de hadde forsøkt å kontakte nærmeste pårørende. Det var meg.

Jeg sa ikke stort. Jeg tror jeg nikket. Jeg tror jeg lukket døren bak dem før jeg helt skjønte hva de hadde sagt.

Stillheten som fulgte var fysisk. Den fylte huset. Den la seg over lekene til barna, over kaffekoppen jeg ikke hadde drukket opp, over puten jeg hadde sovet på. En stillhet som ikke gråt, ikke skrek, bare presset seg innover i kroppen som en tåke jeg ikke fikk puste i.

I dagene som fulgte, kjente jeg på alle sorgens fem faser, men mest av alt kjente jeg på sinne.

Sinne over at politiet ikke kunne fortelle hva som hadde skjedd. Sinne over hvor vagt alt var. At de ikke visste hvor lenge hun hadde ligget i vannet, hvem som hadde sett henne sist, hvorfor hun i det hele tatt hadde vært der ute.

Mest av alt var jeg sint fordi ingen så ut til å bry seg.

Og sinne over VG. De hadde skrevet at «en forbipasserende trodde det var en tømmerstokk som fløt i vannet». Jeg ringte dem med skjelvende stemme, skjelte ut en uvitende vaktsjef, og noen timer senere kom det en kald, nøytral e-post: «Opplysningen er fjernet.»

Det skulle være nok. Det var det aldri.

For mest av alt var jeg sint fordi ingen så ut til å bry seg. Ikke på ordentlig. Ikke slik jeg bar det i kroppen. Ingen hadde hastverk med å finne ut hva som egentlig skjedde den mørke oktobernatten mamma døde. Det var som om alle bare trakk på skuldrene, som om svaret allerede var gitt: Hun var en av dem som faller. Noen liv er verdt mer enn andres.

Jeg ble ikke sjokkert over dødsbudskapet.

Jeg visste at den dagen ville komme. Jeg hadde kjent det i kroppen så lenge jeg kunne huske, det var noe jeg bar med meg, som et trykk, en stille forhåndssorg. Hun kom ikke til å dø på en vanlig måte. Ikke av alderdom. Ikke av sykdom, omgitt av folk som holdt henne i hånden i det hun tok sitt siste åndedrag.

Hadde de undersøkt mer hvis det var jeg som lå der?

Hun skulle dø på sin måte. Og kanskje dømmes for det, selv etterpå.

Likevel var jeg ikke forberedt. Ikke på stillheten. Ikke på blikket til betjenten som formidlet beskjeden, ikke hardt, ikke kaldt, men som om han allerede visste at hun ikke kom til å bli savnet.

I dagene etterpå var det ikke sorgen som tok mest plass. Det var bildene jeg laget: av henne alene i mørket, fallende ned en skrent.

Innimellom så jeg sterke armer som dyttet henne. Jeg visste ikke om det var fantasien, håpet eller frykten som la dem der. Jeg hadde et voldsomt behov for å finne svar.

Jeg har tenkt på det mange ganger:

Hadde de undersøkt mer hvis det var jeg som lå der? En tilsynelatende oppegående tobarnsmor. Fast jobb. Fast adresse. Et liv som ligner andres.

Som om hun ikke hadde blitt utsatt for noe, bare var skyld i det selv.

Hadde det blitt satt kriseteam, gjort rutinemessig obduksjon, sendt ut pressemelding? Hadde de satt i gang etterforskning? Gått gjennom telefonloggen? Lett etter spor?

I stedet fikk jeg et telefonnummer jeg kunne ringe og en pappeske med eiendelene hennes. Som om det som hadde skjedd med henne var ventet. Som om hun ikke hadde blitt utsatt for noe, bare var skyld i det selv.

Kanskje er det sånn i dette landet. At noen dødsfall settes inn i systemet.

Og noen legges i en perm med tynt papir og plastlomme, under etiketten: kjent problematikk.

Jeg spør ikke for å anklage.

Jeg spør fordi jeg trenger å vite om det bare er sånn.

Om det virkelig ikke er plass i systemet for en som mamma.