Et mørkt kapittel i Europas historie

Noen mennesker er mer uheldige enn andre. Hozan (29) fra den kurdisk-dominerte byen Kamishli, nord i Syria, er en slik uheldig mann. Etter at han og broren hadde flyktet fra Syria for å unnslippe militærtjeneste og Assads sikkerhetstjeneste, ankom han Hellas i slutten av mars 2016, bare noen få dager etter EUs migrasjonsavtale med Tyrkia trådte i kraft.

Konsekvensene av denne timingen var fatale.

Mens Hozans yngre bror, som hadde ankommet Hellas noen måneder tidligere, kunne forlate Hellas og reise oppover Europa, møtte Hozan et Europa med stengte grenser. Og mens broren hadde søkt – og etterhvert fått – asyl i Tyskland, var Hozan frarøvet denne muligheten. Hva hadde skjedd?

EU-Tyrkia-avtalen

20. mars 2016 skulle bli en skjebnesvanger dag for mennesker på flukt. På denne dagen inngikk EU en omdiskutert migrasjonsavtale med Tyrkia for å begrense tilstrømningen av migranter til Europa. Avtalen, som flere europeiske ledere har beskrevet som en suksess, innebærer at Tyrkia skal hindre migranter i å reise videre til Europa, og at alle som ankommer Hellas «irregulært», skal returneres til Tyrkia. Til gjengjeld forpliktet EU seg til å yte økonomisk støtte, dekke kostnader ved retur, ta imot et tilsvarende antall kvoteflyktninger fra leirer i Tyrkia, samt gjenoppta forhandlinger med landet om EU-medlemskap.

Norge er ikke en del av EU-Tyrkia-avtalen, men norske politikere har beskrevet den som både «viktig» (Brende) og «modig» (Listhaug). I et skriftlig svar på et spørsmål fra SVs Karin Andersen om Norges ansvar for flyktninger i Europa, argumenterte tidligere utenriksminister Børge Brende i mars 2017 for at avtalen «blant annet har bidratt til en betydelig reduksjon i den ukontrollerte tilstrømningen av migranter til Europa, til en vesentlig reduksjon i dødstallene over den østlige ruten og til å bryte opp menneskesmugler-nettverk».

Påstandene om at EU-Tyrkia-avtalen har bidratt til å «redusere dødsfall» og «bryte opp menneskesmugler-nettverket», er også høyst diskutable.

Tre år etter at EU-Tyrkia-avtalen trådte i kraft, kan vi med sikkerhet slå fast at flere av Brendes påstander ikke har rot i virkeligheten. Avtalen kan best forstås som et ledd i EUs flerfoldige forsøk på å skyve europeisk grensekontroll, og ansvaret for flyktningene, over på land utenfor Europa.

Når norske og europeiske ledere snakker om EU-Tyrkia-avtalen som en suksess, lukker de øynene for de enorme menneskelige lidelsene denne politikken medfører.

Fanget i limbo

Rett skal være rett. Brende og andre tilhengere av EU-Tyrkia-avtalen har fått rett i at avtalen har bidratt til en reduksjon i antall flyktninger og migranter som forsøker å krysse Middelhavet. Ifølge data fra UNHCR kom til sammen 139.300 flyktninger og migranter til Europa via ruter over Middelhavet i 2018. Det er det laveste tallet siden 2015, da over en million gjorde det samme.

Men dette betyr ikke nødvendigvis at EU-Tyrkia-avtalen bør defineres som en suksess. Selv om media ikke skriver om det lenger, kommer det fremdeles båtflyktninger til de greske øyene nesten hver eneste dag. Fra båtflyktningenes perspektiv er den største konsekvensen av EU-Tyrkia at kun en liten andel av asylsøkere som kommer til de greske øyene får tillatelse til å reise videre.

Samtidig har Hellas returnert overraskende få flyktninger og migranter tilbake til Tyrkia. Ifølge NOAS er dette fordi greske utlendingsmyndigheter tar på alvor at asylsøkernes grunnleggende rettssikkerhet ikke blir ivaretatt i Tyrkia. Resultatet er at tusenvis av kvinner, menn og barn er fanget i limbo i overbefolkede flyktningleirer i Hellas, der de lever under svært usikre og uverdige forhold.

Aller verst er det på de greske øyene Lesvos, Chios og Samos, der mange småbarnsfamilier har måttet møte vinteren i skrøpelige telt uten varme, strøm eller tilgang på rene og trygge toaletter. Hjelpearbeidere rapporterer om pasienter med alvorlige frostskader, underernærte barn, og høy forekomst av vold og seksuelle overgrep. På klinikken utenfor flyktningleiren Moria på Lesvos behandler Leger Uten Grenser voksne og barn helt ned til 10-12 årsalderen som sliter med posttraumatisk stress, selvskading og selvmordsforsøk.

Nye og farligere fluktruter

Påstandene om at EU-Tyrkia-avtalen har bidratt til å «redusere dødsfall» og «bryte opp menneskesmugler-nettverket», er også høyst diskutable. Som blant annet Flyktninghjelpen har påpekt, er det heller slik at avtalen har bidratt til endringer i migrasjonsrutene til Europa. Når det er blitt vanskeligere å ta seg over til Europa via de tradisjonelle rutene, har menneskesmuglere funnet alternative, og ofte farligere, ruter.

Like etter EU-Tyrkia-avtalen gjenoppstod for eksempel de mye farligere rutene fra Libya til Italia, og fra Tyrkia over Svartehavet, som hovedruter. Nå benytter stadig flere asylsøkere seg av den vestlige middelhavsruten til Spania. Også den er svært farlig.

I Tyrkia lever ikke-europeiske flyktninger uten flyktningstatus og tilhørende rettigheter.

Som nevnt er det viktig å forstå og vurdere EU-Tyrkia-avtalen i sammenheng med andre tiltak for å begrense såkalt irregulær migrasjon til Europa. Det siste året har Italias høyrepopulistiske regjering gjort det tilnærmet umulig for internasjonale hjelpeorganisasjoner og frivillige å drive redningsarbeid i Middelhavet. Samtidig finansierer og trener EU den libyske kystvakten, som er blitt sterkt kritisert for voldsbruk og halvhjertede redningsoperasjoner.

Akkurat som med EU-Tyrkia-avtalen, er EUs samarbeid med Libya et forsøk på å skyve europeisk grensekontroll, og ansvaret for migrantene, over på land utenfor Europa. Denne politikken har katastrofale konsekvenser for mennesker på flukt. Kombinasjonen av endrede fluktruter og redusert søke- og redningsinnsats, har ført til at andelen av migranter som drukner i Middelhavet er nå høyere enn noen gang. Menneskerettighetsorganisasjoner har også avslørt omfattende tortur og overgrep i EU-finansierte interneringsleirer i Libya.

Det er også naivt å tro at EU-Tyrkia-avtalen, og andre tiltak for å begrense migrasjon, vil bryte opp smuglernettverk. I dagens politiske og juridiske klima er menneskesmugling både etterspurt og lønnsomt. Hvis europeiske ledere virkelig ønsket å bryte ned disse nettverkene og redusere unødvendige dødsfall, hadde de samarbeidet om å skape lovlige og tryggere ruter for mennesker på flukt til Europa.

Rettighetsbrudd

Tre år etter at EU-Tyrkia-avtalen ble inngått er det ingen tvil om at avtalen har ført med seg enorme menneskelige kostnader. Men avtalen er ikke bare en historie om nød og lidelse. Den forteller også en historie om et Europa der respekten for folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter er på stadig vikende front.

Mennesker på flukt er ikke lenger sett på som ofre for krig og forfølgelse med rett på internasjonal beskyttelse.

Retten til å søke asyl er slått fast både i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (1948), og i FNs flyktningkonvensjon fra 1951. I dagens Europa er denne grunnleggende retten ikke lenger respektert. I rapporten The Reality of the EU-Turkey Statement viser Flyktninghjelpen, IRC og Oxfam at EU-Tyrkia-avtalen har frarøvet asylsøkere retten til en rettferdig asylprosess. Asylsøkere som kommer til Hellas, får ikke tilstrekkelig juridisk rådgivning og hjelp for å navigere de uklare og stadig skiftende asylprosedyrene, viser rapporten.

Blant dem som er blitt returnert til Tyrkia har flere blitt sendt tilbake uten å få behandlet asylsøknaden sin i Europa. I Tyrkia lever ikke-europeiske flyktninger uten flyktningstatus og tilhørende rettigheter i et land der menneskerettighetssituasjonen er blitt kraftig forverret etter kuppforsøket i 2016. De risikerer også å bli utsatt for ulovlige deportasjoner og utsendelse til forfølgelse (refoulement), stikk i strid med folkeretten.

Normative endringer

Hvordan kan Europas økende vilje til å bryte med folkeretten og menneskerettighetene for å stenge migranter ute forklares? Sylo Taraku referer til et ordtak som sier at idealismen øker proporsjonalt med avstanden til problemene. Ifølge Taraku sier dette implisitt at realismen øker med nærheten til problemene. Et nærliggende, men mer radikalt argument er at europeisk liberalisme er bygget på en fundamental kontradiksjon eller ulikhet.

Skal vi tro tenkere som Achille Mbembe og Hagar Kotef er det typisk for vestlige liberale stater å tenke at vår frihet og sikkerhet er betinget av eksklusjon av andre (ikke-vestlige) mennesker, og av kontroll av deres bevegelsesfrihet. Antagelig kan begge disse teoriene være med på å forklare Europas forsøk på å stenge ute, snarere enn å hjelpe, mennesker på flukt fra Midtøsten og Afrika.

Da den hodeløse kroppen til en ni år gammel jente ble funnet på sørsiden av Lesvos 10. mars år, hadde Europa for lengst lukket øynene.

Men de siste årene har også vært kjennetegnet av normative endringer som det er viktig å identifisere. En av disse endringene handler om Europas syn på asylretten. Som den franske antropologen Didier Fassin beskriver det: I dagens Europa er ikke asyl lenger sett på som en rettighet, men som en tjeneste. Denne forvandlingen har vært avhengig av en parallell forvandling når det gjelder hvordan mennesker på flukt blir portrettert og representert.

Mennesker på flukt er ikke lenger sett på som ofre for krig og forfølgelse med rett på internasjonal beskyttelse. I stedet er de i økende grad definert som potensielle trusler eller ‘lykkejegere’ mistenkt for å ville utnytte – og ødelegge – vårt liberale velferdssystem.

Unge gutter og menn, som Hozan fra Syria, er spesielt stigmatisert – både i asylsystemet og i den offentlige debatten. Men i dagens Europa blir også kvinner og barn på flukt definert som uønskede og uvelkomne. Over tre år etter at bildet av den livløse kroppen til tre år gamle Alyan Kurdi skapte en internasjonal bølge av engasjement og sympati, er det i dag få som står opp for rettighetene til barn på flukt.

Da den hodeløse kroppen til en ni år gammel jente ble funnet på sørsiden av Lesvos 10. mars år, hadde Europa for lengst lukket øynene.