Et nytt Pakistan

Under valgkampen i Pakistan i 2018 dukket begrepet «naya Pakistan» opp. Det ble et viktig kamprop for det som endte opp som det nye regjeringspartiet: PTI – Pakistan tehrik-e-insaf (Pakistans bevegelse for rettferdighet). Begrepet betyr «nytt Pakistan», og tanken bak er å etablere et nytt samfunn hvor man ønsker å bevege seg vekk fra den urettferdigheten, korrupsjonen og nepotismen som lenge har preget landet.

Begrepet «Medina-samfunnet» ble brukt om det idealet man nå ville nærme seg, altså det muslimske samfunnet som Profeten Muhammed etablerte i byen Medina på 620-tallet. Samtidig ble skandinaviske land trukket frem som de nærmeste moderne forbildene. Har man så lykkes med noe av dette?

Svaret er nok avhengig av hvem du spør. Vi får kommer tilbake til det.

 

Et nytt kart – et nytt håp?

For et par uker siden lanserte Pakistan nemlig et nytt offisielt kart. Det har blitt møtt med applaus og håp, men samtidig også med latter og hån. Men hva betyr det, egentlig? Det har vært skrevet mye om kartet i indisk og pakistansk presse, som oftest basert på misforståelser og forhastede slutninger, så det kan være på sin plass med en litt mer sober gjennomgang.

Da den pakistanske statsministeren den 5. august lanserte det oppdaterte kartet, mente mange at Pakistan hadde beveget seg vekk fra landets prinsipielle standpunkt: å kreve selvbestemmelse for befolkningen i Kashmir. Tilsynelatende hadde man nemlig nå innlemmet Kashmir i Pakistan.

Her snakker vi om et politisk kart, altså et kart som viser det man ønsker seg, ikke realitetene slik de foreligger på bakken.

Dette stemmer imidlertid ikke. Hele Kashmir er tatt med i det nye kartet, men hele Kashmir er også annotert som et område hvis status vil bli bestemt i tråd med FNs resolusjoner.

Den indisk-okkuperte delen har i tillegg fått merkelappen «ulovlig» for å påpeke at den indiske tilstedeværelsen savner grunnlag i internasjonal rett, slik Pakistan ser det. Det prinsipielle standpunktet er altså ikke falt bort – det er heller styrket.

 

Politiske kart

Det er også flere ting å merke seg. Her snakker vi for det første om et politisk kart, altså et kart som viser det man ønsker seg, ikke realitetene slik de foreligger på bakken i dag. For de som har lest artiklene jeg har skrevet om de storpolitiske spenningene i regionen nå i sommer, er det også en kjent sak at vi har sett lignende politiske framstøt tidligere i år.

Ja, faktisk startet hele denne konfliktrunden med et annet kart, også det politisk, men lansert av India og statsminister Narindra Modi, snarere enn Pakistan. Her var områder som Nepal gjør krav på, deler av Kashmir som Kina kontrollerer samt det pakistanske området av Kashmir innlemmet i India.

Dette har resultert i økte spenninger mellom India og samtlige av de nevnte landene.

Vi har sett hvordan dette har resultert i økte spenninger mellom India og samtlige av de nevnte landene. I kjølvannet av Modis forsøk på å endre kartet, lanserte først også Nepal et kart, dette med områder som den nepalske regjeringen gjør krav på innlemmet i landet, og med begrensninger på de områder som de tidligere har gitt India mulighet til å bevege seg fritt i, før altså Pakistan kom med sitt.

Både det pakistanske og det nepalske utspillet anses som et svar på det indiske – og som et resultat av et stadig tettere samspill med Kina.

 

Uklare grenser

Grensen mellom den delen av Kashmir som India kontrollerer og den kinesiske kjempen i øst var heller ikke tegnet inn på det siste, pakistanske kartet. De hjemlige, politiske motstanderne til den pakistanske statsministeren Imran Khan, i tillegg til mange indere, mener at dette viser hvordan Pakistan nå kryper for regimet i Beijing.

Andre aktører argumenterer imidlertid for er at akkurat denne grensetvisten, som er en arv etter den britiske kolonialismen i regionen, kan settes til side for nå. Den vil bli løst i minnelighet når bare Pakistan og Kina først har kommet så langt og problemet Kashmir er ute av verden, er tanken. At de to landene har nære og sterke bånd, kan da også tyde på at man her faktisk vil kunne finne en god løsning etter hvert.

Det aktuelle området er av stor strategisk betydning i den nåværende situasjonen.

For Kina er nok ikke området i seg selv særlig viktig. Landet er allerede enormt, og trenger i grunnen ikke mer avsidesliggende fjellheim. Det aktuelle området er imidlertid av stor strategisk betydning i den nåværende situasjonen. Å ha kontrollen her, gir India mulighet til å ødelegge et av de aller viktigste prosjektene i det kinesiske «Belt and Road»-initiativet, nemlig den kinesisk-pakistanske handelskorridoren – CPEC – som jeg har skrevet om tidligere.

Det ironiske er at Kina opprinnelig ønsket å innlemme også India i sitt prestisjeprosjekt, men hindunasjonalistene i India ønsket ikke den gang en slik allianse, siden de ikke selv var den dominerende parten. Ironien ligger i at utviklingen skyver inderne opp på fanget til amerikanerne, hvor de på ingen måte blir den dominerende parten, eller kanskje rettere sagt: De blir redusert til en brikke for USA i det nye store spillet som nå er i gang.

 

Et gammelt krav

To andre spesielle ting med det nye pakistanske kartet er også bemerkelsesverdige. Man har gjort to utsnitt, som er forstørret. Det ene viser området  Sir Creek, det andre Junagadh og Manavadar. Helt i sør går grensen mellom India og Pakistan nettopp i Sir Creek – eller Ban Ganga, som var det opprinnelige navnet. Dette er en 96 kilomer lang tidevannsriving i det ubebodde myrlandskapet ved Induselvens munning. Elven renner ut i Det arabiske hav og skiller Gujarat-staten i India fra Sindh-provinsen i Pakistan.

Det ligger både strategiske og ressursmessige forhold bak konflikten i akkurat dette området. Pakistan gjør krav på hele Sir Creek, mens India mener kontrollen skal være delt mellom de to landene. Striden handler om virkelighetsforståelse og hvilke internasjonale regler som skal gjelde. Selv om det ikke har vært mye omtale av dette i vestlige medier, har uenigheten vedvart gjennom flere tiår. Sånn sett kan man si at vektleggingen var forventet når Pakistan først bestemte seg for å presentere et nytt politisk kart.

Junagadh, og bystaten Manavadar hadde muslimske herskere, og disse sluttet seg til Pakistan.

Den andre utsnittet kom mer overraskende. Det viser de to tidligere fyrstedømmene Junagadh og Manavadar. Under kolonitiden var det over 500 slike fyrstedømmer i det britiske India. Da britene trakk seg ut, fikk fyrstedømmene mulighet til å tilslutte seg enten India eller Pakistan. Dette er kort forklart den historiske bakgrunnen også for Kashmir konflikten, men med motsatte roller: Junagadh, og bystaten Manavadar hadde muslimske herskere, og disse sluttet seg til Pakistan.

Problemet var beliggenheten. Omgitt av India på tre kanter hadde de kun mulighet til å bli en del av Pakistan via havet. Siden de hadde en lang kystlinje, lot dette seg imidlertid gjøre. Papirene ble også undertegnet, og Pakistan godkjente løsningen. Begge de to statene var samtidig hovedsakelig bebodd av hinduer, og India nektet derfor å godkjenne planene.

Alle disse forsøkene på å tegne om kartene, skjer forøvrig parallelt med forandringer i den pakistanske utenrikspolitikken.

De indiske myndighetene sendte inn militære styrker og okkuperte områdene. Mange muslimer, inkludert fyrstefamiliene, ble deretter drevet på flukt. I to etterfølgende folkeavstemninger stemte så et flertall i både Junagadh og Manavadar for å slutte seg til India. I dag er begge de to tidligere fyrstedømmene en del av den indiske delstaten Gujrat – som for øvrig er delstaten den nåværende indiske statsministeren tidligere var delstatsminister i, og hvor han anklages for å ha stått bak massakrer mot den muslimske minoriteten.

Pakistan opprettholdt imidlertid kravet om at Junagadh og Manavadar, til tross for folkeavstemningene, noe som var en kilde til konflikt i årene etter uavhengigheten. Så forsvant spørsmålet mer i bakgrunnen. Med den siste utviklingen er problemstillingen imidlertid tilbake på kartet, igjen – bokstavelig talt.

 

Selvsikker politikk

Alle disse forsøkene på å tegne om kartene, skjer forøvrig parallelt med forandringer i den pakistanske utenrikspolitikken. Her har Pakistan særlig hatt noen skarpe verbale utvekslinger med Saudi Arabia i det siste. Den pakistanske utenriksministeren Shah Mahmood Qureshi, en til vanlig lavmælt diplomat, kom med krass kritikk av Saudi Arabia etter at Saudi Arabia nektet å innkalle til et møte i organisasjonen Den internasjonale islamske konferanse (OIC) om Kashmir. Pakistan har hintet om at landet kan komme til å vurdere andre allianser som en konsekvens av dette, med en tydelig referanse til den såkalte Perdana-dialogen, tidligere kjent som Kuala Lumpur-konferansen.

Pakistan unnlot å delta i 2019, etter sterk press fra nettopp Saudi Arabia. Dermed var Pakistan fraværende på en viktig konferanse hvor situasjonen i Kashmir ble diskutert og fordømt, samtidig som Saudi Arabia, på grunn av egne økonomiske interesser, nekter å la OIC ta situasjonen opp til diskusjon.

Utviklingen har kostet: Saudi Arabia krevde blant annet å få tilbakebetalt 1 milliard dollar i lån til Pakistan nylig, og har også sagt at de ikke lenger vil selge landet olje til subsidiert pris. Pakistan har betalt tilbake pengene gjennom lån fra Kina, noe som ytterligere forsterker avhengighetsforholdet den veien.

Vi ser i dag en utvikling med nye allianser som formes og omformes raskt, samt opptakten til en ny kald krig.

Hva er det så som ligger bak alt dette? Vi ser i dag en utvikling med nye allianser som formes og omformes raskt, samt opptakten til en ny kald krig. Det vokser fram en konflikt mellom USA og dets allierte på den ene siden og Kina/Russland med sine alliansepartnere på den andre.

Den muslimske verden ser dessuten ut til å dele seg mellom land som Pakistan, Tyrkia og Malaysia på den ene siden, og Saudi Arabia, Emiratene og Egypt på den andre. Deler av bakgrunnen for dette ligger i rasistiske forestillinger blant en del arabere om ikke-arabere, mens andre forklaringsfaktorer handler om konflikten mellom palestinerne og Israel, som flere gulfstater for tiden knytter seg nærmere opp mot – nå sist med den historiske avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater.

I Pakistan finnes selvsagt de som er uenige i veivalget nå, og som tror Pakistan bør fortsette å knytte seg tett opp mot USA. For tiden ser de imidlertid ut til å være på defensiven i den hjemlige politikken.

 

Lys i mørket

Hva så med Pakistan? Langs en rekke parametere ser vi at pilene begynner å bevege seg i riktig retning, spesielt på felt hvor tidligere pakistanske regjeringer ikke har hevdet seg noe særlig. Blant annet har Pakistan tatt viktige steg i kampen mot klimakrisen, ikke minst med massive treplantingskampanjer. Man har også tatt viktige grep mot korrupsjon – og vi ser altså fremveksten av en mer selvsikker utenrikspolitikk.

Pandemien som har rammet verden, har samtidig skapt store problemer for Pakistan. Landet har prøvd å møte smitten, som særlig har gått utover de mange dagarbeiderne, med en strategi som kalles «smart lockdown». I korte trekk nektet Pakistan å stenge samfunnet som helhet, men fokuserte på å samle data og stenge ned områder med spredning.

Et nytt Pakistan – ja – men avstanden er fortsatt ikke særlig stor til det gamle.

Pandemien er imidlertid ikke Pakistans eneste helseproblem. Nesten førti prosent av barna i landet sies å lide av fysisk og kognitiv retardasjon (stunted growth) som følge av underernæring. Dette er et problem som ingen tidligere regjeringer i Pakistan har erkjent, langt mindre taklet.

Khan løftet det opp flere ganger under valgkampen, og har også vært opptatt av det siden. Nå har regjeringen til og med startet opp et eget program rettet spesifikt mot det, med mål om å gi barna en mulighet for en trygg og god oppvekst.

 

Veien videre

Hvordan henger så disse tingene sammen, og hvordan kan man se på dem for å si noe om spørsmålet jeg innledet med? Har man lykkes i å nå det målet man satte seg med PTI i regjering? Svaret er nok ikke så svart hvitt som støttespillere for enten den ene eller den andre siden vil ha det til. Sannheten befinner seg som vanlig et sted i mellom ytterpunktene. Et nytt Pakistan – ja – men avstanden er fortsatt ikke særlig stor til det gamle.

En selvsikker og selvstendig politikk er vel og bra, men det er et middel og ikke et mål. Som jeg også nevnte innledningsvis, er et velferdssystem som ligner det man finner i Skandinavia nå løftet frem som et ideal. Her er det i alle fall en lang vei å gå.

Nettopp radikaliseringen av samfunnet som helhet forblir et enormt problem.

Problemet er et samfunn som har blitt radikalisert over mange år, samtidig som andre lands interesser stadig har grepet inn i utviklingen. Nettopp radikaliseringen av samfunnet som helhet forblir et enormt problem, og man har bare så vidt startet en nødvendig opprydning.

Det finnes et gammelt kinesisk ordtak som knyttes til filosofen Konfucius, men som også er formulert i diktform av den pakistanske dikteren Ahmed Faraz. Det handler om at heller enn å forbanne mørket, så kunne man ha tent et lys. Utfordringene for Pakistan står i kø, men man har i alle fall begynt reisen i riktig retning. Så får tiden vise hvor sterkt lyset brenner.