Et sosialdemokrati i krise?

Valget 2023 bekreftet en utvikling vi har sett over tid – venstresiden i norsk politikk er i fritt fall. For første gang på nesten hundre år er ikke Arbeiderpartiet landets største parti, den posisjonen er overtatt av høyre.

Langt flere kommuner og fylker skal nå styres av borgerlige partier. Dersom venstresiden ikke tar seg sammen, og vinner stortingsvalget i 2025, står vi overfor en situasjon der det store flertallet i Norge bor i kommuner, fylker og i et land styrt av de borgerlige partiene.

Det er en trend en samlet venstreside i norsk politikk må snu.

 

Tidenes wake-up call?

Det var en aktiv valgkamp med et høyt aktivitetsnivå. Mange har stått på fra tidlig morgen til sen kveld, i demokratiets tjeneste, syv dager i uka. Selv har jeg vært med på stand, morgen- og ettermiddagsaksjoner og mange gode velgermøter. Valgresultatet kom som et slag i trynet, kanskje tidenes «wake up call».

Tiden for å slikke egne sår er forbi, vi må brette opp ermene og gå i gang med en evaluering som ligner bibelsk selvransakelse. Det er fristende å gjøre som Martin Kolberg og gjenta et viktig budskap ganger tre: «Evaluering, evaluering, evaluering».

 

Utfordringer på rekke og rad

Vi lever i usikre tider. Energikrise, råvarekrise, klimakrise, naturkrise, krig i Europa. Prisene øker i et formidabelt tempo. Klimaendringene og effektene av en eventyrfortelling om evig økonomisk vekst, banker på døra, også her hjemme.

Effektene av de usikre tidene ser vi allerede. Unge sliter langt mer med å komme inn på boligmarkedet. Unge menn sliter, med skolen, med arbeid, med deltakelse i samfunnet, alt for mange unge menn faller utenfor.

Vi vet at den avgjørende og nødvendige omstilling av samfunnet og industrien mot et faktisk bærekraftig samfunn stiller oss overfor episk enorme utfordringer. Hvordan i huleste heite skal vi sikre at vi kutter klimagassutslipp i tråd med Parisavtalen, uten at vi taper verdifull natur og skaper omstillingstapere?

De borgerliges løsning på dette er, som alltid, individualisme – klar deg sjøl. Er det en ting vi vet, er det at individualisme er helt feil medisin. Forskjellene øker, vi trenger gode løsninger for alle, uavhengig av hvem du er eller hvor du kommer fra. Folk flest trenger løsninger på problemene som er nærmest seg selv. Folk flest trenger tiltak og løsninger de tror på og kan se effekten av.

 

Kommunikasjon til besvær?

Hvorvidt venstresiden har presentert de riktige løsningene på dagens utfordringer, er nå en ting. Det som er helt sikkert er at vi på ingen måte lykkes med å formidle og presentere våre løsninger på et vis som skaper tillit og optimisme blant folk flest. Vi har ikke lyktes med å være noe folk flest kan relatere seg til. Vi har simpelthen ikke vært nærme nok, der folk flest er. Det er krise!

Krisen styrkes av det faktum at yngre folk i større grad enn tidligere ikke indentifiserer seg med oss. Vi er ikke lenger gode nok på å være der i folks hverdag, det har vært vår styrke gjennom de siste hundre årene.

Det er nok komplekse årsaker til hvorfor vi ikke lykkes med å nå de yngre. Det som likevel er sikkert, er at utfordringen med å nå de yngre gruppene handler om kommunikasjon. Både hvordan vi presentere løsningene våre, men også tilstedeværelse i den mediehverdagen unge faktisk befinner seg i.

En viktig del av denne høstens evaluering må ta for seg hvordan vi kommuniserer våre løsninger, og hvordan vi har feilet i å være til stede der folk flest er. Evalueringen må være grundig og vil, og må, gjøre forbanna vondt, om vi skal komme oss noe sted. Det kommer til å være mange utfordringer å ta tak i, men skal vi klare å snu denne trenden må vi løfte det opp et nivå. Vi har ikke lyktes med å være nære folk.

 

Ingen mangel på etterspørselen etter sosialdemokrati

Det at mer enn en tredjedel av norske velgere ble sittende på gjerdet og ikke brukte stemmeretten sin, er et uttrykk for manglende tro på at demokratiet fungerer og/eller at de demokratiske løsningene er gode nok.

Samtidig skal det sies at høyre og flere av de borgerlige partiene har tatt på seg sin sosialdemokratiske kappe og fått oppslutning av den grunn. Med er med andre ord ikke mangel på etterspørsel etter sosialdemokratisk politikk.

Det er rimelig klart at områder med lavere valgdeltakelse tradisjonelt er sterke områder for venstresiden, og det er områder som ikke er tjent med de individualistiske løsningene til høyresiden. Det er områder som trenger oss, venstresiden, til å komme med gode fellesskapsløsninger på folk flest sine utfordringer. At mange i disse områdene sitter på gjerdet, er et uttrykk for at vi ikke lykkes med løsninger og/eller budskap.

Det betyr noe hvem som styrer. Skal barnehagene og eldrehjemmene driftes av kommuner som har ansatte med skikkelige vilkår? Eller skal det spares penger og privatiseres, som går på bekostning av oss som jobber? Når høyresiden sier at de skal effektivisere med privatisering, samtidig som det skal gi utbytte til private aktører, er det helt klart at det må kuttes et sted. Hvem tar regninga for det? Jo, folk flest, vi som er i jobb.

 

Nøkkelen ligger i fagligpolitisk samarbeid

Det fagligpolitiske samarbeidet på venstresiden i norsk politikk er helt avgjørende for at venstresiden skal reise seg igjen. LO, med sine over en millioner medlemmer, spiller en viktig rolle i styrkingen av venstresiden. Det å ha et så enormt grasrotapparat som kan måle temperaturen ute i befolkningen, er en styrke de borgerlige, med rette, misunner oss. Så jeg gjentar Kolbergs budskap, «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!».

Sammen må vi jobbe for å finne de gode løsningene på folk flest sine utfordringer. Løsningene må kommuniseres på en god og troverdig måte, og det må være tydelig at det er venstresiden som står sammen med folk flest.

Vi må være villige til å gå i oss selv, og finne ut hvordan vi kan bli bedre. Vi står ikke med brukket rygg, men jammen er den krum for øyeblikket.

Sammen skal vi kjempe for fellesskapsløsningene og igjen i framtiden kunne synge «Seieren følger våre faner».